En julekalender

En liten stund senere skimtet Ola og Dure noe som lyste i det fjerne, og da de kom ut av skogen så de en … noe. Det var det vakreste de noensinne hadde sett – så oppslukende og lysende. Isaktig og fast, men samtidig varm og flytende. Bildet brant seg fast på netthinnene deres og de måtte bare stirre og stirre. Plutselig hørte de en stemme: Jaså, er det ikke Dure og …?

–         Ola, sa Ola.

–         Hva synes dere? Jeg har brukt år på å lage den. Folk kommer til å strømme til fra hele verden for å beundre den. Og jeg kommer til å bli kjent som Art Vandelay, arkitekten bak verdens smukkeste gjenstand.

Art satte i den skumleste latteren Ola noen gang hadde hørt. Lyse rullende hihihi strømmet ut og slynget seg rundt på lysningen.

–         Den er flott Art, men hvor er anoce-enheten, sa Dure

Art pekte mot gjenstanden. Anoce-enheten, som var julegavemaskinens viktigste del, var den siste brikken i det enorme puslespillet det er å lage verdens vakreste gjenstand.

–         Du kan ikke ødelegge julen for barna, Art. Uansett hvor praktfull den er, er det ikke verdt det. Gi enheten tilbake nå, så kan vi heller diskutere det i romjulen.

–         Nei. Vil du ha den, må du ta den.

Gamlesjefen stoppet å puste i noen sekunder og sa: Har dere ikke fått brevet mitt? Men Art Vandelay leverte det personlig til rådet.

Dureline ristet på hodet samtidig som Dure mørknet. Art var erkefienden hans, og tydeligvis arkitekten bak hele. Dureline så på Gamlesjefen: Art har lurt deg. Jeg er sikker på at vi kan godkjenne maten om vi får smakt på den. Hvor er delen til gavemaskinen?

Gamlesjefen innså at han hadde gjort noe dumt og sa: Art har den. Han er i Statthyskogen der fremme.

Dureline: Vi kan ikke la ham ligge igjen alene i kulden. Klarer dere dere alene?

Dure og Ola nikket og gikk innover. Det hadde begynt å skye over, og uten måneskinnet var det snart nesten bekmørkt. Brått var det store hvite flak i luften – snø. Normalt ville det blitt lysere etter hvert som snøen fikk lagt seg på bakken – men fordi Statthyskogen var en saltskog som kontinuerlig saltet bakken – smeltet snøen i det den traff marken og det forble mørkt.

Dure tok stadig innpå, takknemlig for at skyggen var mye tregere enn dyret i bygningen. Akkurat da skyggen nådde skogkanten kastet Dure seg over bakdelen av den. Dure kjente rikelig med langt hår mellom hendene og tok godt tak mens han ble slept innover. Plutselig fløy Dure over skyggen og landet med et brak i en forfrossen busk. Da han fikk kavet seg ut av busken så han Gamlesjefen liggende på bakken. Han hadde snublet, og i måneskinnet så det ut som om han hadde brukket høyre framben. Dure satt seg ned og spurte hvor julegavemaskinens anoce-enhet var. Gamlesjefen nektet å svare, og like etter kom Dureline og Ola. Pustende og pesende spurte Ola: Hvorfor ødelegger du julen for alle barna i Norge? Gamlesjefen forklarte at medisterkyrne var svært sinte, hvert år produserte de nemlig enorme mengder medisterkyrkjøtt og -kaker, men Matstyringsverket i Kmick nektet dem å selge og eksportere julematen. Det eneste de dumrianene i styringsverket likte var vanlig medister produsert av svin. Dureline stirret sjokkert på Gamlesjefen: Jeg sitter i Matstyringsverket, men vi har ikke hørt noe fra deg.

Dure, Ola og Dureline løp i alle retninger – men Mikaj ble stående. Hvorfor flytter han seg ikke?, tenkte Rarringen. Centimetere før kollisjonen gjorde Mikaj en lynrask høyredukkgripogsleng-bevegelse som førte ham på toppen av Rarringen. Der grep han begge Rarringens armer og gjorde seg klar til en skikkelig mjølkerutetur på toppen av det rasende medisterkyret. Dure forklarte Ola og Dureline at Mikaj hadde hatt sommerjobb på en rodeo for noen år tilbake, og kunne bli sittende på ryggen helt til kinesisk nyttår. De sprang mot den åpne bakdøren og stoppet utenfor mens de så i alle retninger. Der!, ropte Dureline. De andre snudde seg og så en svart skygge som nesten hadde nådd frem til skogen. Dure la av gårde i fullt firsprang – hvis skyggen kom seg inn i den mørke skogen ville det bli umulig å finne ham.

Rarringen stormet inn til Gamlesjefen mens han ropte: Det er noen på engen! Gamlesjefen ble rykket ut av døsen og rautet utilfreds. Sperr inngangen, jeg tar bakdøren, sa han mens han luntet av gårde så fort han kunne.

Mikaj var den første som så omrisset av det svære plankebygget. Med hans veiledning stod de snart alle sammen foran en stor dør. På innsiden lette Rarringen febrilsk etter nøkkelen. Der var den! Han stormet mot døren for å låse, men før han nådde frem åpnet den seg.

Ola måpte inn i det halvopplyste rommet. Et lite stykke lenger inne stod et vesen som lignet på en ku, men den hadde seks ben og noe som så ut som armer på sidene. Kuen, eller hva det nå var, skrapte et par ganger i bakken, bøyde hodet og stormet mot dem.

Skumringen 22. desember var godt i gang, og trærne rundt engen bidro med lange, svarte skygger som gjorde det enda mørkere.

–         Ser dere noe?, spurte Ola

De andre ristet på hodene, mens Dureline prøvde å åpne porten. Det hun ikke visste, var at den kun åpnet seg om det riktige kodeordet ble sagt. Siden hun ikke sa noe som helst, rikket ikke porten seg én millimeter, og de måtte bruke Adolfs rygg som hjelp for å klatre over. Adolf fikk beskjed om å passe sleden og komme hvis de ropte på ham.

De beveget seg sakte fremmover på den stadig mørkere engen, mens Dure høylydt irriterte seg over at de hadde glemt lyktene i generatorrommet. De så veldig lite, i alle fall ikke noe som beveget seg, og det eneste de kunne høre var det frosne gresset som knaste under føttene.

Medisterkyrne må ha stjålet anoce-enheten, sa Dureline. De bestemte seg for å dra til medisterkyrnes eng og løp tilbake til utgangen. Ute hadde det begynt å snø, så hele bakken var dekket av et tynt, tynt lag med vidunderlig hvitt. De hoppet opp i sleden og begynte turen vestover. Med en nisseslede kunne de ha flydd, men denne kunne bare gå rett over bakken så Adolf måtte galoppere mellom trærne. Greiner og busker slo til stadighet mot sleden, og hadde det ikke vært for Dures raske armer, ville Mikaj og Ola falt av i hver sin sving og blitt liggende i tornete razakbusker. Etter å ha reist langt, men ikke lenger enn langt, var de fremme ved porten til medisterkyrengen.