En julekalender

Dure og Mikaj snurret Ola godt inn i tauet, før de løftet ham over gjerdet og begynte å fire ham nedover. Ola syntes det gikk uendelig sakte, men omsider var han nede på fjellhyllen. Der – ytterst på en spiss stein var det festet noe svart. Ola gikk mot det svarte, men ikke forsiktig nok. Lufttrykket fra bevegelsene hans løsnet ”hva det nå var” slik at det for over kanten.

Den mørkkledde skapningen fortsatte sin vandring vestover. Alt hadde gått etter planen, helt til det damemennesket kom. Han hadde oppdaget henne rett før han skulle kutte strømmen, og med henne vaklende omkring i mørket som en dum julegås, kunne han selvfølgelig ikke bruke sin egen lykt. I et uoppmerksomt øyeblikk hadde han til og med greid å miste lykten, og i mørket var det umulig å finne den igjen.

Dure, Mikaj og Ola så sjokkerte på hverandre mens de stod foran reparasjonsluken. Ingen av dem kunne fatte at noen hadde ødelagt maskinen, slik at norske barn ikke kom til å få julegaver. Mikaj snudde seg og slo irritert i gjerdet. Brått la han merke til noe svart på en liten fjellhylle 30 meter nede i det blå lyset.

–         Se der! Hva er det?

Ola og Dure snudde seg, og de bestemte seg for at de ble nødt til å prøve å få opp det svarte. Dure løp til Dureline for å hente et tau, mens Mikaj så på Ola og sa: Du er den letteste … Ola svelget og stirret ned i uendeligheten. Om de mistet ham, ville han ikke overleve. Da Dure kom tilbake med Dureline og tauet, hadde han bestemt seg.

Noen par kilometer unna gikk en mørkkledd skapning med den gryende solen i nakken. Han hadde et fornøyd uttrykk i ansiktet og var glad for det han hadde oppnådd.

Litt senere hadde Dure og Mikaj fått fart på generatoren og det begynte å komme et svakt blåhvitt lys fra det lampeløse taket. De gikk ut igjen i den store hallen og Dureline satte seg ved kontrollbordet for å starte gavemaskinen. Men ingenting skjedde.

Virker den ikke?, ropte Ola. Det var lille lille julaften, og snart ikke mer tid til å lage gavene til Norge. Dureline så bekymret ut mens Dure og Mikaj småløp inn en smal sprekk mellom gavemaskinen og fjellveggen. Ola satte etter dem så fort de små beina kunne bære ham. 50 meter lenger inne stoppet de. Fjellveggen på høyre side var nå erstattet av et gjerde som hindret de besøkende i å falle ned i en blålysende avgrunn. På venstre side hadde de maskinens hjertehjerne, og etter å åpnet reparasjonsluken utbrøt Dure: Anoce-enheten mangler! Maskinen er sabotert!

I generatorrommet stakk Dure hodet inn i generatoren for å se om noe måtte repareres, mens Mikaj gjorde klar PCen for å kjøre feilsøkingsprogrammet. Ola ble stående i døråpningen og snudde seg ut mot den store, mørke hallen. Lyktene bak ham gjorde at han kastet en lang skygge innover. Ola fulgte sin egen skygge med øynene fra tærne til hodet – og der … Hm, lå det ikke noe der? Rett ved skyggens høyre øre. Ola gikk sakte fremover. Det var noe sylinderformet. Ola plukket den opp. En lommelykt? Han trykket på knappen og en tynn lysstråle kastet seg ut i mørket. Han gikk tilbake til rommet og spurte Dureline om det var hennes. Hun svarte at hun hadde en sånn lykt, og at hun måtte ha glemt den for litt siden.

Plutselig kom Dures hode smilende ut igjen etter å ha gjort noen endringer på maskinen. Mikaj koblet umiddelbart PCen til generatoren og startet programmet, mens han sa: La det bli lys!

Noen timer før soloppgang 22. desember nådde de frem til Estigé-fjellet. Etter å ha satt fra seg Adolf i stallen, gikk de inn den skjulte døren til julegavefabrikken. Dure og Mikaj hadde tatt med seg hver sin kraftige lykt fra sleden og kastet lange, kjegleformede striper av lys innover i det store lokalet. 20 meter foran dem raget den største maskinen Ola noen gang hadde sett. Den rakk helt opp til det mektige taket av fjell, og lengden og bredden fortsatte ut av rommet og inn i selve fjellet. De gikk til høyre i retning generatorrommet, mens lyset flakket over dører med navn som Estland og Tyskland. Dureline forklarte at det nå var gaver bak alle dørene, bortsett fra den til Norge. Fremme ved porten til generatorrommet tastet hun inn adgangskoden og trykket ned dørhåndtaket.

–         Får jeg ingen julegaver, spurte Ola skrekkslagen.

Dureline så på ham: Jo det får vi håpe, jeg er her for å få hjelp av Dure til å fikse problemene. Dure nikket og løp for å hente verktøysekken.

–         Vi trenger nok din hjelp Mikaj, sa Dure og så tvilende på Ola.

–         Jeg vil også være med, sa Ola bestemt.

Alle fire gikk ut og satte seg i sleden som ble trukket av Adolf, Rudolfs fetter. Han hadde tidligere dratt nissesleden, men pga noen krigsgreier for lenge siden passet ikke lenger navnet hans så godt til den jobben, og han hadde flyttet til Kmick. Dureline slo på lysene og Adolf begynte å løpe fremover mens sleden svevde noen centimeter over bakken. Det var nå langt over midnatt og i det de kom inn i skogen begynte Olas øyne å gli igjen. Sekunder senere sov han dypt.

Dureline braste inn døren så fort den ble åpnet.

–         Jeg trenger din hjelp Dure. Julegavemaskinen er ødelagt.

I neste øyeblikk så hun Mikaj og Ola og kjente Dures beroligende hånd på skulderen.

– Dette er min bror og nevø. Hva har skjedd?

– Julegavemaskinen og strømgeneratoren er ødelagte.

– Lages ikke julegavene på julenissens verksted på Nordpolen?, spurte Ola overrasket.

Dure så spørrende på Mikaj og bestemte seg for å fortelle sannheten. Det er et verksted på Nordpolen, men i det siste har det blitt så mange flere barn på Jorden at det ble nødvendig å utvide. På Nordpolen smelter isen, og forskere og skiløpere farter rundt hele tiden. Så det ville blitt vanskelig å holde utbyggingen hemmelig. Da var det bedre å bygge et nytt og moderne anlegg i fjellet i Kmick.

–         Så nå får ingen julegaver?, spurte en fortvilet Ola.

–         Jo, de lager fortsatt gaver på Nordpolen, og maskinen her er ferdig med alt bortsett fra ett land – Norge.

Dure kom frem fra greinene og gav Mikaj en kjempeklem, før han satte seg ned på huk til Ola og hilste på Kmick-måten ved at de begge brukte høyrehånden til å holde i den andres venstre pekefinger. Dure sa at det er slik man alltid hilser på slektinger i Kmick første gangen man treffer dem, og at det hadde med instinktiv kjærlighet å gjøre. Så snudde de seg mot treet og Dure forklarte at det var et Kmicksk juletre som vokser under huset og gjennom alle etasjene. Treets størrelse varierer med årstidene, og på julaften vokser det gjennom taket.

– Ser du alle disse kulene, kubene og sylindrene som henger på treet?, sa Dure. Det er jorsjock, og blomstrer til juletrepynt på julaften. Jeg har plantet et slikt tre bakom Fløyen og i Nordmarka, du bør ta deg en tur der når du kommer hjem.

Plutselig hørte de bankelyder fra døren. Hvem kan det være, sa Dure og gikk for å åpne.

Dureline hadde, skremt som hun var, glemt å holde hendene fremfor seg. Derfor hadde hun gått rett i veggen. Etter noen sekunder stablet hun seg på bena igjen og begynte og føle seg frem langs den iskalde steinveggen. Mon tro om døren ligger langs denne veggen? En stund senere kjente hun det kalde stålet mot håndflaten: dørhåndtaket. Dureline stakk hånden i høyrelommen. Ingenting. Har jeg mistet nøkkelen, sa hun forskremt til seg selv, mens hun kjente etter i venstre lomme, baklommene. Kun lommerusk. Dureline kjente kaldsvetten piple frem på pannen. INNERlommen! Vinterjakken var ny, og hun hadde glemt den lille lommen. På ett øyeblikk hadde hun vridd om låsen, og to øyeblikk senere hadde hun følt seg frem til nummertastene for å slå inn den tisifrede koden. Dureline gikk ut og ble møtt av det svake måne- og stjerneskinnet mens hun tenkte: Hva nå?