En julekalender

Snart står han foran steinbygningen. Av størrelsen minner den om en slags bod, laget av store grå steinblokker, med et flatt steintak. Bygningen har ingen vinduer, men én dør, en dør laget av et ufattelig hardt treslag og med merkelige mønstre, en dør uten dørhåndtak. Han går bort til døren, strekker ut høyrehånden og lar tuppen på pekefingeren gli langs mønstrene. Det, det kjennes – godt. Men ingenting mer skjer. I det fjerne kommer stegene og grinehulkene nærmere, han vet han har dårlig tid. Grinegnomen er her snart. Han løfter også venstrehånden, lar alle ti fingertuppene berøre mønstrene i døren, kjenner treverket og kraften i døren, der han lar fingrene fare raskere og raskere over mønstrene, helt til han hører et klikk. Døren glir sakte til siden. Han går inn og stirrer ned i en fakkelbelyst vindeltrapp mens han hører døren gli igjen bak ham.

Sakte og stille beveger han seg nedover, trinn for trinn. Faklene svaier svakt, selv om luften står stille, og gjør at skyggen av ham selv kaster skremmende bilder på veggene og trappen. «Det er bare skygger, bare skygger» sier han beroligende til seg selv. Han har igjen denne følelsen av at her har han vært, musklene hans husker noe, noe som ikke flyter videre til hodet hans. Hva som er på bunnen av trappen aner han ikke, men han vet at han egentlig vet det. Noen av trinnene i trappen inneholder dessuten skjulte feller – det er han sikker på. Så beina hans leder ham over disse trinnene og sørger med det for at han ikke blir spiddet, klemt i hjel, eller det som verre er. Ved foten av trappen er det en lang, smal og fakkelbelyst gang. Også her blafrer faklene svakt, de lyser kun opp halve bredden av gangen, mens resten av gangen ligger i skyggen. Det ser ut som om lyset fra faklene er i en konstant dansende kamp med skyggene, i det ene øyeblikket vinner faklene, i det neste skyggene. Han ser på dansen noen sekunder før han bestemmer seg for å fortsette inn i gangen, men beina hans vil ikke. Han prøver en gang til. Ingen respons. Det er som om beina vil fortelle ham noe. Det er skyggene. Skyggene vil ham vondt. Han må holde seg i lyset, alltid i lyset. Han løfter foten, men stopper steget i luften. Eller er det lyset? Tvilen senker seg over ham. Han vet ikke hvorfor, men er ikke i tvil om at det er noe ondt i denne gangen. Det logiske er at det er skyggene, mørket, som er det onde. Men hva om det er lyset, varmen? Flammene danser danser danser, med sine tusen små armer og hoder. Strekker seg i alle retninger, legger seg over skyggene og konsumerer dem, før det brennende lyset igjen presses tilbake av skyggene. Han setter foten ned igjen. Skal han gå i lyset eller i skyggen? Hodet vet ikke, beina er usikre. Det skjedde noe sist han var her. Noe fryktelig. Men hva? Han har ikke lyst til å være her lenger, snur seg og ser opp trappen igjen. Grinegnomen er sikkert borte. Han kan gå opp igjen, komme seg ut herfra, finne veien ut av skogen og aldri komme tilbake hit. Men det går ikke. Noe trekker i ham, noe på andre siden av gangen. Han begynner å gå.

I skyggen. Han går i skyggen. Venter på å kjenne noe, venter på at skyggene skal legge seg rundt ham i et kvelende favntak, tvinge ham i kne, og aldri la ham unnslippe. Men det skjer ikke. Skyggene lar ham være i fred, og snart er han ved enden av gangen.  En gigantisk steindør sperrer veien. En dør dekket av de vidunderligste mønstre. Denne gangen vet han imidlertid hva han skal gjøre. Han legger alle sine 10 fingertupper mot dørens mønstre og lar fingrene bevege seg som de aldri har beveget seg før. Igjen kjenner han kraften, men nå med enda flere gode følelser, og døren begynner å gli til siden.

Nissemor rykker instinktivt bakover, kommer i ubalanse og er redd hun skal falle med dunder og brak, men Noldus trer støttende til og klarer med nød og neppe å holde henne på beina. Noldus sier ingenting og virker ikke mer forvirret og redd enn vanlig, så Nissemor legger øyet mot kikhullet igjen. Krynkel står fortsatt på samme stedet, denne gang med hendene i håret, og Nissemor skjønner det må være et dobbeltsidig speil foran kikhullet. Hun kan se ut gjennom det bittelille hullet, gjennom speilet og inn i rommet, men Krynkel kan ikke se motsatt vei inn til henne. Nissemor ser over skuldrene på Krynkel, bort mot bokhyllen, og der ser hun den: leketøysverkstedets utgave av ‘Den store, kloke boken’, høyt oppe i bokhyllen. Hun vender seg fra kikhullet og nærmest gjeter Noldus tilbake der de kom fra, helt bort til partiet der det igjen er en svak belysning. «Er det en utgang fra gangen til biblioteket.» «Ja, men Krynkel er der inne.» Noldus virker plutselig på grensen til sammenbrudd. «Kan du ta en annen utgang og lokke ham bort?» «Jeg?» Noldus’ svar høres ut som en stammende trykkoker. «Ja, du. Så skal jeg finne motgiften vi trenger.» Nissemor lurer på om hun må gi Noldus en peptalk, men bestemmer seg for å gi ham en klem i stedet. Klemmen setter motet i Noldus, og kort tid senere er Nissemor igjen ved kikhullet og ser inn på Krynkel, som nå har satt seg ned i en av de komfortable stolene.

«Dada BUMP!» Et lurveleven høres i det fjerne, og Krynkel nærmest hopper opp av stolen og farer ut døren i retning lyden. Nissemor åpner den skjulte døren så raskt og stille som hun klarer, trer inn i biblioteket og får etter lit om og men ned den svære boken fra hyllen. Hun blar oppkavet gjennom boken da hun hører stemmer i det fjerne. Krynkel og flere andre er på vei tilbake til biblioteket! Nissemor kjenner nervene holder på å ta henne, men hun tar seg sammen og finner til slutt motgiften for utgått julegrøt. Det er nesten som å rive av seg en finger, men Nissemor har ikke noe valg, det er ikke tid til å memorere oppskriften, så hun river ut siden og får med nød og neppe bakset boken opp igjen i bokhyllen. Nå er Krynkels stemme like rundt hjørnet, så hun løper så fort hun kan tilbake til den skjulte døren. Sekundet etter at døren klikker igjen etter henne, trer Krynkel og et par husnisser inn i biblioteket.

Nissemor puster lettet ut og går innover i gangen igjen til der hun skulle møte Noldus. Hun venter og venter, men Noldus dukker ikke opp.

«Ja, hvordan fikser vi det?» spør Nissemor seg selv. De kan selvfølgelig prøve å telegrafere Julenissen, men KI-Noldus har sikkert plassert ut vakter ved telegrafen. Dessuten er nisseslagsmål noe de for enhver pris må unngå. Dette er noe som må løses i stillhet, raskt og effektivt. Hm. Hvis hun og Noldus klarer å erstatte den utgåtte julegrøten med vanlig god julegrøt, vil alle bli normale igjen. Men hvor lang tid tar det før effekten forlater kroppen, 1 dag? To dager? En uke?! De ligger allerede langt etter med leketøysproduksjonen og julen nærmer seg med stormskritt. Om de ikke blir kvitt KI-Noldus og får startet opp igjen leketøysproduksjonen så fort som mulig, vil mange snille barn bli fryktelig skuffet på julaften. Så de bør ikke bare fjerne den utgåtte grøten, de bør også tilsette motgift i den gode grøten. Og … oi. «Jeg spiste også grøten i går kveld!» «Å nei, å nei, å nei» Noldus begynner å løpe forvirret rundt sin egen akse, jamrende som en badende katt. Når giften begynner å påvirke henne er umulig å vite, men hun er i det minste større enn både husnissene og alvene, så en skulle tro det vil ta lenger tid og kanskje flere porsjoner før hun ender opp som de andre.  «Noldus?» «Ja…» «Vi har en kopi av ‘Den store, kloke boken’ her, har vi ikke?» «Jo» Noldus lyser opp. «Kan du lede oss til den?» Noldus nikker og de legger av gårde gjennom de trange, mørke steingangene.

Ikke alt for lenge etter står de ved en blindvei. De siste minuttene har gangen vært helt mørk, og Nissemor ser derfor ingenting. Bortsett fra pusten deres er det også stille som i graven. Noldus tar frem noe som er lent opp til veggen, klatrer opp på det, og åpner så stille og forsiktig som han kan, et lite kikkhull i veggen. Lyset som strømmer inn det bittelille hullet gjør Nissemor helt blind, før øynene hennes får justert seg. Noldus drar i henne og peker mot hullet, vil tydeligvis at hun skal se i kikkhullet. Nissemor går så stille hun kan bort til veggen og legger øyet mot hullet. Det går ytterligere noen sekunder før pupillen hennes har tilpasset seg lyset, men når hun først kan se igjen, får hun sjokk. Hun ser rett i ansiktet til Krynkel.

«Hvor er Sibyllen?» Elisa ser spørrende på Tumnus, som ikke kan gjøre annet enn å klø seg undrende i skjegget. De er på toppen av Sargahøyden, omgitt av det grønneste gresset Elisa noensinne har sett, og med en fantastisk utsikt til det grønnbølgende, omkringliggende landskapet. Sibyllen er tydeligvis borte, kanskje hun har juleferie, men sibyller har vel ikke juleferie, har de? Elisa er i ferd med å gi opp, da hun ser en skimrende stripe i luften. Stripen ser ut til å rotere rundt sin egen akse og lager en lysende sirkel i den klare luften. Elisa antar det er Sibyllen, og skal til å begynne å snakke med henne, da hun skjønner at ord blir fattige i denne sammenhengen, her er det tankene som teller. Så hun begynner en ordløs dialog med sirkelen. Bilder, betraktninger og refleksjoner farer mellom dem, mesteparten ting Elisa ikke forstår og vet hun aldri vil forstå, men også ting hun vet hun vil forstå i fremtiden, og noe hun forstår allerede i dag. Det er alltid noe ved en selv en kan endre, til det bedre eller til det verre. Og det en selv synes er til det bedre, synes kanskje andre er til det verre. Hvem vil hun være? Hvem har hun muligheten til å bli? Hvordan kan hun få det så bra som mulig med seg selv? Disse, og uendelig mange spørsmål, svar og tanker, virrer gjennom hodet hennes, mens hun sitter på det mykeste gress og kjenner det grønne kile huden hennes.

Dialogen føles som en uendelig kort evighet, men etter hvert skjønner Elisa det er på tide å bevege seg videre, på tide å gjøre det hun er her for, nemlig finne Julenissen. Hun reiser seg opp, gir den forundrede Tumnus en klem og et «Takk for hjelpen», før hun snur seg fra ham og trer sakte, bestemt og flyvende inn i den lysende sirkelen.

Drevet av en uforståelig refleks hiver musklene hans ham bakover akkurat idet trappetrinnet under foten hans forsvinner ned i det store, mørke intet. Han kommer seg opp på alle fire, krabber bort til hullet og kiker ned. Bunnløst og bekmørkt. En dråpe drypper fra pannen hans og ned i mørket som en stein dratt mot et svart hull. Regner det? Han vender hodet mot oven. En gigantisk grinegnom! Panisk kommer han seg på beina og begynner å løpe, snubler selvfølgelig i den nærmeste snublefelleroten, men kommer seg raskt på beina igjen, mens grinegnomen subber etter ham. Grinegnomer er ikke farlige av natur, men væremåten deres er livsfarlig for alle andre enn andre grinegnomer. Når en grinegnom først får tak i deg slipper du nemlig aldri fri. En grinegnom – ja du gjettet riktig – griner konstant, og det eneste som kan stoppe en grinegnoms gråt er å klemme noen. Dette høres jo fint ut, men når grinegnomen aldri slipper får ikke den som blir klemt tatt til seg næring, og når tårestrømmen stopper er det heller ikke væske å drikke. Alt dette vet han, uten at han egentlig kan huske det, og nå leder beina ham vekk fra grinegnomen og tempelet så fort de bare klarer. Igjen vet han ikke hvor han skal løpe, han bare løper, løper som et reinsdyr i demringen. Bak ham blir stegene fra grinegnomen fjernere og fjernere. Skogen på denne siden av tempelet er radikalt annerledes, den er tropisk med palmer, lianer og buskvekster han aldri har sett før. I det fjerne ser han en gammel, firkantet steinbygning, og han vet det er mot den beina bærer ham.

Og Noldus snakker. Det begynte å skje noe rart i november. Han klarte ikke å sette fingeren på det, men noe var det. Etter hvert ble det tydelig at både husnisser og alver oppførte seg annerledes. Alle ble rarere og rarere, bortsett fra Noldus selv. Noldus funderte på hva problemet kunne være, og da han ikke fant løsningen bestemte han seg for å telegrafere Julenissen. Han stod foran telegrafen, klar til å kontakte Julenissen, da han plutselig så to speilbilder av seg selv i det blankpolerte telegrafmetallet. Molefonken ble han stående og stirre, mens det andre noldusspeilbildet kom truende nærmere. Noldus hadde bråsnudd og stått ansikt til ansikt med seg selv. Det å se seg selv hadde utløst en voldsom panikk og han klarte å flykte og etter hvert gjemme seg i gangene bare han kjente til. I går hadde han hørt at det var mer tramping enn vanlig, og både gleden og skrekken var stor da han oppdaget at Nissemor var årsaken til oppstandelsene. Sliten av all snakkingen ser han på Nissemor og sier «Hva gjør vi nå?»

Nissemor legger ansiktet i tenkefolder og lar tankene vandre mens Noldus ser forventningsfullt på henne. Det er tydeligvis to Nolduser. Han som står foran henne nå, og som oppfører seg som Noldus alltid har gjort, må være den ekte. Og en falsk, KI-generert Noldus. En Noldus som ser ut som Noldus, snakker som Noldus, og stort sett; men ikke alltid og i noen tilfeller langt derifra; oppfører seg som Noldus. Betyr det at også alle de andre husnissene og alvene er KI-genererte? Nissemor stiller spørsmålet til Noldus, som ikke kan gjøre annet enn å trekke på skuldrene og si at han har prøvd å finne andre både her nede i gangene og oppe på overflaten uten å lykkes. Så da er det nok bare Noldus som er KI-generert. Hvilket må bety at alle de andre er de ekte. Både Blunka og Krynkel, og alle de andre. Men de ville jo aldri oppført seg sånn om de kunne velge selv. De må være forhekset! Men hvordan? Nissemor begynner å rusle tenksomt rundt i det lille rommet med blikket festet på alt og ingenting. Øynene hennes glir over maleriet av juicenissene, før blikket raskt dras tilbake. Nissemor stirrer på bildet – det er noe det prøver å fortelle henne – før svaret slår ned i henne som Julenissen gjennom pipen. «Noldus!» Hun snur seg oppstemt mot den lille husnissen. «Spiser du grøt?» «Ja, selvfølgelig. Alle spiser jo grøt, jeg er en helt vanlig husnisse, naturligvis liker jeg grøt.» Noldus ser skyldbetynget på henne. «Ja, jeg vet at du liker grøt, men har du spist grøt i det siste?» Noldus rister på hodet. «Det blir så mye grøt i julen, at jeg bestemte meg for en svart måned uten julegrøt.» «Der har vi det! Noen har trikset med grøten, slik at alle som har spist den har blitt forhekset!» «Jeg visste du ville finne ut av det» sier Noldus, med det som for ham å være er et gladelig sprudlende ansikt, før han fortsetter «Men hvordan fikser vi det?»

Den underjordiske gangen er lav og smal, så Nissemor krøker seg sammen for å ikke slå hodet i taket mens hun følger etter Noldus. Etter Julestjernen vet hvor mange krinker og kroker kommer de omsider frem til et større rom der det er høyere under taket. Noldus stiller seg midt i rommet og ser på henne. Nissemor lurer på om hun skal la den berømte tungen sin piske Noldus, men hun lar være, bestemmer seg for å la ham være den første som sier noe. I stedet går hun nonsjalant rundt i rommet, mens hun ser på veggene. Veggene er dekket av fargerike malerier av fordums husnisser og alver. Brått ser hun noe hun kjenner igjen. Før i tiden, faktisk kun for noen få år siden, var ikke alle nisser like. (Det er de heldigvis ikke nå heller, men den gang var de enda mindre like enn de er nå.) Den gang fantes det en rekke ulike nissereligioner, blant annet juicenissene. Da en av de tyske nissene – som uheldigvis hadde slått seg litt i hodet på julegløggmuggen, samtidig som han hadde forspist seg på utgått julegrøt og spist overpeprede pepperkaker – hadde latt seg inspirere av et visst tysk menneske, ja så hadde det blitt en rekke forviklinger og forfølgelser. Naisenissene hadde kjempet om makten og jaktet på juicenissene, som på sin side hadde gjemt seg i rom som dette. En gjemmelek som var mesterlig gjengitt i maleriet på veggen. Det hadde tatt sin tid før Julenissen og andre hadde fått tilbakevendt naisenissene og effekten mikroorganismene i utgått julegrøt kan ha på en stakkars nisse, men til sist hadde det endt godt. Og nå er altså Nissemor selv i et av gjemmestedene. Hun snur seg, ser på Noldus og sier «Snakk.»

Elisa kjenner det humper og rister, hun beveger seg, blir båret bortover av den gigantiske edderkoppen. Så blir alt stille, alt blodet renner ned i hodet, det føles som om hun henger opp ned, og alt lukter … lakris? Elisa åpner munnen og stikker ut tungen. Ja, det svarte hun er surret inn i er lakris. Sukkerspinn, edderkopp og lakris. Det er som om, om… Elisa skjønner med ett hvor dum hun har vært. Hun er jo i Kaninhullet! Stedet der rare ting skjer, men også stedet der ens egne tanker påvirker hva som skjer. Når dukket edderkoppen opp? Jo, like etter at Elisa begynte å tenke på den. Det er sånn det delvis virker her nede. Tankene, både bevisste og ubevisste, påvirker hva som skjer i Kaninhullet, noe som er en av grunnene til at Elisa ikke liker seg her. Hun klarer aldri å styre tankene sine på den rette måten, så rare ting skjer med henne. Ofte skjer heller ikke det man tenker på, men det helt motsatte, eller kanskje det motsatte blandet med diagonalen av det man tenker på. Og når tankene først blir virkelige er det vanskelig å tenke på dem som tanker, dermed er det også vanskelig å styre dem slik man kan styre tanker. Med dette i mente prøver Elisa å tenke bort lakristråden, men uansett hvor mye og hardt hun tenker, så går det ikke.

Brått hører hun et «Trenger du hjelp?» «Ja, gjerne!» svarer Elisa mens hun lurer på hvem dette kan være. Kort tid senere er Elisa fri fra lakrisen. Hun har blitt hjulpet ned av en faun, broder Tumnus, som tilfeldigvis spaserte forbi og så henne henge fra en lyktestolpe i en lakriskokong. Det er noe med situasjonen som virker kjent, uten at Elisa klarer å plassere den, men hun får i det minste takket Tumnus hjertelig, før hun spør om han har sett Julenissen. Tumnus ser undrende på henne, klør seg i skjegget mens høyre fronthov forsiktig skraper i bakken, og spør «Hva er en julenisse?» Elisa forklarer så godt hun kan, men ser at broder Tumnus ikke skjønner hvem hun ser etter. Heldigvis er han like hjelpsom som fauner pleier å være, og foreslår å ta henne med til Sargahøyden er hun kan spørre Sibyllen. Ikke lenge etter er de ved foten av Saragahøyden og tar fatt på den lange, bratte veien opp.

Dette går ikke stort lenger. Snublefellerøttene krangler fortsatt om ham, flere og flere har kommet til og drar ham i alle retninger. Nå er det ikke lenge før noe i kroppen hans enten ryker eller kommer ut av ledd. Å dra seg fri med kraft er umulig, og forsøket på å lirke seg fri var også mislykket. Han prøver å tenke, komme på noe genialt, men det er vanskelig å tenke gjennom smerten, som bare blir mer og mer intens. Fra oven ser han brått mylokateien komme mot ham som et flygeekorn, før den lett og grasiøst lander på magen hans og begynner med en slags absurd dans stående på bakbeina. De små forbena veiver i alle retninger, og halen er både alle og ingen steder på samme tid. En stigende varme sprer seg fra magen hans til resten av kroppen, og gradvis kjenner han snublefellerøttene slippe taket. Lettet kommer han seg på beina, og med mylokateien på skulderen løper han videre så fort han kan. Ikke lenge etter når han en lysning i skogen, og et enormt tempel reiser seg foran ham.

Tempelet virker kjent, musklene hans kjenner dette tempelet, men atter en gang svever minnet like utenfor hukommelsens sveipende lommelykt. Han tar et prøvende steg fremover før han stopper opp. Bygningen minner om et av Inkaenes firkantede templer, bare betydelig eldre og overgrodd av mose og snublefellerøtter. Merkelig nok virker ikke et Inka-tempel midt i en skog som denne malplassert, det føles snarere som om tempelet er plassert nøyaktig der det hører hjemme. Han beveger seg sakte mot tempelet, nøye med å ikke vekke de sovende snublefellerøttene på lysningen. Fremme ved tempelet blir han stående og stirre opp den lange trappen mot toppen av tempelet. Trappen er majestetisk og gammel, lokkende på et vis, gjør ham nysgjerrig på hva som venter på toppen. Han løfter foten og senker den mot det nederste trinnet. Akkurat idet fotsålen hans treffer trinnet, husker musklene hans noe. Dette var ikke lurt.

Nissemor vandrer hvileløst frem og tilbake. Husnissene har plassert henne i et leketøysfengsel, type Kardemomme by, laget i full skala. Forståelig nok slo aldri dette produktet så godt an blant ungene, og restlageret ble brukt som sykeværelser i juleverkstedet. Hun lurer intenst på hva som har gått av Noldus og de andre husnissene, Noldus som alltid har vært så snill og pliktoppfyllende, og nå har han gått helt amok. Det er ingen vei ut herfra, og hun har ingen mulighet til å få varslet andre om hvor hun er. Klart, de vil begynne å lure når hun ikke dukker opp på leketøysverkstedet i Finland om et par dager. Men når de kontakter Noldus, vil han bare si at Nissemor hadde så mange tilbakemeldinger at hun måtte bli her noen dager til. Og når noen omsider reagerer – hvor lang tid vil det ta før noen finner henne? Eller enda viktigere, hvor lang tid vil det gå før noen oppdager at alt er galt her? Vil Noldus bli avslørt i tide, slik at de rekker å produsere alle julegavene i tide til jul?

«Psssst.» Nissemor fryser. Var det en lyd? «Pssst.» Hun snur seg sakte og tilforlatelig rundt, men ser ingenting. «Her nede» hvisker noen, så lavt at det knapt kan høres. Blikket hennes farer først forbi, men spretter så tilbake. Det er en liten åpning i gulvet, så smal at den knapt er synlig, og ut fra åpningen lyser et par øyne. Nissemor går sakte mot åpningen, mens hun prøver å bevare roen så fangevokterne utenfor cellen ikke skal merke noe. Hun stiller seg like foran rømningsveien og lurer på hva neste steg blir. Skal hun prøve å rømme så stille som mulig, eller så raskt som mulig? Ved foten av føttene sine ser hun åpningen i gulvet bli større og større, og … Noldus blir synlig. Nissemor vurderer å gi ham en ørefik, men han ser forskremt og bestemt ut – mer som sitt vante seg selv på et vis – og hun bestemmer at nå er ikke det rette tidspunktet å irettesette ham. Så stille som hun kan, setter hun seg ned på huk før hun lydløst forsvinner ned i hullet og lukker luken over seg.