En julekalender

Med lyskulen i hånden kan han enklere se de mange snublefellerøttene, og tempoet er dermed betydelig høyere, men etter hvert begynner terrenget å bli vanskeligere. Det er mer ulendt og flere og flere enorme steinblokker ligger spredt overalt. Etter hvert våkner også snublefellerøttene til live – de nøyer seg ikke lenger med å ligge i ro på bakken, de strekker seg aktivt etter ham, prøver å gripe om legger og ankler. Han er riktig nok ikke så ung lenger, men han hopper likevel lekent unna røttenes forsøk på å fange ham. Ja det går rett så bra, helt til det ikke går så bra lenger. Liggende på bakken med hele hodet langt inni en julebærbusk, kjenner han en snublefellerot dra ham i ankelen. Han rekker knapt å komme seg ut av busken og opp i sittende stilling, før roten drar skikkelig i ham og han sklir bortover skogbunnen. Lyskulen har sluknet og mylokateien er borte. Molefonken prøver han å sette seg opp igjen for å bende roten vekk med hendene, men noe holder ham igjen. En av snublefellerøttene har fått tak i hånden hans. Han vrir seg desperat, men til ingen nytte. Nervøsiteten begynner å stige opp i ham, og når nye høyder idet han kjenner noe gripe om den andre foten også. Febrilsk vrir han seg i alle retninger, men røttene beholder grepet, og snart føles det som om han ligger i en god, gammeldags strekkbenk, klar for å bli dratt i fillebiter.

Elisa Prøver å løpe, men dundrer overende, lander på knær og
hender, beina sitter for godt fast. Hullene i nettet er for små til at hun
klarer komme gjennom, hun reiser seg opp igjen. Prøver med saktere skritt denne
gangen. Løfter høyrefoten til nettet slipper, setter den så langt foran seg som
hun kan. Drar fri venstrefoten, tar et så langt steg som hun klarer. Slik
fortsetter hun i det som føles som evigheter, men som garantert bare er
sekunder. En fot om gangen, hele tiden mens vibrasjonene i nettet stadig blir
sterkere etter hvert som edderkoppen kommer nærmere og nærmere. Dette kan hun
faktisk klare! Kanten av nettet nærmer seg, bare ett steg til, så kan hun prøve
seg på et hopp ut av nettet. Håpet tennes. Dette går? Det går! En bølge av
lettelse nærmer seg, hun er stranden, klar til å ta imot bølgens gode, varme
omfavnelse, da hun kjenner det. Noe treffer ryggen hennes. Elisa kaster seg
fortvilt fremover, men merker at hun i stedet dras bakover. Hun ligger på
ryggen i nettet, det er svart kropp og ben og kjever, kraftige kjever som sakte
beveger seg, og de øynene, Elisa skjelver av de øynene, øynene som bare ser på
henne med sult, mikset med sitt eget redselsfulle speilbilde. Elisa ser kjevene
nærme seg, håper nesten hodet går først, håper det blir raskt og smertefritt,
ikke at lem for lem forsvinner inn i munnen på monsteredderkoppen. Hun lukker
øynene, klarer ikke stirre døden i øynene lenger, venter, ser livet strømme
over de lukkede øynene, kjenner livet gjøre seg klar til å forlate kroppen.
Men, ingenting skjer. Er d … den begynnende tanken avbrytes av at beina hennes
brått smelles mot hverandre og noe klebrig trykker mot dem. Samtidig blir det
mye mer bevegelse i underlaget og hun kjenner det klebrige spre seg oppover
kroppen. Elisa åpner øynene og ser at edderkoppen surrer henne inn i noe tykt
og klebrig, som tråd for tråd dekker stadig mer av henne. Hun prøver stritte
imot, prøver å slå og dytte vekk den store kroppen, men armene hennes er
allerede surret inn. Fortvilet og ubehjelpelig har hun ikke annet valg enn å se
seg selv bli surret mer og mer inn, før alt til slutt, blir svart.

uuuUÆÆÆ! Elisa skriker som en småskadet tåkelur som har fått i seg for mye sukker, der hun baler og kaver med armer og ben i alle retninger. Hver gang hun får løs en arm eller en fot sitter den andre armen eller foten bare desto mer fast i det rosa klisset. Hva-det-nå-er dekker ansiktet hennes også, så det er bare så vidt hun skimter et svakt lys gjennom alt det rosa. Totalt utslitt gir hun til slutt opp, blir bare liggende og puste og pese av anstrengelsen mens hun stirrer i retning av det som må være en slags himmel. Hvordan i alle dager skal hun komme seg ut av dette … dette … dette hersens sukkerspinnet! Sukkerspinn? Elisa tenker seg forvirret om. Er det sukkerspinn? Hun slikker seg nysgjerrig rundt munnen. Ja, det er det, smaker i alle fall som det, bare tykkere og mer klebrig enn vanlig. Hm. Kan jeg spise meg ut av dette? Elisa prøver vende hodet i alle retninger for å se hvor sukkerspinnet slutter. Korteste vei ut ser ut til å være til venstre. Hva med å rulle? Hun begynner å bevege seg frem og tilbake, og klarer omsider å rulle en halv omdreining slik at hun blir liggende på magen – heldigvis med ansiktet ut til siden. «Dette kommer til å gå» tenker hun lettet, «enda bra det ikke er et edderkoppnett jeg har satt meg fast i.» Elisa smiler lett over sin egen dumhet. «Rosa edderkoppnett, ha!» Brått kjenner Elisa den rosa strukturen endre seg, bli tynnere, lettere, mindre – bli som tråder? Som, som et edderkoppnett. «Hæ?» sier hun høyt til seg selv. Trådene er klebrige, hun sitter fortsatt fast, men det er også luft mellom trådene, hun er ikke dekket og innsurret som hun var bare øyeblikk siden, og veien ut av nettet virker både enklere og kortere enn den nettopp var. Elisa kjenner fryd og glede fylle henne, på tide å komme seg ut av nettet og finne Julenissen, da skrekken slår ned i henne som en detonert granat. Hvis hun er i et edderkoppnett, må det også være en edderkopp her. «Nei, ikke la tankene dine løpe løpsk nå» sier hun til seg selv mens hun prøver å le. Men de få enslige lattertonene som forlater leppene hennes høres mer ut som negler som skjærer mot en tavle. «Hva var det? Er det bevegelse i nettet?» Elisa vender hodet og ser noe enormt; mange, mange ganger så stort som henne; og svart bevege seg sakte, men sikkert over nettet. Kontrasten mellom det rosa nettet og det svære svarte er et absurd syn som fyller hele Elisas synsfelt der hun ser edderkoppen traversere nettet på de åtte beina sine, de kraftige kjevene åpne med svake bevegelser, som om de knapt kan vente med å bite rundt henne. Og øynene. Det føles som om alle de åtte øynene stirrer på henne, hun ser speilbildet av selv i dem, ser sin egen redsel, og skriker som den tåkeluren hun tilsynelatende er. Langt, høyt og klagende. Hennes egen skriking vekker henne fra paralysetilstanden, hun klarer å rive løs overkroppen fra nettet og kommer seg opp i stående stilling.

I det fjerne hører hun små, løpende bein. Men husnisser løper jo ikke. På instinkt hiver Nissemor seg inn mellom eskene og gjemmer seg så godt hun kan. Sekunder senere står hele flokken med husnisser i lagerlokalet. Nissemor ser noen av dem, der hun kikker mellom kassene. Noldus står og hopper opp og ned, sydende av raseri. Men han hopper jo aldri. Resten står monotone og likegyldige og ser på, bortsett fra Krynkel og Blunka, som begge står og åler seg som om de må på do. «Finn henne! Finn henne!» Noldus brøler. Utrolig hvor mye lyd det er i den lille karen. Krynkels blikk farer forbi øynene hennes og Nissemor trekker seg tilbake bak esken. Så han henne? Husnissene blir plutselig stille. For stille. Krynkel må ha sett henne. Nissemor trekker seg forsiktig tilbake. Hun kjenner hver krik og krok av leketøysverkstedet, på tide å ta bakveien ut og komme tilbake med hjelp. Hun reiser seg opp og begynner å småløpe, skjult av stablene med esker på vei mot døren, men før hun vet ordet av det ligger hun langflat på gulvet, kjenner det gjør vondt i knærne og hendene, som hun delvis klarte å ta seg for med. Noen må ha spent ben på henne. Nissemor kommer seg opp og møter blikket til Blunka, et blikk som bare er helt feil. Men ikke så feil som klærne hennes. Nissemor så det ikke da hun gjemte seg bak kassene, men nå, like foran henne er det helt tydelig. Blinkas klær sømmer seg ikke for en husnisse, sender helt feil signal. Nissemor kaver seg på beina. Bestemmer seg for at nok får være nok, det må være noe fornuft igjen i disse husnissene. Men den gang ei. Alt Nissemor sier preller bare av på Blinka, og før Nissemor vet ordet av det, hiver et titalls husnisser seg over henne, hun faller i bakken, og uansett hvor mye hun åler seg kommer hun seg ikke fri.

Nissemor vet ikke hva hun skal tro der hun står bøyd over esken. Hun strekker hendene ned i esken for å forsikre seg om at øynene ikke bedrar henne, men det gjør de ikke: esken er tom. Helt tom. Det må være en enkeltstående feil. Skjødesløst dytter hun esken ned på gulvet og løfter på den neste, rister svakt på den. Den har litt vekt, og lager litt lyd, men Nissemor har kjent på mange esker oppgjennom, og her kjennes noe feil, så hun åpner også denne esken som viser seg å være full av … små isoporkuler? Hun stikker hendene ned i esken, leter etter det isoporen skal beskytte, men finner ikke annet enn isopor. På febrilsk vis hiver hun isoporen opp på jakt etter leken, men det eneste isoporen beskytter er mer isopor. Så det mangler leker og de har esker fylt med isopor – noe de ikke lenger skal bruke etter at alvene kom opp med luftbeskyttelsesformelen som reduserer klimaavtrykket deres. Nærmest panisk velter hun esken på gulvet og åpner den neste. Tom. Hun velger en annen stabel, så en tredje og en fjerde, på ulike steder på det store lageret. Men alt er likt. Enten er eskene tomme, eller så er de fylt med isopor. Pusten hennes går til slutt som en blåsebelg, mens innsiden av henne brenner ilskende sint. «Hva, hvem hvorfor?» Surrer i hodet hennes, sammen med en bunnløs fortvilelse. Hvordan skal de rekke å få alle gavene klare til Julaften om hele dette leketøysverkstedet ikke har produsert noe som helst?

Elisa stirrer ned i Kaninhullet. Her ovenfra ser det mørkt og skummelt ut, hun har aldri likt Kaninhullet, selv om hun vet det bare er her ved åpningen og på veien ned det er mørkt og skummelt. Vel nede er det lyst og fint – og ikke minst rart – vanligvis i alle fall. Som liten alv for mange, mange år siden, fikk hun som alle andre høre om dronten som falt ned i Kaninhullet og aldri ble funnet igjen. Men Julenissen sier det bare er en gammel historie laget for å skremme små alver, og hvem kan man tro på om man ikke kan tro på Julenissen? Elisa trekker pusten dypt, mens hun tenker intenst på Julenissen, konsentrerer seg om ansiktet og skjegget hans, ser for seg alle furene og smilerynkene så detaljert som mulig, alt i håp om å ende opp på et sted så nærme Julenissen som mulig. Hun tar enda et dypt åndedrag og hopper.

Elisas skrik skjærer gjennom marg og ben. Hun hadde helt glemt hvor aldeles skrekkelig hun synes reisen gjennom Kaninhullet er. Som en bekmørk, innrøret rutsjebane der hun trekkes nedover i en voldsom fart mens hun roterer rundt sin egen akse. Fra tid til annen farer bilder forbi synsfeltet hennes, bilder som skremmer vettet av henne. Ansikter fra fordums tider, problemer hun trodde hun var kvitt. Hun prøver febrilsk å tenke på noe mer hyggelig, vet at hun selv i stor grad bestemmer, eller i det minste kan påvirke, hvilke bilder som vises, en ferdighet Julenissen virkelig behersker. Men hun klarer det ikke, hodet hennes henger seg opp – og selv om hun vet turen går raskt, føles det som om hun faller i evigheter, før alt brått går fra svart og skummelt til rosa og klissete.

Han lirker fingrene under snublefelleroten og drar til, men den rikker seg ikke. Han reiser seg opp igjen, lurer på om han skal trampe på roten, kanskje det gjør den mer medgjørlig, eller finne en skarp stein og prøve å skjære over roten. Men nei, han liker ikke å skade noe levende, så han setter seg ned igjen og lirker fingrene under roten igjen, da fingermusklene hans med ett husker noe. Forsiktig kiler han roten med fingrene sine. Snublefelleroten begynner å riste svakt, og snart løfter den seg nok til at han kan dra ut mylokateien. Den trekker seg sammen, som for å beskytte seg mot ham, men så snart han begynner å stryke den over pelsen strekker den seg ut, begynner å veive svakt med den altfor store halen, mens den ser på ham med de altfor store øynene sine. Han kjenner minner sveve forbi øynene, helt ute i øyekroken, akkurat utenfor synsvidde, vet han har truffet mylokateier før, men husker ikke annet enn navnet på dem, og at den ikke hører hjemme her. Han kjenner hånden som holder mylokateien pulsere svakt, en varme sprer seg fra hånden og over til den andre hånden. Han strekker hånden fremfor seg med håndflaten opp. I luften over hånden begynner det å skje noe, luften trekker seg sammen, blir mer kompakt og lettere på samme tid, former seg til en gjennomsiktig kule, og begynner å lyse svakt og blålilla.

«Oi. Det hadde jeg glemt at jeg kunne» sier han til mylokateien. «Eller er det egentlig du som gjør dette?» Han klør seg i skjegget og undrer litt før han trekker på skuldrene, det spiller vel ingen rolle hvem som har laget lyset. Han løfter hånden over hodet for å lyse opp mer av omgivelsene og snur seg sakte rundt. Selv om lyset er svakt gjør det at han kan se mer av skogen rundt seg. Det blålilla lyset får bladene til å se svarte ut, syke på et vis. Han setter mylokateien på skulderen, kjenner de små potene dens finne et godt grep, og den fluffy halen legge seg rundt halsen hans for enda bedre støtte. Han lar fingrene på den nå ledige hånden stryke over det nærmeste treet, barken er ru og ujevn, som den skal, men samtidig ikke som den skal. Igjen begynner minnene å romstere bakerst i bøttekottet av et hode, men de er fortsatt ute av syne for ham, det er for mye skrot han må rydde unna først. Nærværet av de ufremkallige minnene gir ham en intens følelse av at han må videre – det er noe han må gjøre, er det ikke? Men hvor? Han ser seg rundt, føler på luften. Og der, der er retningen han skal i.

Elisa hopper rasende opp og ned som Donalds ukjente søster mens hun kontinuerlig spyr ut lydløse sinnaord. Det er så typisk at Julenissen måtte forsvinne akkurat nå. Hvorfor kunne kan ikke forsvunnet i februar, mai, august, eller for den saks skyld i romjulen? Neida, han måtte forsvinne godt inn i desember mens det er som aller mest hektisk. Attpåtil måtte han forsvinne en av de dagene Nissemor er på reise. Hadde Nissemor vært her, hadde han ikke våget å forsvinne – og om han hadde gjort det likevel, ville Nissemor vært den som tok styring. Ja, hun hadde jo til og med erfaring som Julenisse det året Julenissen var syk etter å ha søppeldykket etter julegrøt. Elisa måtte smile av tanken, hun husket godt hvor nervøse alle hadde blitt, til og med Nissemor var nervøs, men det hadde jo gått helt fint. Nissemor hadde fikset julegrøten, og fått levert alle gavene – eneste problemet hadde vært at hun til stadighet hadde løsnet på løsskjegget for å klø seg. Dette hadde gitt opphav til ryktet om at Julenissen har løsskjegg, som i neste omgang hadde ført til en kraftig økning i andelen barn som dro i Julenissens skjegg i årene siden. Elisa måtte le, lett og trillende, og hun kjente seg bedre. Men hva nå? Hun kunne varslet Rådet, men nei. De vil bare kave og herje og ikke komme frem til noe som helst. Dessuten vil kavingen deres medføre at de ikke får gjort de egentlige oppgavene deres. Så nei, helt klart nei. Hva med Nissemor? Elisa biter seg lett i leppen. Ikke enda. Det er ikke krise enda og Nissemor har viktige oppgaver å utføre på reise, best å ikke forstyrre henne enda. Julenissen har sikkert bare glemt seg litt, han er jo litt distre. Ingen har sett ham siden i går, men han har sikkert gått ned i Kaninhullet. Elisa har aldri likt Kaninhullet, men hun vet Julenissen liker det, det er hans julegløgg. Og når han ikke er å finne i Nissehuset, må han være i Kaninhullet. Elisa sukker dypt og oppgitt, og begynner å gå i retning Kaninhullet.

Kort tid senere er Nissemor fremme ved Den store steinen. Hun stiller seg rett foran den og venter musestille, lytter. Ikke en lyd. Og ingenting å se i det svake måneskinnet. Hun er alene. Raskt går hun bort til steinen, strekker ut hånden, og beveger fingrene i hurtige mønstre over den ru overflaten. En svak summelyd høres fra steinen idet den skjulte døren åpner seg. Nissemor går inn døren og ned trappen mens hun hører døren lukkes bak seg. Vel nede i kvikktunnelen – et transportsystem mest forbundet med Bompibjørnene, men som opprinnelig ble utformet av alvene – setter hun seg godt til rette i vognen og suser av gårde til leketøysverkstedet.

Inspeksjonen av verkstedet går fint, nesten for fint. Sjefshusnissen Noldus – og ja, du rettet riktig, det er ham Noldus i Harry Potter-serien er oppkalt etter, JKR møtte ham nemlig på et Norgesbesøk i ungdommen, noe hun selvfølgelig vil nekte for – har alt på stell og de ligger godt an med produksjonen. Det er til og med rent og fint i verkstedet – men allikevel har Nissemor en dårlig følelse. Det er liksom for … perfekt. Kaoset, nervene, spenningen knyttet til om de vil rekke å produsere alt i tide – helt fraværende. Men samtidig vil ikke Nissemor klage, alvene og de norske husnissene har tatt til seg alle tilbakemeldingene hun kom med i sommer; ja de har til og med implementert en rekke gode tiltak hun aldri hadde tenkt på selv; og det er nok problemer rundt omkring, så hvorfor gjøre noe som går bra om til et problem? Men det er noe med måten alvene og husnissene beveger seg på og snakker på, som virker fremmed. For polert på et vis. Julegrøten de spiser til kvelds, som alltid i desember, er også god, og Nissemor bestemmer seg for å ta en tidlig kveld. Liggende i sengen klarer hun ikke å sovne, hun bare undrer helt til hun ikke orker mer. Nissemor står opp igjen, kler på seg, og sniker seg forsiktig ut soveromsdøren for å ikke vekke alvene i det tilskytende rommet. Først vandrer hun rundt på måfå, ser på de tomme arbeidsstasjonene, nyter stillheten og freden i gangene, men etter hvert bestemmer hun seg for å ta en kikk på leketøyslageret. Av en eller annen grunn har leketøyslageret alltid hatt en beroligende effekt på henne – det er noe med det å beundre en ferdig gave, vite at nettopp denne skal gi et lite barn så mye glede. Nissemor åpner døren og går inn på lageret. Hundretusenvis av esker møter henne. De var innom her tidligere i dag, og Nissemor ble imponert over hvor mye de hadde fått laget. Hun går til den nærmeste esken og lirker den opp så forsiktig som hun kan. Idet hun bretter til side pappen og for øye på eskens innhold, blir hun stående og måpe.

Bower hopper så høyt av forfjamselse at han nesten slår hodet i taket da han hører det skjærende skriket. Han snur seg i retning lyden. «Kom det fra Julenissens soverom?» Han legger på sprang så fort de små beina kan bære ham. Da han når soverommet ser han Elisa stå foran noe stort, blått og oransje som ligger i Julenissens seng. «Elisa…? Var det du som skrek?» Elisa snur seg og ser på ham, mens hun smiler svakt. «Ja, jeg, jeg, dynen dekket hele denne …», hun peker mot sengen, «så da jeg dro ned dynen trodde jeg Julenissen var forvandlet til et blått monster. Men det er bare en dukke. Kom og se.» Bower skyndte seg bort til sengen, og ganske riktig. En svær Max Mekker-dukke ligger i Julenissens seng. «Han må ha lagt den her for å lure deg» sier Bower. Elisa nikker. «Og det gjorde den. Men vi har ikke tid til dette. Han har et viktig leketøysproduksjonsmøte kl 10, som han kommer til å bli for sen til. Kan du sjekke om han er på badet?» Bower nikker, og småløper bort til badet. Sekunder senere er han tilbake på soverommet, ristende på hodet. «Har du vært på storkjøkkenet?» spør han. Elisa ser irritert på ham. «Selvfølgelig har jeg vært på storkjøkkenet. Jeg har lett overalt uten å finne så mye som et spor av ham, faktisk har ingen sett ham siden i går, dermed måtte han være på soverommet. Men her er han jo ikke.» «Tror du han har forsvunnet?» Et kort drag av redsel flyr over Elisas ansikt, før hun igjen er sitt vante smilende jeg. «Nei, selvfølgelig ikke. Hva får deg til å tro det Bower?» Bower skal til å svare, men Elisa fortsetter å snakke. «Han spiller oss et puss, han er jo så glad i det. Men det er jo helt feil tidspunkt, nå så tett på jul, og du vet jo hvor stresset Bushy Alltidgrønn og alle de andre leketøysmakerne blir når Julenissen gjør pekene sine så tett på jul.» Bower nikker, Elisa legger armen rundt Bowers skulder og forsetter. «Så vi trenger ikke si dette til noen. Jeg finner Julenissen, vi får oss en god latter, Bushy Alltidgrønn slipper å måtte tenke på alt som kan gå galt. Alt blir bra. Du må bare gå på det møte nå kl 10, og si at Julenissen ikke kunne komme fordi han ble dårlig etter å ha spist for mye julegrøt i går.» «Jeg på møte? Men jeg kan ikke.» Elisa avbryter ham og dytter ham i retning døren. «Fint da sier vi det.» Før han vet ordet av det er Bower på vei til leketøysmøtet. Bak seg hører han døren til Julenissens soverom lukkes.