En julekalender

Instinktivt prøver Niklas å rykke seg fri, men han rekker ikke å fullføre bevegelsen før han kjenner en annen neve lukke seg rundt venstrearmen. Han vurderer å rope, men gaten er tom, og før han vet ordet av det befinner han seg i bagasjerommet på en skranglende bil.

Bilsyk og uvel myser Niklas mot lyset som strømmer mot ham idet bagasjelokket åpnes. Foran ham står Karius og Baktus. Hva de egentlig heter er det ingen som husker, sikkert ikke Karius og Baktus selv engang, men med det røde og det svarte håret strittende til alle kanter er det vanskelig å tenke på noe annet enn de to tanntrollene. Tanntrollene tar tak i hver sin fot og drar ham ut av bilen. Niklas tar seg for med armene, men det gjør likevel vondt idet han med overkroppen treffer den harde asfalten nedenfor bagasjerommet. Karius og Baktus slipper beina hans, så han snur seg over på ryggen og begynner på et «Hva vil» men blir avbrutt av et irritert grynt fra Baktus. Niklas kaster seg rundt og prøver å åle seg under bilen, det eneste fristedet han kan komme på, men før han er helt under kjenner han en hånd rundt den ene ankelen. Niklas sparker til og kjenner både skoen og hånden forsvinne. Han hører Karius og Baktus banne og steike, og skjønner på lydene fra dem at de posisjonerer seg slik at de dekker hver sin side av bilen. Niklas lurer desperat på hva han skal gjøre nå. De kan bevege seg mye raskere rundt bilen enn det han er i stand til å åle seg under bilen. I sidesynet ser han plutselig en hånd komme mot seg. Instinktivt rykker han unna, med det resultatet at han dunker hodet opp i bilen. En intens smerte jager gjennom hodet hans. Halvveis forvirret kjenner han en hånd gripe ham bakfra. Den får godt tak i ham og drar ham ut mens kroppen hans skraper mot både asfalt og bil. Karius haler ham opp på beina. Niklas resignerer og lunter slukøret mellom de to, på vei mot hva som nå enn blir skjebnen hans.

Marita kjenner begge føttene skli ut i luften. Med hendene klamrer hun seg instinktivt til stigen så hardt hun kan, mens hun og stigen er på vei ned i det bekmørke intet. Like brått som fallet startet, stopper det, og hun klarer med nød og neppe å holde seg fast i stigen. Noen nervøse sekunder senere har hun også beina på stigen igjen, og blir stående et par øyeblikk mens hun kjenner hjertet forlate halsen og reise ned igjen til der det hører hjemme. Et svakt, svakt lys fyller brått området rundt henne, og så snart øynene hennes får vent seg til lyset ser hun nysgjerrig rundt seg. Det ser ut som om den delen av stigen hun står på, er festet i et slags spor. Da hun fikk stor nok vekt på stigen ble den dratt nedover i sporet helt til den stoppet av seg selv. Og der stigen slutter begynner en ny stige som går enda lenger nedover.

Marita kikker både oppover og nedover. Lyset rekker verken til toppen eller til bunnen, men det ser ut som om hun er i en ny og mye større sjakt. Siden stigen stopper like over henne, har hun ikke annet valg enn å klatre nedover.

Etter noe som føles som evigheter, er Marita nede på bunnen. Hun er i en slags gang opplyst av et svakt, men varmt lys som strømmer fra ulike punkt i taket. Vegger, tak og gulv består av glatt, men ujevn og blankpolert stein som skimrer bløtt i lyset. Når Marita går nærmere veggen, ser hun at den er dekket av et merkverdig og ubeskrivelig vakkert mønster som bukter og snirkler seg oppover, nedover og rundt omkring. Hun løfter fingrene, ønsker å ta på mønsteret, men ombestemmer seg. Det føles ikke riktig, føles ikke som hennes oppgave.  Men det føles riktig å følge mønsteret. Lett og ledig begynner Marita på sin vei gjennom gangen.

Niklas venter anspent. Ett minutt. Fem minutter. Leiligheten må være tom. Hvis ikke hvem-det-nå-var prøver å lure ham til å komme ut fra do for så å hoppe på ham. Han ser gjennom nøkkelhullet for n-te gang, fortsatt tomt. Forsiktig stikker han nøkkelen i nøkkelhullet. Pulsen stiger. Raskt vrir han om låsen, dytter opp døren og ser seg rundt i leiligheten slik en b-skuespiller i en dårlig politifilm ville gjort. Tomt. Lettet går han rundt i leiligheten. Den ser ut akkurat slik den gjorde i sted, bortsett fra at det står en veske ved inngangsdøren. Han begynner å gå mot den da han hører lyder fra ytterdøren. Det er for langt til do, men Niklas klarer med nød og neppe å hoppe bak sofaen før han hører døren går opp. Bare sekunder senere lukkes døren igjen, og det er på ny total stillhet i leiligheten. Forsiktig stikker Niklas hodet opp fra bak sofaen. Vesken ved døren er borte. Hun, for det så ut som en kvinneveske, må ha glemt vesken. Niklas vet ikke hvem det var, men bestemmer seg for å følge etter henne. Kanskje har hun det han er ute etter. Han småløper bort til døren og lytter. Helt stille, det er nok ingen utenfor. Han åpner døren og kikker ut. Ingen er der og ingen i gangen. Niklas småløper ned trappen. Utenfor bygget speider han tilforlatelig og naturlig i begge retninger. Et stykke til venstre for ham går en kvinne med en veske som ligner på den fra gangen. Niklas begynner å gå etter kvinnen, påpasselig med å holde god avstand. Så opptatt er han av å se på kvinnen, at han ikke legger merke til bilen som parkerer ved fortauskanten like bak ham. Det blir derfor den totale overraskelsen, da Niklas plutselig kjenner en kraftig neve på sin høyre skulder.

Det var et fæla arbeid, men etter mye om og men har Marita klart å snu seg over på ryggen i den smale og bekmørke sjakten. Nå når hun har normal rekkevidde i armene, kjenner hun at det ganske så riktig er flere trinn over henne. En stige er festet i veggen. Marita tenker på hvordan hun skal gjøre dette. Hvis hun faller, kan hun lande i en vanndam, forhåpentligvis uten krokodiller og haier, 1 meter lenger nede, eller hun kan falle helt til jordens indre. Marita vet hun er sterk nok til å bære sin egen vekt etter armene, for ikke å snakke om etter én arm, og hun er også i stand til å dra seg oppover med bare armene. Men plutselig kan man miste grepet, og hun har ikke lyst til å ta sjanser. Etter noen minutters tenkepause kommer hun frem til at hun kan ta tak i det nederste trinnet og dra seg sakte ut av sjakten. Etter hvert som hun drar seg lenger ut, kan hun gripe tak i trinn lenger og lenger oppe på stigen. Vinkelen på knærne er «feil» vei, og vil gjøre det litt vanskelig, men forhåpentligvis vil hun klare å beholde en fot eller to i sjaktåpningen, slik at beina tar en del av vekten så lenge som mulig.

Marita tenker seg om. Hun kan åle seg tilbake til hulen. Noen kan finne teltet hennes og synes det er rart det er tomt. Men hun har ingen garanti. Og alle hun kjenner vet hun er utilgjengelig de nærmeste dagene, ingen av de vil reagere med en gang. Og når de reagerer, vil de finne åpningen under treet? Hun har en liten vannflaske på seg, men den holder ikke lenge. 2-3 dager med seigpining så er hun død? Nei, det er ikke et alternativ.

Marita drar seg sakte utover og tar tak i trinnene. Planen fungerer akkurat som den skal, og snart er bortimot hele kroppen hennes ute av sjakten. Hendene hennes har gode grep rundt stigen, og høyrefoten bærer fortsatt deler av vekten. Men en god plan er ikke alltid godt nok. Før hun vet ordet av det er både stigen og Marita i fritt fall.

Niklas sitter på dolokket og prøver å puste så lydløst som mulig. Da han hørte noen ved ytterdøren, fikk han helt panikk og virret hodeløst i alle retninger for å finne et gjemmested. Den første tanken som slo ham var under sengen, men puten og kniven i speilet vil garantert tiltrekke seg oppmerksomhet, så soverommet ville nok vært et dårlig sted å gjemme seg. I siste liten kom han seg i stedet inn på do og fikk lukket døren bak seg.

Hvem det nå er som er i leiligheten, så er han stille. Niklas hører føtter som beveger seg mot gulvet og dører som åpnes. Antageligvis er det kun én person der inne, men det er ikke godt å si, og Niklas vil ikke ta noen sjanser, så han sitter musestille og håper hvem-det-nå-er ikke må på do. Etter en liten stund begynner det å romstere mer i leiligheten, og Niklas benytter muligheten til å låse døren. Samtidig drar han nøkkelen ut av nøkkelhullet for å kunne speide inn i leiligheten. Dessverre kan han ikke se hvem som befinner seg der, så han setter seg ned på gulvet med ryggen mot dodøren og venter.

Med et lydløst «kvekk» rives Niklas ut av søvnen. Han stirrer forvirret rundt seg, aner noen sekunder ikke hvem han er eller hvor han er, før han kommer til seg selv. Niklas kjenner døren bevege seg, noen har tatt i dørhåndtaket! Kroppen er i panikkmodus, helt til han husker at han låste døren. Døren rører seg kun noen millimeter. Over seg ser Niklas dørhåndtaket gå opp, før det går ned igjen for et nytt forsøk. Brått smeller det raskt to ganger i døren. Prøver noen å bryte opp døren? Det blir stille. Niklas venter anspent. Det er færre lyder fra leiligheten nå, og kort tid senere hører Niklas det han tror er ytterdøren som lukkes.

Den trange og ensformige sjakten gjør at Marita føler hun knapt beveger seg, men sakte men sikkert åler hun seg lenger og lenger inn. Sjakten er like bekmørk som hulen, og gjør det enda vanskeligere å få tempo på ålingen. For å ikke falle ned i enda et hull eller skjære seg opp på kanter og ujevnheter, lar hun hendene gli forsiktig over både gulv, vegger og tak før hun åler seg fremover. Brått kjenner ikke hendene hennes noe gulv foran henne lenger. Det er bare det store intet så langt ned hun rekker. Heller ingen vegger eller tak. Marita åler seg forsiktig lenger frem, slik at hodet hennes kommer ut over kanten. Hun skjønner hun ser ned i et svart hull, men hvor langt er det ned? Ikke at det spiller noen rolle. Det er umulig for henne å snu seg, så hvis hun skal «hoppe» må det bli med hodet først. Et hopp på to meter rett ned kjennes på beina, hvordan vil det da kjennes på armene. Og klarer ikke armene ta imot, ja så er det hodet som blir knust. Og da er det god natt.

Marita strekker armene så langt ned hun kan enda en gang, ingenting. Det irriterer henne skrekkelig at hun ikke kan se noe. For alt hun vet kan det være fast grunn usle én centimeter under fingertuppene hennes. Hun kjenner heller ikke noe foran eller over seg, så det er ikke bare et hull hun har kommet til, det er rett og slett sjakten som stopper her. Kanskje …? Marita strekker armene nedover, inntil veggen utenfor sjakten, men nei. Det er ingen stige der. Veggene til begge sider kjennes også tomme ut. Med litt arbeid får hun hendene over hodet for å kjenne om det er noe over henne. Skuffet trekker hun hendene til seg, da hun plutselig kjenner noe stryke mot fingertuppene. Marita løfter hendene opp igjen, strekker seg enda litt lenger denne gangen. Og ganske riktig – over henne er det noe. Noe rundt og relativt tynt. Det kan ikke være noe annet enn et trinn. Og der det er ett trinn, der er det garantert flere.

Marita sitter på huk under åpningen og kjenner på steinveggen med hendene. Hun har funnet en ujevnhet hun kan prøve å sette foten på. Marita reiser seg opp og setter høyrefoten på ujevnheten. Den er litt for liten, men det får bare være. Hun griper en annen ujevnhet med venstrehånden og legger høyrehånden i sjakten. Første forsøk mislykkes. Marita banner høyt. Skoene hennes er ikke egnet for klatring, kanskje hun skulle tatt de av seg? Men samtidig, ujevnheten er relativt skarp og hun må legge mye vekt på foten. Kan hun risikere å kutte seg så alvorlig på tærne at hun får en blødning hun ikke klarer å stoppe? Hun bestemmer seg for at det er for tidlig å ta en slik risiko; skoene må forbli på.

Noen forsøk senere ligger hun på magen i sjakten med beina dinglende utenfor. Armene hennes er over hodet og presser desperat mot veggene for å holde seg i sjakten. Utenfor leter beina minst like desperate etter et lite festepunkt å sparke fra mot. Omsider lykkes hun, og hun klarer å dra seg helt inn i sjakten.

Sjakten er helt jevn og glatt, og litt smalere enn hun trodde. Det går greit for henne, men en bredskuldret mann ville nok blitt sittende fast her. Hun legger seg på minnet at hun må følge med på bredden på sjakten. Hvis den blir smalere og hun blir sittende fast, vil hun garantert begynne på en langsom ferd mot enten himmelen eller helvete. Med det i mente begynner hun forsiktig å åle seg fremover.

Marita kjenner på lommene sine, selv om hun vet svaret. Mobilen ligger igjen i teltet. Avslått, for å gi henne fred og ro, ringing etter hjelp er altså ikke en mulighet. På den positive siden kjenner hun at minivannflasken fortsatt er i den ene lommen hennes, heldigvis uskadet. Om hun blir her nede i den bekmørke hulen lenge, kan det være forskjellen på liv og død.

Hvis det ikke er mulig å komme seg oppover, kan det være andre muligheter enn å prøve den smale åpningen hun så bak seg? Antageligvis ikke. Hun begynner å gå, svært forsiktig i det myke og gyngende underlaget, til hun kjenner fast stein under beina. Med hendene forsiktig strykende over steinveggene utforsker hun hulen hun er i. Uten syn kan hun ikke vite sikkert at hun har fulgt veggene hele veien rundt, men hun mener hun etter hvert har kjent på hele hulens vegger minst to ganger. Det er ingen utganger, bortsett fra den lille åpningen hun så før lyset forsvant. Men i tillegg er det en enda mindre åpning et stykke oppe på den ene veggen. Den første åpningen er en sprekk i veggen som begynner ved gulvet og strekker seg et litt over hodet hennes. Åpningen har ujevne kanter og er bred nok til at en person kan gå gjennom uten at skuldrene berører veggene. Den andre åpningen er helt annerledes. Den er omtrent i hodehøyde og firkantet. Så firkantet at den ikke kan være laget av naturen. Marita har stukket hendene så langt inn i åpningen hun kan, og alt hun rekker kjennes like glatt og jevnt. Dessuten er åpningen liten. Antageligvis litt bredere enn skuldrene hennes både i bredden og i høyden, så om hun velger den utgangen, må hun åle seg fremover. Men det som er virkelig interessant med denne åpningen, er den svake bevegelsen i luften. Så svak at den knapt var merkbar, men Marita er sikker i sin sak, det kommer luft gjennom åpningen. Og luften, ja den kommer antageligvis utenfra. Marita tar et valg, og beveger seg i retning av den minste åpningen.

Kathrine står utenfor leiligheten og roter i vesken etter nøkkelen, som må være der et sted, må den ikke? Der er den. Kathrine putter nøkkelen i nøkkelhullet og prøver å vri om nøkkelen, men det går ikke. Rart. Hun prøver en gang til før hun skjønner at døren er ulåst. Kathrine legger nøkkelen tilbake i vesken og blir stående undrende å se på døren. Døren pleier aldri å være ulåst når noen er hjemme, og nå skal leiligheten være tom. Har hun glemt å låse døren, eller er det noen der inne. Kathrine banker lett på døren, åpner og blir overrasket av at lyset er på. Hun tar av seg skoene og fortsetter inn i stuen mens hun spørrende sier «Hallo?» Ingen svar. Noen minutter senere har hun vært innom alle rommene i leiligheten uten å se spor av noen. Men hun har begynt å bli nervøs. På sengen lå det en knivstukket pute, og i speilet på veggen stod det en skremmende stor kniv. Kathrine lurer urolig på hva som har skjedd her, og på om det er de samme personene som har vært her som i butikken hennes. Men når hun tenker seg om kan det ikke være de samme folkene. Butikken var et salig rot, ting var veltet og det var tydelig at de hadde lett etter noe og ikke brydd seg med å rydde etterpå. Her er alt derimot normalt, bortsett fra puten på sengen og det knuste speilet. Er det flere som er på jakt etter det samme, eller er det bare tilfeldig? Kathrine skyver tankene på hva og hvem langt bak i hodet, og begynner på det hun er kommet hit for å gjøre.

Niklas skrur på nattbordslampen og ser på sengen. Ikke bare er puten stukket kraftig i hjel, hele dynen er full av hull og rifter etter det som må være en kniv. Undrende hever han blikket og blir møtt av et nytt sjokk. En enorm kniv stikker ut fra det store speilet på veggen. Speilet er splintret, mye av det ligger på gulvet, men noen biter henger igjen og Niklas kan se deler av sitt eget ansikt i det resterende speilet. Kniven står midt i pannen hans. Ukontrollerte skjelvinger går gjennom kroppen hans mens han lurer på hva som kan ha skjedd her. Det er ingen tegn til blod på soverommet. Niklas går tilbake i stuen og skrur på lyset. Ikke noe blod eller besvimte / drepte personer her heller. Ingen av møblene er veltet. Det eneste rare i leiligheten er puten på sengen, noe som beroliger ham. Hvis noen hadde blitt knivstukket, måtte det ha etterlatt seg spor, så alt er forhåpentligvis bra.

Niklas går tilbake til soverommet og bort til nattbordet. Ingen av skuffene inneholder det han leter etter, så han går rundt sengen til det andre nattbordet. Tom den også. Niklas tenker seg om. Ligger det han leter etter i en eller annen skuff, skap eller hylle, eller er det gjemt? Niklas går tilbake i stuen, som ser ut som den alltid har gjort. De samme møblene, generelt ryddig, men rot på utvalgte steder. Hvor ville han selv lagt eller gjemt det? Metodisk begynner han letingen. Skuffer og skap åpnes, baksiden av skuffer og skap sjekkes, sofaputene løftes – han løfter til og med teppet, som for å se om det skjuler en hemmelig luke – men ingenting, bortsett fra en lyd som plutselig høres bak ham.