En julekalender

Forslått og fortumlet kommer Marita seg på beina. Hun har landet i noe svart og mykt, men allikevel verker det i hele kroppen. Over seg ser hun et svakt og krympende lys, akkurat som om åpningen hun falt gjennom er i ferd med å lukke seg. Marita snur seg så raskt hun kan i alle retninger, prøver å få med seg mest mulig av omgivelsene før lyset forsvinner, men det er ikke mye hun ser før det er bekmørkt. Hun kan ikke se noe som helst lenger, og det eneste hun vet er at hun befinner seg i en slags hule. Det så ut til å være vegger på alle sider, bortsett fra en smal åpning som nå er bak henne. Taket er lavt, hun kan sikkert berøre det med fingrene om hun strekker armene i været, bortsett fra en svær og noenlunde sirkelformet åpning like over henne som leder opp til friheten i skogen. Av det lille hun rakk å se før det ble mørkt, skjønte Marita at å komme seg ut samme vei hun kom inn ikke er mulig. For å klare det må hun først klatre opp veggen, så bortover taket, og så oppover kanalen hun nettopp har falt gjennom. Rett nok er hun en relativt god friklatrer, men å klatre i horisontale parti har hun alltid manglet styrken til. Dessuten er hun helt avhengig av å finne ekstremt gode grep, noe det ikke så ut til å være i taket her. Marita tenker hun burde blitt grepet av panikk nå – innestengt som hun er i en ukjent hule – men merkelig nok føler hun seg rolig og konsentrert. Rett nok skal hun dø en dag, men den dagen er ikke i dag.

Marita spinner rundt og speider i retning lyden. Solen har begynt å ta tak og sender sine spede stråler på og mellom trærne. Morgentåken har delvis forsvunnet, men de gjenværende tåkedottene lager en dunkeltlysende trolsk stemning. Marita trekker den varme genseren godt opp i halsen og begynner å gå i retning braket. Minutter senere ser hun det som må ha laget lyden. Et stort eiketre har veltet. Men det er noe som ikke stemmer. Lyden hun hørte var kort og høy, som om noe tungt landet på noe hardt. Eiketreet har mange lange grener som må ha truffet grenene på de omkringliggende trærne, og dermed laget mange mindre lyder før treet traff bakken. Dessuten er hele roten dratt opp, slik at eiken nå ligger på rygg og spriker i været med de tusen tærne sine. Treet er stort og kraftig, og med de røttene kan det umulig ha blitt blåst overende nå. Hvis det var dette treet som laget braket, må det ha blitt delvis dratt opp med roten for en tid tilbake, kanskje forrige helg da det blåste mye. Så må det ha lent seg mot ett eller flere av de andre trærne, før det nå mistet taket og falt mot bakken. Det er den eneste mulige forklaringen. Men den virker feil, på et vis. Marita lar hånden gli over stammen, som kjennes solid og ruglete.

Hun går fra trekronen ned mot roten. Eiken er en huleik, og fra bunnen av treet; der man ville forventet jord, røtter og hardt tre; ser hun i stedet rett inn i trestammen og oppover på innsiden av treet. Hun går mot treet og strekker hånden mot åpningen. Akkurat i det fingertuppen hennes berører undersiden av treet, forsvinner bakken under henne og hun suser ufrivillig nedover i mørket.

Niklas banker på døren en gang til. Fortsatt ingen lyd fra innsiden av leiligheten. Leiligheten er sikkert tom, men allikevel er han svært forsiktig når han stikker nøkkelen i nøkkelhullet og vrir om. Stille lukker han døren bak seg mens øynene vender seg til mørket. Stuen virker tom, det kommer ingen lysstripe fra under baderomsdøren, så badet må være tomt. Niklas tar lydløst av seg skoene og lister seg fremover på sokkelesten. Kjøkkenet er også tomt. Da gjenstår kun soverommet. Niklas tenker seg om. Skal han lete stille i mørket etter det han er ute etter, eller skal han åpne soveromsdøren og forsikre seg om at leiligheten er tom, slik at han både kan skru på lyset og slutte å bry seg om å være stille. Niklas bestemmer seg for det siste, og legger hånden forsiktig på dørhåndtaket. Om han husker rett, knirker ikke døren, men han er likevel veldig forsiktig når han åpner den. Soverommet er enda mørkere, fordi gardinene er for, så han blir stående i noe som føles som evigheter og stirre mot sengen. Det er en eller annen form der, men den er så kort. Er det en pute som ligger i sengen, eller er det en menneskekropp der beina under dynen er umulige å skjelne i mørket? Niklas lister seg et par skritt fremover. Han hører ingen pust, men hvor mye et sovende menneske puster er ikke godt å si. Et par skritt til. Ingen har et slikt hode, det må være en pute. Forsiktig drar han mobilen ut av lommen, skrur på lommelykten og lyser mot sengen. Uforberedt på sjokket som møter ham, mister han taket på mobilen, som lander på tærne hans til overraskende store smerter. Stille bannende plukker han opp mobilen, går bort til sengen og lyser på den. Sengen er tom for mennesker, men det som ligger der er to store puter, der den ene av dem ser ut til å være knivdrept. Trekket er oppspjært og dun ligger over hele sengen.

På fjerde forsøk klarer Kathrine omsider å få nøkkelen inn i nøkkelhullet. Ikke at hun er direkte full, hun er bare litt småbrisen, fomlingen skyldes ene og alene det altfor dårlige gatelyset. Mener i alle fall hun. Kathrine vet hun burde gått hjem og lagt seg i sin egen seng, men det orker hun ikke. Da er det enklere å bare låse seg inn i butikken og sove på bakrommet. Hun vet hun vil angre på det i morgen, sofaen er ikke god og det er knapt mat der, men av og til må man bare ta minste motstands vei.

Kathrine snubler over dørstokken og låser døren bak seg samtidig som hun trykker på lysbryteren. Et «Hva i…» glipper ut av munnen hennes mens øynene så altfor tregt prøver å tilpasse seg lyset. Sjokkert ser hun rundt seg. Hele butikken er endevendt. Varer ligger på gulvet og hyller er veltet. Det er selvfølgelig klink umulig å si, men det ser ikke ut som om innbruddstyvene har tatt med seg noe, i hvert fall ikke mye. Hun stavrer inn i butikken. Og kassen ser det ikke ut som om de har prøvd seg på. Kathrine åpner vesken for å ta frem mobilen, da tanken plutselig slår henne: Hva om innbruddstyvene er her fortsatt? Hun fryser, står helt stille og lytter. Det eneste hun hører er sin egen støyende pust. På tide å ringe politiet. «Tjipp.» Hva var det, er det andre her? Kathrine begynner å bli redd og taster ‘112’ på mobilen idet en ny tanke slår henne. Hva om dette ikke er et vanlig innbrudd? Hun går inn på bakrommet. Det er også endevendt, selv om det ikke er en eneste grunn til at en vanlig innbruddstyv skulle lete etter verdisaker her. For ikke å snakke om hvorfor noen skulle bryte seg inn i selve butikken. Elektronikk og klokker er så mye mer verdifullt og lett omsettelig i enn det hun selger. De må… de kan vel ikke ha vært på jakt etter …? Kathrine kjenner pulsen begynner å stige. Sekunder senere ringer hun Marita uten å få svar. Marita skulle dra til skogs i dag, så mangel på svar er ikke uventet, men hvorfor måtte hun dra akkurat nå. Det får bare være, hun får fikse det selv. Kathrine lar butikk være butikk og forlater lokalet. Hun har noe hun må sjekke.

Marita har fått på seg ullundertøyet igjen og gjør sitt beste for å få håret enda litt tørrere med det nå altfor våte håndkleet. Tross alle sine svakheter, har det moderne liv tross alt enkelte fordeler, som strøm og hårfønere. Minutter senere smyger hun seg inn teltåpningen og drar de, nå lunkne, klærne ut av soveposen. Marita kjenner et smil bre seg om leppene – hvor aldeles übergenial hadde hun ikke følt seg den første gangen hun kom på at dagens klær ville få akkurat passe temperatur hvis hun bare la de inn i den varme soveposen før morgenbadet?

Med et polarbrød i munnen er Marita igjen utenfor teltet og bøyer seg etter tekannen; som ikke er der? Hun setter den jo alltid til venstre for teltåpningen, like ved primusplassen, gidder aldri å rydde den inn i teltet. Undrende ser hun rundt seg mens en sjelden fugl kvitrer i det fjerne. Tekannen ligger til høyre for teltet, veltet og med åpent lokk. Hm. Merkelig, hun skjønner ikke helt hvorfor et dyr skulle ha flyttet på kannen, vinden kan det umulig ha vært. Marita løfter opp tekannen og kikker nedi. Som ventet tom. Eller? Hun vender kannens åpning mot solen. Helt i bunnen ligger det en liten bit av et eller annet. Marita heller biten ned i håndflaten og kiker nysgjerrig på den lille og ruglete hva-det-nå-er. Utseende minner om en svart stein, men det er noe med vekt og form som minner om et eller annet Marita ikke klarer å gripe tak i. Tetørst som hun er, putter hun biten i lommen og begynner å gå mot elven, da hun brått hører et skikkelig brak bak seg.

Niklas stirrer oppover. Stigen leder til taket, men hvor skal han flykte derfra? Døren fra taket inn i bygningen er sikkert låst, og forsøk på å hoppe til nabobygget vil være ensbetydende med å hoppe i døden. Det er for langt både til neste bygg og til asfalten der nede. Hvis ikke…? Niklas vet jo bare hvor langt det er til nabobygget på denne siden. Kanskje det er kortere avstand til ett av de andre omkringliggende byggene. Niklas tenker hardt. Kanskje. Men han vil ikke komme seg inni det bygget heller. Over seg ser han brannstigens slutt nærme seg faretruende. Nei, det finnes kun ett alternativ, han må inn i en av leilighetene. Ved siste etasje klatrer han derfor over i balkongen og røsker i balkongdøren. Låst. Helvete! Niklas kyler knyttneven i vinduet til ingen annen nytte enn en intens smerte. Han rister hånden, som om det skulle hjelpe mot smertene, mens han hopper rundt som en tulling. Tre sekunder senere treffer stolbeina på en av balkongstolene dørglasset som brister i tusen biter. Niklas stikker hånden gjennom hullet, vrir opp låsen og stormer inn i en mørklagt stue. Han river opp den første og beste døren og skimter en skrekkslagen 10 år gammel jente sittende oppreist i sengen med nattbordslampen på. «Unnskyld» sier han og bråsnur. Neste dør er heldigvis til entreen, bak seg hører han det knase i glass, og øyeblikket etter er han ute i byggets fellesarealer. I gangen ser han en brannalarm han smeller i gang før han stormer ned trappen. Den infernalske ulingen fyller umiddelbart hele bygget, og to etasjer lenger nede begynner gangene og trappene å fylles opp med trøtte beboere som bekymret og trøtte går mot utgangen, noen med barna sovende i armene, andre med PCer og andre mindre verdisaker. Niklas smetter så fort han kan mellom dem, og snart er han igjen ute i den kalde natteluften.

Niklas trekker pusten dypt inn, prøver å roe nervene, kjenner pulsen falle et par slag. Men han er fortsatt redd. Hjertet banker som besatt, frostrøyken står ut av munnen på ham som røyken fra et fordums damplokomotiv i den kalde natteluften. Han prøver å tenke, prøver å finne ut hva han skal gjøre, hvor han skal løpe. Er de fortsatt etter ham, eller har de gitt opp? Niklas klistrer seg opptil den gamle, slitte bygårdsveggen. Bare bygårder og murer på alle sider. Ukjent som han er i denne delen av byen har han løpt seg inn i en blindvei. Han lytter. Noe smeller i det fjerne – et søppelspann som veltet? Utydelig roping treffer trommehinnen hans. Faen! Blikket løper febrilsk over omgivelsene og stopper ved en brannstige som henger fra veggen lenger borte. Det er en av disse stigene som stopper et lite stykke over bakken – sikkert for å redusere sannsynligheten for at uvedkommende klatrer oppover og tar seg inn i leilighetene. Niklas løper mot brannstigen og hopper, bare for å kjenne fingertuppene stryke det kalde metallet og hele kroppen dundre inn i den altfor harde husveggen. Fortumlet kommer han seg på beina mens adrenalinet holder smerten unna. Nytt forsøk. Et stille spensthopp sørger for at fingrene lukker seg rundt metallet. Perfekt! Men så var det det å dra seg opp da, han som aldri har tatt en pull-up i hele sitt liv. Niklas bruker trippa-truppa-hva-det-nå-heter-musklene alt han kan, og får hodet opp til trinnet, men er sjanseløs på å komme seg lenger opp. Han slipper seg ned igjen. De to bandemedlemmene runder hjørnet 50 meter lenger borte og hoier oppildnet av synet av ham. Niklas gjør et nytt forsøk med tilløp, og får denne gangen armene over det nederste trinnet. I øyekroken ser han forfølgerne nærme seg. På mirakuløst vis klarer Niklas å kave seg videre opp i stigen, og klatrer deretter så raskt han kan mot toppen. Under ham får den letteste av de to bandemedlemmene hjelp av den største til å komme seg opp i brannstigen, og alt handler nå om å klatre denne hersens brannstigen så raskt som mulig.

Marita stikker hodet ut av teltet og ser ut på en stille og fredelig verden. Solen er også i ferd med å våkne, men befinner seg enda like under horisonten. Det er demring. Foran henne ligger det lille tjernet, rent og sovende. En lett morgentåke svever over vannet og gir det et trolsk utseende. Til alle andre sider er hun omgitt av skog. Blandingsskog, ganske uvanlig i Norge, bestående av høyreiste løv- og bartrær og passe med undervegetasjon. Marita krabber ut av teltet og reiser seg. Det kalde gresset stryker mot de bare føttene hennes mens hun går sakte mot tjernet. Fremme ved det hun kaller svaberget – men som egentlig bare er en stor stein i vannkanten, glattskurt av tjernets berøringer i Gud vet hvor mange år – henger hun håndkleet over armen til treet som alltid står der og venter på henne. Det er flere måneder siden sist hun var her, det er helt fantastisk å være tilbake. Pusten hennes er jevn og fin, lager en lett frostrøyk som forsvinner i luften foran henne. Snart holder treet også ullundertøyet hennes, mens tærne hennes forsiktig dupper opp og ned i vannkanten. Første gang hun var her for, ja det må være 4-5 år siden, i slutten av tenårene, hadde hun badet i truse og BH, men bluferdighet er hun ferdig med. I alle fall i vinterhalvåret. På sommeren er det annerledes, da hender det tross alt at det er folk her. Ikke at folkene som sådan gjør henne noe heller, hun ser nå ut som hun ser ut, ikke noe farlig at folk ser henne som hun er. Men det er dette med disse hersens mobilkameraene. De fleste har heldigvis folkeskikk, som moren hennes pleide å si, men det er jo alltid unntak. Og etter episoden med de to mobilkameraknipsende guttene, har hun holdt seg unna nakenbading sommerstid. Leppene hennes trekker seg opp i et lite smil, hver gang hun tenker på hvor forfjamset de ble da hun hadde spradet opp til de og bedt de slette bildene. Øynene deres var så store at det var ikke måte på, og dumme som de var nektet de å slette bildene. Noen blåmerker og forstuede fingre senere, kom de heldigvis på andre tanker. Mobilene ble låst opp og bildene slettet. Heldigvis hadde de vært så fokuserte på fotograferingen, at de ikke hadde rukket å dele bildene. Som straff knuste hun mobilene deres, før hun svinset derifra. Idioter.

Men nå i vinterhalvåret: Ingen folk. Etter å ha satt opp teltet i går, og etter at solen hadde gått ned, gikk hun en runde for å se etter andre telt. Ingen. Det hadde hun heller ikke ventet. Tjernet ligger langt fra allfarvei, for å komme hit må man gå langt over 10 kilometer på krøtterstier som tilsynelatende leder ingen steder. Nei, enten må man vite om tjernet, ellers må man finne det på slump.

Marita går sakte ut i vannet. Kjenner det kalde; gode; krype langsomt oppover leggene; skritt for skritt. Den fortsatt varme huden hennes lager frostdamp i samspill med den kalde luften, damp som blander seg med den stadig tynnere tåken. Vannet kryper videre oppover, snart når det halsen hennes. Kaldt, helbredende, forfriskende, deilig. Hun knekker i knærne, lar hodet gå under vann, mens håret prøver å holde seg flytende på overflaten helt til også det blir dratt nedover. Omsluttet av vann. Knærne rettes ut, hodet bryter igjen vannflaten, og hun tar dagens første svømmetak.

Nissemor aner ikke hva som har skjedd med Noldus – enten har han blitt fanget av Krynkel – eller så har han gjemt seg et sted. Uansett har ikke Nissemor tid til å vente lenger, så hjulpet av det lille kartet hun fikk fra Noldus begynner hun å gå gjennom de mørke gangene mot kjøkkenet.

Kort tid senere er hun fremme og ser inn på kjøkkenet gjennom nok et lite kikhull. Sukkerplomme Mary er godt i gang med lunsjen, der hun står og rører i en kolossal grøtgryte. Nissemor blir stående og tenke. Hvordan skal hun klare å fikse dette? Mary er ikke en hvilken som helst alv, hun er også Kung Fu mester. Vanligvis er Nissemor full av ideer, men ikke nå, hun er motvillig i ferd med å resignere, da det underfundige skjer. Gjennom kikhullet ser hun Noldus komme brasende inn kjøkkendøren; snuble i sine egne ben, gjøre en ufrivillig trippel snurr med kork, og smelle i siden på gryten slik at den velter og all grøten renner ut på Mary. Mary hyler som en stukken julegris av den varme grøten, mens Noldus ligger i en haug på gulvet. Nissemor kan nesten se stjernene surre rundt hodet hans. Hun tror situasjonen nesten ikke kan bli mer kaotisk, når Blunka og to alver kommer styrtende inn døren med retning direkte mot Noldus. Som i en dårlig sketsj sklir Blunka og alvene i julegrøten og ender opp i en monstrøs ball av armer, ben og julegrøt sammen med Mary. Blunka hyler som en emosjonelt såret ulv. Blandet med Marys stukne julegris og de to alvenes kvitrende skrik, høres det ut som en oppgradert versjon av den store bøtteballetten. Noldus kaver seg på beina, tydeligvis ør i hodet etter fallet står han rett opp og ned og svaier som en slalåmkjører uten ski. Etter noen sekunder prøver han å løpe, bare for å velte sidelengs opp i den åpne melketønnen.

Mary er den første som kommer seg løs fra floken. Hun løper fra kjøkkenet, trolig i retning sykestuen, der de har grøtlindringsmidler, det er nemlig ikke rett så sjeldent at noen velter varm grøt over seg. Blunka og de to alvene kommer seg på bena like etter, og har tydeligvis ikke fått med seg at Noldus falt i melketønnen, for også de stormer ut av kjøkkenet mens de vilt ser seg i alle retninger. Nissemor lar det gå litt tid, så hun er sikker på at ikke Blunka og co har snudd i gangen, før hun åpner den skjulte døren og trer inn i kjøkkenet. Det første hun gjør er å fiske Noldus opp av melketønnen. Dryppende melkevåt ligger han og puster og peser på gulvet, mens Nissemor så raskt hun kan koker sammen motgiften ved hjelp av oppskriften fra ‘Den store, klokke boken’. Tiden flyr, og hun frykter konstant at Blunka eller noen av de andre skal dukke opp, men det går greit. Hun blir ferdig med motgiften, får satt på en ny gryte med vanlig julegrøt, og får tilsatt motgiften. Deretter går Nissemor og Noldus igjen inn i den skjulte gangen for å vente på at Mary kommer tilbake. Mary blir rett så overrasket når hun ser ny julegrøt på komfyren, men hun trekker bare på skuldrene, tenker sikkert hun får ta den hjelpen hun får. Snart er julegrøten servert i matsalen, og alle sammen sitter der fornøyd og spiser.

Nissemor og Noldus har på dette tidspunktet flyttet seg til en skjult dør med utsikt til spisesalen, og blir dermed vitner til det som skjer. En etter en får alvene og husnissene krampetrekninger, vrikker og vrir seg som i en merkverdig dans. Alle bortsett fra KI-Noldus. Han sitter først og spiser helt vanlig. Når den første av husnissene begynner krampedansen, foretrekker han ikke en mine, sympati er tydeligvis ikke en egenskap som er matet inn i KI-hjernen hans. Men etter hvert som flere og flere av undersåttene hans bryter sammen; og spesielt når de første av dem er ferdige med krampene og igjen ser ut som sine vante seg, uten forhekselsen; skjer det noe med KI-Noldus. Han begynner selv med krampetrekninger. Antageligvis vet ikke KI-hjernen hans hva han skal gjøre i en slik situasjon – og etter en stakkatodans uten like, segner han livløs om på gulvet. At Noldus tilsynelatende er død vekker stor oppstandelse – en oppstandelse som ikke blir mindre når Nissemor og den ekte Noldus plutselig dukker opp fra den skjulte gangen og forklarer hva som har hendt. Nissemor gir de en stund til å snakke og roe seg, men så er det på tide å arbeide. Ivrige som alltid setter de i gang med stor lyst, fast bestemte på å bli ferdige med hele leketøysproduksjonen i tide til julaften.

Han trer inn i en gigantonormt stor hall ulik alt annet han noensinne har sett. Over ham skinner det som ser ut som en stjernehimmel, men som umulig kan være det. Den er for nær, og han er langt under bakken. Et godt stykke fra ham, i det som må være senter av hallen, står et enormt tre. Han aner ikke hvordan han vet det, men så fort øynene faller på treet er han ikke i tvil. Det er en struupsaeik. Og han vet han må bort til treet. Foran ham er det en sti av det grønneste grønne gress, som bryter opp den kalde steingrunnen, og som leder rett mot treet. Han begynner å gå. Først med normale, faste skritt. Så raskere og raskere, før han begynner å løpe. Selv om han har sko på kjenner han gresset kile ham mellom tærne, selv om han ikke passerer et eneste tre eller busk på veien kjenner han greiner og blader stryke mot ham. Selv om det ikke er sol, kjenner han solen kjærtegne ansiktet hans. Musklene som vet så mye han ikke husker begynner å våkne til live. Han kan kjenne at de vet, det er bare et bitte lite tynt slør som hindrer innsyn. Fremme ved trestammen trekker han inn treets mektige nærvær, bestemmer seg for å gi det en klem. Og så blir alt mørkt.

Elisa rykker seg selv ut av den lille trefortryllelsen og tilbake til virkeligheten. Hun er her for å finne Julenissen, ikke for å la seg fortape i trær, vann og gressletter, uansett hvor forlokkende det er. Elisa har knapt tenkt tanken, før hun igjen kjenner naturen kalle, får bare lyst til å legge seg ned på ryggen og lage gresstjerner mens hun beundrer grenene, bladene og innestjernehimmelen langt der oppe.  Og bade i elven! Elven kan da ikke være like grunn hele veien – eller kanskje det er en stille kulp et sted. Det hadde vært … Elisa rister på hodet, er igjen tilbake i virkeligheten. Det er forlokkende, så forlokkende. Men det må vente. Finne Julenissen først. Finne Julenissen først. Så komme tilbake hit etter jul og kose seg. Komme tilbake hit etter jul. Det må være en grunn til at Sibyllen sendte henne akkurat hit. Elisa ser seg rundt, og får plutselig øye på noe, helt der borte ved trestammen, litt til venstre. Er det en som ligger i gresset der? Julenissen? Elisa legger oppkavet på sprang, kan knapt vente med å få se Julenissen igjen og gi ham en god klem. Og deretter en kort skjennepreken. Tenke seg til, forsvinner på den måten like før jul.

Borte ved trestammen ser Elisa at hun hadde rett. Og feil. Det er en som ligger i gresset. Men det er ikke Julenissen. Han er på Julenissens størrelse, og har tydeligvis også en forkjærlighet for ull, men magen er mindre, trekkene annerledes, og ikke en eneste skjeggstubb. Dessuten er han yngre og mer alvorlig, selv om han samtidig har et utseende som utstråler både klokskap og lekenhet.

Han drømmer. Drømmer om mye rart. Men samtidig vet han at det ikke er ekte drømmer. Det er minner, minnene hans. Den lille lommelykten som ensom og desperat lette og lette etter minnene som var like utenfor den spede lyskjeglen, er nå erstattet av det reneste flomlys. Alle minnene hans, alt musklene husker, flommer tilbake i ham. Han er igjen bevisst både hvem han er og hva han har gjort. Og han har et problem. Et stort problem som må løses før Julaften. Han åpner øynene, og ser rett opp i ansiktet på en liten jente som hopper i været av forskrekkelse.

Elisa hopper i været når han åpner øynene. Han så ut til å sove så dypt, så dypt, men på bare et øyeblikk er han lysvåken og stirrer på henne med utrolig intense og dype øyne. Et øyeblikk lurer hun på om det er sånn menneskepikene og menneskeguttene føler når de blir betatte, men tanken forsvinner i det samme øyeblikk den er tenkt. Elisa åpner munnen, men hun vet ikke hva hun skal si, blir bare stående og se dumt på ham. Han derimot, ser ut til å ha situasjonen under kontroll, der han setter seg langsomt opp, folder beina under seg og ser på henne.

Han skjønner raskt at den lille jenten slett ikke er en jente. Hun har verken utseende eller væremåten til det. Det var bare den lille størrelsen som lurte ham. Hun må være en alv. Og det kan bare være en grunn til at en alv er her nå. Så han setter seg opp og begynner å fortelle. Fortelle om Julenissen som dukket opp fra intet og alt som i hurten og sturten skjedde deretter. Han ser av innestjernenes posisjon at de har lite tid, så han holder det kort – om de er for sent ute og Julenissen forblir sovende for all fremtid, vil det skape en troisk krise av uante dimensjoner.

Elisa får kneknekken når hun hører hva som har skjedd. Har hun ikke alltid advart Julenissen mot Kaninhullet?! Men den selvsikre moronissen hører aldri på henne. Og nå er snart tiden hans ute. Snakkeren foran henne kommer seg på beina, ser et øyeblikk ut som han skal falle, men han gjenvinner balansen og begynner å gå med raske skritt med Elisa småløpende etter.

Snart står de i en liten krypt like under struupsaeiken. Vegger, gulv og tak er alle steinbelagte, men ikke med vanlig stein. Dessuten er steinene fulle av all slags magiske mønstre, Elisa kan fornemme kraften i dem. Fra tak, gulv og vegger løper det dessuten røtter i alle størrelser. Røttene skaper en slags dans og rytme i rommet, en puls av klarhet hun aldri har kjent før. Og på et steinalter i midten av rommet ligger julenissen på ryggen og sover. Pusten hans går jevn og sakte, men Elisa skjønner raskt at den går for sakte. Tiden er i ferd med å løpe fra dem. «Hva skal vi gjøre?» spør hun fortvilet. Men han bare trekker på skuldrene. «Vet ikke. Det å blande ulike former for krefter kan få uante konsekvenser. Jeg har aldri opplevd tilsvarende før.» Elisa går opp på en liten steinblokk foran alteret, slik at hun kommer mer på høyde med Julenissen. Hun ser ned på ham. Det ser ut som om han sover dypt og fredfullt, men det er for dypt, for fredfullt. Hvis de ikke finner på noe vil pusten hans bare gå saktere og saktere, helt til den stopper opp og Julenissen ikke finnes mer. Elisa har alltid vært klar over at det ville komme en dag der julenissen hun har foran seg ikke vil leve lenger. Men han hadde så lenge igjen, og når de til slutt kom til det punktet skulle lærlingen være klar til å overta. Nå finnes det ingen lærling, ingen har fått overført kraften og kunnskapen. En enslig tåre faller fra øyet hennes og lander lydløst på Julenissens hånd før restene av den renner nedover hånden hans mot bordet.  

Han ser på fra avstand. Vil gi Elisa litt plass, samtidig som han lurer på hva i alle dager de skal gjøre. Han kjenner ikke Julenissen, og det er ikke hans skyld at det ble som det ble. Ikke at det er Julenissens skyld heller, men hadde ikke Julenissen dukket opp her, ja, så hadde ikke noe av dette skjedd. Han ser en tåre falle fra Elisas øye, ser effekten av tåren. «Ser du det?» «Hva?» «Julenissen er død.» «Nei. Det er han IKKE!» Elisa blir mer og mer ilskete og tårevåt for hver stavelse, og idet hun sier «ikke» hulker og storgriner hun som bare det. Store, våte dråper faller som et lite fossefall fra øynene hennes og ned på Julenissens store hånd som hun nå knuger i sine små. Han ser Julenissens pustefrekvens øke, tårene har sin effekt. Bare synd han måtte si det han sa for å fremprovosere flere tårer. Tårer fra en som står Julenissen nær hjelper, men det er tydeligvis ikke nok, Julenissen sover fortsatt dypt. Han kunne selvfølgelig tegnet noen mønstre på veggene, men han vet ikke hvilke, og han vet at om han prøver, så vil ikke mønstrene komme til ham slik de pleier. Dette er noe utenfor hans kontroll. Bare … Tankerekken hans avbrytes av en mylokatei, nærmere bestemt mylokateien som var med ham i skogen for litt siden, som kommer skliende ned en av røttene og hopper elegant opp på Julenissen.

Elisa ser forundret på det lille dyret som kom fra intet og nå har stilt seg opp på Julenissen. Nesten som et lite ekorn står den der på bakbeina og ser på Julenissen med de store øynene sine og den store lodne halen.

Han stirrer som forhekset på mylokateien. Bare en mylokatei kan fortelle ham hva han skal gjøre. Mylokateien snur seg mot ham og ser ham i øynene før den hopper opp på skulderen hans. Som så mange ganger før legger han alle de 10 fingrene sine mot mønstrene på steinveggene. Men nesten aldri har han kunnet tegne veiledet og inspirert av en mylokatei. Han begynner å bevege fingrene.

Elisa skjønner ikke hva som skjer, bortsett fra at det må skyldes han som tegner på veggen og det lille lodne dyret, men hun vet hun aldri har følt som dette før, vet hun aldri vil oppleve denne følelsen igjen. Det er så mye i luften at hun knapt klarer å bevege seg, bare det å puste er vanskelig. Men den luften hun klarer å puste inn, er den klareste, reneste luften hun noensinne har kjent. Flere av røttene løfter seg fra gulv og tak og stryker over Julenissen mens små bølger av lys flimrer gjennom rommet. Elisa vet ikke hvor lenge dette pågår, men hun vet at det virker. Når det er ferdig snur han seg og ser på henne. Elisa prøver kjempe imot, men det er nytteløst. Hun sovner momentant, faller overende og blir liggende på Julenissens store mage.

Han puster tungt mens han ser på den sovende Julenissen med alven på magen. Han har vevd mange mønstre før, men aldri så intrikate og så intense som disse. Alt for å unngå at kraften han skapte skulle lage uønskede effekter i møte med nissekraften. Men det gikk. Julenissen, og Elisa, vil våke igjen. Snart. Han og mylokateien frakter Julenissen og Elisa til et sted han vet de kjenner. Der blir han stående og se på dem et par øyeblikk, takknemlig for at det tross alt endte bra til slutt, før han snur seg og reiser hjem.

Elisa åpner forvirret og trøtt øynene og ser seg rundt. «Julenissen!» roper hun gledefylt når hun ser det kjente ansiktet hans. «Elisa!» roper han tilbake, jeg lurte på når du skulle våkne. Jeg har både spilt krokket og konversert med hattemakeren, men nå begynner jeg å bli lei. Skal vi dra hjem?» «Ja, å ja gjerne! Endelig ut fra dette kaninhullet!» svarer Elisa mens hun rister av glede og lettelse. Julenissen ser på henne og smiler. «For en gangs skyld er jeg enig med deg, Elisa. Nå skal det bli godt å komme ut av kaninhullet.» Elisa hopper opp i armene hans og de tar tidenes julenissebamseklem, før de dansende og hoppende beveger seg inn i kaninhullet på vei hjem.

Elisa treffer noe hardt med foten og dundrer overende. Hun ligger på et kaldt steingulv i et dunkelt rom. Det gjør vondt i både hender og knær etter fallet, men hun er sjeleglad for at kroppen kjennes hel. Forvirret setter hun seg opp, lurer på hvor hun er. Rommet er kaldt i både direkte og overført betydning, men til venstre for henne er det en svak strime av lys, som fra en døråpning der døren ikke er helt lukket. Elisa kommer seg på beina og går mot lyset.

Ganske riktig, det er en dør, eller i alle fall en horisontal, smal glipe i veggen. Selv om Elisa stiller seg sidelengs, virker åpningen fryktelig smal, kanskje for smal. Hun presser ryggen mot den ene siden av åpningen, og begynner å bevege seg sidelengs som en krabbe. Åpningen er for smal for føttene hennes, så hun må vri dem i fartsretningen for å få plass til dem. Til tross for hvor liten hun er, stryker både nesen og magen mot steinen, og et øyeblikk er hun redd for å bli sittende fast, men det går bra. Hun kommer seg gjennom. Vel inne ser hun seg rundt. Elisa har kommet inn i en gigantonormt stor hall. Bak seg og til begge sider er det høye, massive steinvegger som strekker seg så langt hun kan se. Hun bøyer nakken så langt bakover hun kan. Og der oppe, der hvor steintaket skulle vært, der er det noe annet enn vanlig stein. Det er bekmørkt og fullt av små, svakt skinnende, svakt pulserende lys. Som en – stjernehimmel. Bare innendørs. Elisa beundrer innehimmelen, før hun igjen senker blikket. Innestjernene lyser opp hallen med et svakt og vennlig lys, mye sterkere enn lyset som når bakken fra vanlige stjerner. Langt der borte kan hun se steinhallens andre vegger. Og i midten, i sentrum for hallen, står et gigantisk tre. Hun begynner å gå sakte mot det. Etter hvert som hun nærmer seg treet begynner små, grønne gresstrå å stikke opp fra den harde steingrunnen. Jo nærmere hun kommer dess tettere står gresstråene, og snart går hun på det grønneste, tykkeste, fineste sommergresset. Plutselig legger hun merke til en sildrende lyd. Og ganske riktig, kort tid senere ser hun også en krystallklar elv bukte seg gjennom gresslandskapet. Elven er grunn, så Elisa tar av seg sko og sokker og vasser over. Vannet er kjølig og godt, fyller henne med følelser hun ikke visste hun hadde, gir henne håp, gir henne troen på at hun vil finne Julenissen. Over på andre siden vandrer Elisa videre på gressteppet, og står snart ved foten av det store treet. Det rager over henne, en stamme bred som menneskenes fotballbaner, og like høyt som menneskenes skyskrapere. Høyt der oppe, i alle retninger, strekker mektige og bladbelagte grener seg i alle retninger. Elisa vet det ikke – men hun står foran en struupsaeik.