En julekalender

Han vet ikke hvor mange trær han har passert – i mørket er alle trær grå – men det føles som om han er på rett vei. En følelse som bare ble sterkere da han for noen minutter siden hørte en svak klynking. Noen, eller noe, har vondt og trenger hjelp, men hvem eller hva? Han stopper noen minutter, trekker inn luften, kjenner den kjærtegne lungene hans, kjenner den strømme med blodet til alle de verkende musklene hans. Musklene som verker, som husker, men som ikke forteller ham hva de husker. Han vet hvem han er – er brennsikker på at han vet hvem han er – men for litt siden innså han at han ikke husker det. Vissheten om seg selv, hans plass og rolle i verden, hvem og hvordan han er, hvem han betyr noe for; hvem som betyr noe for ham; alt dette vet han at han vet. Han kan bare ikke huske det akkurat nå. Det vil komme til ham, bare disse musklene klarer å fortelle ham det de vet. Ulltrøyen har, merkelig raskt, blitt tørr allerede, så han trekker den over hodet og lar den fortsatt våte genseren henge over skulderen mens han forsiktig går videre i retning klynkingen.

Klynkingen har stoppet, så han står stille og lytter. Snur hodet forsiktig i alle retninger. Han føler på seg at hva eller hvem har hørt ham, og bestemt seg for å holde munn. Den er redd for ham. Bør klynkeren være redd for ham? Han tenker seg om, kjenner på følelsene, kommer frem til at nei, klynkeren har ingen grunn til å være redd ham. Han er ikke en sånn en, i alle fall ikke før muskelminnet hans våkner til livet og forteller ham noe annet. Der var klynket igjen, nærme, så nærme. Den klarer tydeligvis ikke å holde munn, smerten må gjøre mer vondt enn redselen den har for ham. Han beveger seg i retning lyden, saumfarer bakken, og der, der under en snublefellerot er det noe. Han setter seg ned på huk. Selv om månen kun kaster et svakt skinn mellom trærne ser han umiddelbart hva det er – de store øynene og den lille pelskroppen er det umulig å ta feil av. Fanget under snublefelleroten er en liten, redd mylokatei.

«Oi, det var mørkt.» Han ser seg forvirret rundt i mørket mens han sakte setter seg opp. «Var det ikke nettopp lyst? Sovnet jeg?» Hodet klarner sakte og han prøver å huske hvor han er, huske hva som skjedde. Minnet er der, like utenfor rekkevidden hans, som en skygge svakt dansende i mørket akkurat der lysstrimen fra hans mentale lommelykt stopper. Noe skjedde, men hva som skjedde husker han ikke; om det var viktig kommer det vel til ham med tiden. Hendene hans berører bakken – mose, kald og fuktig – med ett kjenner han at hele buksebaken hans er fuktig, for ikke å snakke om ryggen på ullgenseren hans, klissvåt. Kroppen verker; noe skjedde, musklene hans husker; men minnene vil ikke reise fra musklene til hodet hans; de stopper et sted på veien. En blokade. Han stavrer seg på beina, ser rundt seg. Månen kaster et svakt lys ned gjennom trærne, og gjør at han kan se konturene rundt seg. Han er i en skog, en skog som virker kjent, minner ham om hans skog, men det er ikke hans skog. Noe er annerledes, uten at han klarer sette fingrene på det. Han vrenger av seg ullgenseren og ulltrøyen, vrir begge og kjenner vanndråpene sildre gjennom fingrene på sin vei mot bakken. Det er uvanlig varmt for årstiden, ingen snø slik det burde vært, en slapp sønnavind kjærtegner ryggen hans mens han slenger genser og trøye til tørk over skuldrene. Bedre å gå halvnaken enn å ta på seg de våte klærne igjen. Han vurderer å ta av seg buksen også, men bestemmer seg for å beholde den på – selv om det er mørkt kan det jo være folk ute. «Hva gjør jeg nå?» Å snakke høyt til seg selv er noe han liker, det setter i gang tankeprosesser og gjør det enklere å bestemme seg enn om alt skulle foregått inni hodet hans. «Den veien?» «Ja. Det er noe med den retningen som føles riktig.» Med forsiktige, prøvende steg begynner han å bevege seg, hele tiden varsomt for å unngå de mange snublefellerøttene som bukter seg rundt på skogbunnen.

Nissemor åpner øynene og strekker seg så godt hun kan i det lille flysetet. Før i tiden ville hun tatt privatflyet, men grunnet klimaproblemene menneskeheten har påført Jorden, gikk de over til mer energieffektive rutefly rundt tusenårsskiftet. Å spenne et par av reinsdyrene for sleden, hadde også vært et alternativ, men de var alle enige i at de burde få spare seg til Jul. Så da satt hun her da, og ser ut på den kalde, mørke vinterkvelden idet de er i ferd med å gå inn for landing. Besøkene hos leketøysverkstedene i Alaska og Canada gikk fint; kun de vanlige, små problemene; og nå er det de europeiske leketøysverkstedene som skal besøkes, først ut av disse er verkstedet i Norge. Grantrærne står tett i tett under dem, ubehagelig nærme, der de er på vei mot bakken. Nissemor kjenner hjulene bli senket fra flykroppen, og kort tid senere står flyet parkert ved siden av den lille terminalbyggingen – litt av en kontrast til Gardermoen, som hun mellomlandet på for bare noen timer siden, for ikke å snakke om kontrasten til gigamonstrene i Nord-Amerika. Menneskene burde virkelig finne en mer miljøvennlig måte å fly på. I år er det faktisk hele tolv barn som har nettopp mer miljøvennlige fly øverst på ønskelisten, men det er en krevende og langsiktig gave å gi, siden alvene både må utvikle de miljøvennlige flyene, og Julenissen må plante de riktige ideene og tegningene hos de rette menneskene, slik at flyene faktisk blir produserte også. Julenissen kan jo ikke akkurat plassere et helt fly under juletreet eller i julestrømpene.

Nissemor går bort til den knøttlille parkeringsplassen med kofferten sin og stiller seg ventende opp, akkurat slik hun så mange ganger har sett menneskene gjøre når de venter på å bli hentet av venner og kjære. Snart er hun den eneste igjen ved parkeringsplassen. For sikkerhets skyld ser hun seg rolig og tilforlatelig rundt, ikke et menneske i syne, og med faste skritt beveger hun seg inn i skogen.

«God morgen!» kvitrer Elisa lystig mens hun noe anspent åpner soveromsdøren og kikker forsiktig inn. «På tide å stå opp.» Hun hadde aldri likt å vekke Julenissen, men klokken ti-avtalen hans nærmer seg faretruende, og som Sjefsalv er det hennes ansvar å sørge for at han møter opp når han skal. Siden Julenissen ikke svarer tar hun et par steg inn i rommet, slik at hun ser sengen hans, og ganske riktig, der ligger han fortsatt under dynen og purker. Makan! Et oppgitt sukk forlater leppene hennes, før hun bestemmer seg for at nok er nok. Med lette, muntre steg og sitt sedvanlige smil tripper hun bort til vinduet og river fra gardinene, slik at lyset fra den naturtro, men kunstige, solen flommer inn. «God morgen» gjentar hun smilende. Ingen respons fra haugen i sengen, han har trukket dynen over hodet, sikker for å unngå å bli vekket av lyset. Irritert går hun bort til sengen og prikker forsiktig i det hun antar er magen hans, mykt er det i alle fall. Fortsatt ikke noe svar, ikke engang et irritert grynt eller tegn til bevegelse. Elisa kjenner plutselig en gryende angst – noe stemmer ikke. Forsiktig tar hun tak i toppen av dynen, drar den ned forbi hodet hans og skriker av redsel.

Jørgen og Spoinken har kommet seg ut av snøbassenget, og står og ser inn den åpne døren. I motsetning til døren Jørgen selv entret gjennom har den forblitt åpen. Jørgen spiser litt snø mens han tenker forundret. Der vannet bak den andre døren var det klareste, reneste Jørgen noensinne hadde sett, er dette helt annerledes. Jørgen ser inn i en slags stor, tom og mørk hall, med en trykket stemning. Luften fra hallen siver gjennom åpningen og prøver å forpeste luften i Jørgens rom, som en slags tykk gjennomsiktig røyk, og han ser luften i rommet samle seg rundt den inntrengende luften og sakte, sakte løse den opp.

Skikkelsen går gjennom hallen mot den åpne portalen. Etter hvert som han kommer nærmere ser han at det står noe på andre siden, et menneskebarn. Med en mylokatei på skulderen. Skikkelsen klør i fingrene etter å slå kloen i mylokateien, men det får komme senere. Først må han vite hva han står overfor. Menneskebarnet ser ut til å være alene i en stor hall – det burde ikke være noe problem å overmanne det lille barnet, men Skikkelsen stusser likevel. Er menneskebarnet faktisk alene, eller er det en felle? Og et ordinært menneskebarn kan vel ikke åpne portalen. Er det en nimrod? Kanskje var det en nimrod de så i skogen – kanskje er det den samme nimroden Skikkelsen ser på nå. Skikkelsen flekser hendene, lurer på om han skal rope på hjelp eller fikse saken selv. Sistnevnte er selvsagt mer risikabelt, men med større muligheter for personlig gevinst. Skikkelsen har ambisjoner, så valget er enkelt. Han løper mot portalen, tar sats og hopper gjennom.

Idet han bryter gjennom til den andre siden, kjenner han et press mot hver fiber i kroppen. Han tror først det er menneskebarnet som har satt i gang en form for angrep mot ham, men skjønner straks at det ikke er menneskebarnet, men luften i hallen som ikke liker ham. Skikkelsen lander hardt mot steingulvet, og orienterer seg raskt. Det er ingen andre enn menneskebarnet og mylokateien her, det var altså ingen felle. Det lille barnet stirrer forundret på ham, virker mer nysgjerrig enn redd, og dessuten helt ufarlig. Er dette alt som er igjen av de fryktede nimrodene? Skikkelsen lurer på om han skal gjøre kort prosess med ungen, da en annen portal åpnes og et kvinnemenneske kommer flygende ut. Hun lander kattemykt og har brennstokken i klar i hånden raskere enn Skikkelsen klarer å blinke. Hele kroppsholdningen hennes lyser fare og beslutsomhet, og hvis hun ikke er en nimrod skjønner ikke Skikkelsen noe.

Allerede idet Marita flyr gjennom åpningen ser hun Jørgen i rommet, og hun kjenner en stor lettelse fare gjennom kroppen – da gjenstår kun å finne Kine, hun må da være i nærheten. Men hundredelen etter dukker en annen skikkelse opp i synsfeltet hennes: Et troll. En god del større og kraftigere enn trollet hun møtte i morges, men fortsatt et lite troll. Det damper kraftig fra trollets kropp der den rene luften i hallen reagerer med trollets kropp, og hun ser også at luften som siver gjennom en åpen portal er i full kamp med halluften. Marita skjønner også at det ikke er et vanlig troll hun står overfor, et vanlig troll hadde neppe overlevd lenge i denne rene luften, og går umiddelbart i kampmodus. Trollet drar frem en sharziqa og er også klar for kamp. Med et par raske steg sørger Marita for at hun har seg selv mellom trollet og en gledesprudlende Jørgen. «Lukk døren» roper hun til Jørgen. Han ser forundret på henne, så Marita gjentar seg selv, denne gang strengere «Lukk døren!»

Jørgen vet ikke hva han skal bli mest sjokkert over – trollet som kom flygende inn den mørke døren, eller Mamma som kom flygende inn vanndøren bare sekunder senere. Men han skjønner at det er viktig å lukke døren, så han gjør som Mamma sier. Da han rører mønsteret kjenner han kvalmen komme igjen, og fingrene hans er i ferd med å forlate mønsteret, men da han kjenner ikke én men to mylokateier på skuldrene, reduseres kvalmen, og han begynner å jobbe med døren.

Skikkelsen skjønner umiddelbart hva nimroden prøver på. Lukke portalen før han får forsterkninger. Lite vet vel hun at han på veien laget en ripe i mønsteret på andre siden av portalen, så den ikke kan lukkes uten å reparere den på andre siden først. Dessuten er det snart samlingstid i tempelet. Når de andre ser at portalen er åpen vil de strømme gjennom. Her gjelder det bare å være kald og rolig og hale ut tiden med defensive bevegelser.

Samtidig som Marita har den totale roen, gjennomfører de flytende bevegelsene hun trente på hver dag fra den dagen hun kunne gå til hun var rundt 20, prøver hun tenke. Når du har en motstander foran deg er det alltid farlig å tenke, men her må hun. Det er åpenbart at Jørgen sliter med å få lukket døren, og at det ikke bare har å gjøre med kvalmen han må føle av å berøre mønsteret. Dessuten er det åpenbart at trollet ikke virkelig prøver å skade henne. Ja, han gjør en del utfall, det ser ut som om han ønsker å skade henne, men alle utfallene er forsiktige, kalkulerte, og ikke med maks kraft. Det er nesten som om han prøver hale ut tiden … Så flere kan komme gjennom døren, selv om han vet at Jørgen prøver å lukke den … «Jørgen, du må gå gjennom døren og se om noe er ødelagt på andre siden.» Marita skjønner hun må ha tenkt rett, for ordene har ikke forlatt leppene hennes før trollets angrep endres drastisk. Nå gir han alt for å ta henne.

Det er ikke alltid Jørgen gjør som Mamma sier, i alle fall ikke med en gang, men denne gangen nøler han ikke. Han hopper gjennom døren og slås umiddelbart i bakken av luften på andre siden.

Kine går bort til gjenstanden og legger fingrene på den. Den første berøringen er nær ved å overmanne henne; hele synsfeltet hennes fylles av hvitt, hele hjernen fylles med intet; men så hører hun sin egen taktfaste nynning, avløst av ord på et språk hun ikke visste hun kunne; hun hører mylokateienes nynning bak seg. Og Kine oppnår igjen en form for bevissthet. Hun kjenner liv, kjenner lykke, kjenner trærne og gresset som vokser utenfor, kjenner alt, bare hun vet hvor hun skal finne det. Raskt dras oppmerksomheten hennes mot et område i nærheten: Terminalen. Hvor – Mamma! – virrer rundt i kamp med et troll! Oppmerksomheten hennes dras videre gjennom en slags dør til et mørkt sted der Jørgen ligger på gulvet og kaver. Kine får lyst til å løpe og hjelpe ham, men hun kan ikke, hun er fjetret. Instinktivt skjønner hun hva hun må gjøre – og hun begynner å lage mønstre i gjenstanden.

Marita kjenner noe rart begynner å skje. Snøbassenget i midten av rommet starter å lage merkelige lyder, og snart reiser en søyle av snø seg fra bassenget. Søylen flyter fra bassenget og gjennom døren inn til Jørgen.

Jørgen ligger igjen i sitt eget spy, men denne gangen klarer han ikke gjøre noe med det. Han prøver febrilsk å rope på Mamma, men ikke en lyd forlater leppene hans. Jørgen lukker øynene og begynner å se frem til å komme til Dett Vally, da han kjenner noe omfavne ham. «Mamma?» sier han svakt, men skjønner umiddelbart at det er Kine. «Kine?» Han åpner øynene, men ser bare hvitt, han er omfavnet av den reneste, hviteste snø. Jørgen kommer seg på beina, sjangler bort til døren, og ser umiddelbart hva som er galt. Noen raske fingerbevegelser, og mønsteret er fikset. Bak seg hører han fjerne fotskritt mens han hopper tilbake gjennom døren. På andre siden snur han seg og begynner å jobbe med mønsteret rundt døren for å lukke den. Gjennom døråpningen ser han en skrekkelig samling skikkelser. Jørgen ser de ser at døren er åpen og begynner å storme mot den. Han begynner å få panikk – men snøen, eller er det egentlig Kine?, beroliger ham, og han får gjort det han skal. Døren lukkes like for nesen på skikkelsene.

Kine smiler. Jørgen er trygg. Og Mamma klarer seg fint. Hun skjønner også at lukkingen av døren var det som skulle til. Gjenstanden føles hel, reparert på et vis. Nå kan hun gjøre det hun må gjøre. Fingrene beveger seg. Mylokateiene nynner. Mylokateiene begynner å bevege seg inn i gjenstanden. Og noe skjer.

Gamlingen går inn gjennom døren på første gang på evigheter. Foran seg ser han jentungen jobbe med gjenstanden, han ser flere mylokateier enn han noensinne har sett siden den gangen for mange år siden, da det skjedde. Og mylokateiene gjør som de gjorde før i tiden! Gamlingen skjønner det plutselig. Kine? Er det ikke kun fysikken som har sviktet ham de senere årene, er det virkelig forstanden også. Kine? Han faller på kne, beundrer arbeidet hennes, kjenner følelsene fylle ham.

Skikkelsen aner ikke hva han skal gjøre. Nimroden er utrolig dyktig, og etter at portalen ble lukket like foran nesen på frendene hans, er han på egen hånd. Det har slått ham at nimroden, til tross for sin dyktighet, ikke har gjort et eneste alvorlig utfall mot ham. Noe som er konsistent med historiene Urgut nettopp har fortalt ham, men ikke med alle historiene han vokste opp med i etterkant av Hendelsen. Kan Urguts historier være de sanne? Han rekker knapt tenke tanken før alt blir mørkt og han forsvinner.

Skikkelsen åpner øynene og stirrer inn i Rixaxs grotekse ansikt. Han setter seg forvirret opp, ser at han er i tempelet, og at alle andre er her. Han skal til å spørre hva som foregår, da han merker at luften her er annerledes, mindre skitten, ikke det tykke heslige som har herjet siden Hendelsen. Rixax forteller at luften på mirakuløst vist er bedret, og at alle mylokateiene de har fanget er borte. Skikkelsen skjønner at noe har skjedd. Noe med nimrodene. Men hva? Spiller ingen rolle akkurat nå. Nå må Helbredelsen nytes.

Kine tar et steg tilbake. Arbeidet er ferdig. Hun vet ikke helt hva hun har bidratt til, utover at det er noe positivt, og at alle mylokateiene tydeligvis liker det, der de farer rundt inni gjenstanden. Kine snur seg og ser – Pappa? Hun har ikke sett ham siden hun var 3-4 år, men det må være ham hun ser knelende på gulvet ved inngangsdøren. Samtidig vet hun at han også er Gamlingen hun traff tidligere, bare 50 år yngre, og at det hun har gjort har gitt ham hans naturlige alder tilbake. Hun løper mot ham og hopper leende i armene hans.

Kine, Jørgen, Mamma og Pappa sitter samlet i gresset utenfor det store bygget. Samlet for første gang på evigheter – Jørgen har ikke engang sett Pappa før. De har mye å snakke om, mye å le om, mens de drar inn godfølelsene og lever i nuet.

Kine vandrer langs veggen, hele tiden med fingrene mot veggens mønstre, en nynnende mylokatei på hodet og stadig flere nynnende mylokateier bak seg. Hun er vagt bevisst på at hun nærmer seg bygningens dør, en massiv dør av struupsaeik, og snart står hun like foran døren mens fingrene hennes farer over den i en rasende fart. For første gang på mange år, lages det nye mønstre i den lyse struupsaeiken, og Kine kjenner både godfølelsen og forventningen bygge seg gradvis opp. Slik det stormer og bruser av positivet på innsiden av henne, lurer Kine på om hun noensinne har følt seg så bra. Etter hvert skjønner hun at døren bør åpnes, men hvordan? Det er ikke noe dørhåndtak, eller for den saks skyld knapper eller annet som tyder på at det er en dør som kan åpnes. Faktisk ligner det mer på en vegg enn en dør. Men Kine vet det er en dør; vet den ikke bare kan, men må, åpnes. Og som fra intet skjønner hun hva som må til. Kine løfter høyrehånden til hodet og stryker mylokateien varsomt, mens hun flytter seg helt inntil døren. Over seg føler hun at mylokateien legger de små forlabbene sine på døren. Kine legger igjen alle sine fingre mot døren, og begynner å lage nye mønstre, mens hun messer lavt på et språk hun ikke visste hun kunne. Brått er hun bevisst mylokateiene bak seg også, der de svaier svakt som strå i vinden, hele tiden nynnende. Nynningen blir kraftigere og kraftigere i tråd med utviklingen i de nye mønstrene, og idet nynningen når et slags crescendo hører Kine et lite klikk, og dørene begynner å svinge innover.

Kine trer sakte inn i en enorm hall. De nedre veggene er dekket av mønsterbelagte steiner, tilsvarende steinene som danner byggets fasade, mens de øvre er dekket av fargesprakende mosaikkvinduer. Vinduer som, uforståelig nok, ikke var synlige fra utsiden av bygget. Lyset flommer inn vinduene og gir dem et mektig preg, før det farer videre og reflekterer seg i en rekke krystaller som henger som istapper fra taket. På forunderlig vis ender mesteparten av lyset opp i sentrum av rommet, på en gjenstand Kine aldri har sett, og vet hun heller aldri vil se, maken til i hele sitt liv. Gjenstanden bukter og bølger seg fra gulvet og oppover retning taket på en ubeskrivelig måte. Kine går sakte mot den, mens hun registrerer i øyekroken at mylokateiene flommer forbi henne. Kine blir stående like foran gjenstanden sammen med mylokateiene, og skjønner at mylokateiene vil gjøre noe med gjenstanden, men at de ikke får lov. Noe er feil.

Gamlingen har fått stavret seg på beina igjen og humper i retning lyset så raskt han bare kan, kontinuerlig undrende på hva som skjer. Det er så lenge siden han har sett dette underet, og hvor mange ganger har ikke han selv prøvd å skape dette? Hvor mange?! Uten å lykkes. Gamlingen kan ikke skjønne annet enn at det må skyldes jentungen – hun er det eneste nye her i det siste – men hvordan hun har klart det er en gåte for ham, han vil nesten ikke tro det. Idet han får bygget i syne ser han enda mer han knapt kan tro, akkurat som i gamle dager er bygget i fyr og flamme. De mange tusen mønstrene i byggets overflate gløder alle mektig og pulserende, og gir en illusjon av at bygget er i bevegelse samtidig som bilder av fordums vesener farer over veggene. Gamlingen når frem til elven og bråstopper. Vannstanden har steget, så steinene man kan gå over på er delvis under vann. Hadde dette vært en vanlig elv, hadde det ikke vært et problem, men her … Det er lenge siden Gamlingen har berørt dette vannet, og da gikk det ikke bra. Han prøver roe seg, innta en yogastilling, men ender med å velte, kroppen er ikke som før. Gamlingen ligger på alle fire, løfter blikket mot bygget og beundrer det magiske synet. Før han rekker ombestemme seg, kommer han seg på beina og løper så raskt han kan over steinene i elven. Gamlingen kjenner det brenne i beina, og styrter sammen med en gang han har kommet seg over. Han skal til å vri seg i smerte, da han kjenner at det ikke brenner slik det gjorde sist gang. Nå brenner det på en god måte, slik det er ment å brenne. For det som føles som tusende gang den siste timen, kaver han seg på beina igjen, og lunter i retning døren. En dør som er åpen for første gang på mange år.

Jørgen åpner øynene og stirrer opp i det dempede lyset. Det tar noen sekunder før han skjønner at han fortsatt er i den underjordiske hallen. Han setter seg opp, men kjenner umiddelbart at det var feil beslutning, kvalmen brer seg, så han vender seg rundt på alle fire og kaster opp. Etter å ha tømt magen kollapser han i sitt eget spy, og blir liggende og vri seg i alle retninger. Et svakt «Mamma» forlater leppene hans, selv om han vet hun ikke kan høre ham. Dette er verre enn både influensaen han hadde i fjor, og vannkoppene året før der igjen. «Kine?» Hun må da være i nærheten, men ikke noe svar fra henne heller. Jørgen vrir seg over på siden, og kvepper av overraskelse da han stirrer rett inn i Spoinkens store øyne, kun centimetere fra sine egne. Spoinken svaier ustøtt, minner om Onkel Pål, den må også være dårlig, men Jørgen skjønner hva den mener. Bassenget. Jørgen prøver komme seg opp på beina, men sklir i sitt eget spy og lander på gulvet igjen, samtidig som flere matrester forlater magen hans. Han har ikke lyst til annet enn å bli liggende, sovne og svinne hen, kjenner dødsangsten, lurer på om han kommer til å ende opp i Dødehavet eller Dett Vally, de to stedene storebroren til Aksel har fortalt at alle døde ender opp i. Spoinken kravler oppå ham og lar den bustete halen sin kile ham under nesen. Jørgen kjenner halehårene langt oppi nesen, og merkelig nok kvikner han til litt. Han vrir seg rundt på magen, og begynner sakte, sakte å bevege seg bortover gulvet. Tankene går til sommeren for noen måneder siden, da Onkel Pål skulle på Bot Kamp og hadde vist Jørgen og Kine hvordan man skal krype bortover gresset om man vil være usynlig. Jørgen hadde syntes det var ustyrtelig morsomt, til og med Mamma hadde ledd litt.

Etter mye om og men, og til stadig oppmuntring fra Spoinken, klarer Jørgen å komme seg bort til bassenget, og velter seg over den lave kanten ned i snøen. Snøen rundt ham blir umiddelbar grå og skitten, som slaps full av veiskit, men snøen sirkulerer av seg selv rundt ham. Jørgen kjenner både trøttheten, kvalmen og dødsangsten gradvis forsvinne. Det er som om snøen henter renhet fra dypet, vasker seg selv, og gjennom den prosessen også renser Jørgen. Ved siden av seg ser han Spoinken rulle seg i snøen og slurpe i seg den hvite herligheten. Spise snø, får man ikke vondt i magen av det? Jørgen bestemmer seg for å ikke høre på Mammas ord, men heller gjøre som Spoinken, og begynner å slurpe i seg han også.

Gamlingen humper rasende rundt mens han banner og steiker over den dumme jentungen. Uvedkommende noksagter har ikke noe her å gjøre, han skulle gitt henne en sterkere drikk, så han hadde visst hun hadde sovnet raskere. Men i det siste har han selv tålt de sterke drikkene dårligere og dårligere, så han torde ikke. Ville ikke risikere at han selv også sovnet, og kanskje ikke våket opp før på lenge. Gamlingen er sikker på at han skulle klart å svimeslå jentungen, hadde det ikke vært for at den hersens mylokateien hadde hoppet på ham. Gamlingen kjenner det boble over av sinne. Han som har lett etter mylokateiene i årevis, men sjeldent sett de og enda sjeldnere fanget de, spesielt etter at kroppen hans begynte å skrangle, og så kommer jentungen med en på skulderen. For en fornedrelse. Og hvor i alle dager er hun? Hun kunne umulig ha kommet langt før hun sovnet, så han satt en vid leteradius han var trygg på å finne henne i. Men nei. Ingen jentunge i noen av gatene. Den eneste logiske konklusjonen var da at hun må ha kjent søvnen komme, og stavret seg inn i et av de tomme husene for å gjemme seg for ham før søvnen overmannet henne. Så Gamlingen hadde ikke annet valg enn å begynne å gjennomsøke husene, enn så lenge uten resultat. Det finnes rett og slett for mange skap, krinkler og kroker, for ikke å snakke om krinkelkroker, å lete gjennom. Og ikke har han den fysikken og ungdommelige pågangsmotet han en gang hadde. For tusende gang tenker han tilbake på hva han kunne gjort annerledes, hvordan han kunne forhindret det som skjedde, og gitt at det som skjedde skjedde, hvordan han i det minste kunne unngått den raske aldringen. Gamlingen går ut av nok et gjennomsøkt hus og smeller frustrert døren hardt igjen bak seg. Han beveger seg i retning neste hus, da han brått legger merke til noe på himmelen. Gamlingen hever blikket, kjenner sjokket treffe ham, og klarer ikke hindre at han til tross for frenetisk kaving med beina, detter rett på rumpen av det han ser. Tankene virrer gjennom ham. Hva skjer nå?

Kine kjenner vannet smøre innsiden av henne, fjerne både tørst og sult. Ved siden av henne har mylokateien hoppet ned fra skulderen hennes, og drikker ivrig med den lille tungen sin. Når tørsten er stilnet beveger de seg i retning bygget. Kine ser at også dette bygget er laget av teglstein. Men helt ulikt alle bygg hun tidligere har sett. Teglsteinen ligger som stablet oppå hverandre, kant i kant, i alle slags ulike størrelser og farger. Og det er noe med måten mønstrene og fargene henger sammen; de er ikke bråkete og rotete, men lager en større enhet, noe naturlig på et vis. Kine går bort til veggen, ser at det også er svake linjer i den. Hun lar fingrene gli over dem, kjenner kroppen fylles av en strøm av vidunderlige følelser. Mylokateien har nå hoppet opp på hodet hennes, hadde hun ikke visst bedre ville hun sagt den nynnet, og at nynningen resonerer med følelsene som skapes av å la fingrene gli langs mønstrene. Uten at hun vet det begynner også Kine å nynne. Først lavt og forsiktig, så sterkere og høyere jo tryggere hun blir på seg selv, mens fingrene på begge hendene simultant glir over dusinvis av mønstre. Kine legger ikke merke til det, men bak henne har det dukket opp en ny mylokatei. Den har satt seg på rumpen med forbena svakt hevet og halen rytmisk svaiende, mens den også nynner. Som i transe begynner Kine å bevege seg langs veggen, kontinuerlig med fingrene glidende langs mønstrene. Og, uten at hun vet det, oppstår det også nye mønstre der fingrene hennes glir.

Hva som så skjer, er uklart for Marita. Alt hun vet er at hun handler uten å tenke. I starten unngår hun kun de dødelige slagene, før hun etter hvert begynner å ta igjen. Hun kjenner selvtilliten og gamle minner og ferdigheter komme tilbake, vet at det er den eller henne; og på kjøkkenet er kampen omsider ferdig. Marita åpner kjøkkenskapet, stiller seg på en stol, leter frem den spesielle pæren bakerst i skapet, skrur den inn i en lampe hun henter fra stuen, og retter lampen mot trollet. Lydløst blir trollet til støv, støv som virvler opp i den vindstille kjøkkenluften, før det blir helt borte. Marita slår av lampen og sukker oppgitt og trist. Hun vet det var den eller henne, og da må det bli som det blir. Men dette liker hun ikke, dette var en av grunnene til at hun tok det valget hun den gang tok. Mylokateien kiker frem fra bak et stolben. Marita må smile. Vel er en mylokatei liten, men den er langt fra liten nok til å gjemme seg bak et stolben, hele rumpen og halen dens stikker jo ut. Øynene deres møtes, og Marita får en følelse av hva hun må gjøre for å finne Kine og Jørgen.

Kine holder godt tempo et stykke til, og sørger for å svinge av i flere tilfeldige sidegater for å forhåpentligvis redusere sjansen for at Gamlingen finner henne. Nå har hun omsider senket farten og går rolig langs en smal gate med en rekke hus bygget av fargesprakende teglstein, merkelig nok uten mørtel mellom steinene, i ulike former og fasonger. Mylokateien sitter fortsatt på skulderen hennes, har faktisk krøllet halen rundt halsen hennes og lagt seg til å sove. Kine kjenner pelsen dens kile henne lett mens hun beveger hodet for å se seg rundt. Gaten er folketom, vinduene er mørke, som i alle gatene hun har vært i så langt. Samtidig virker husene rene og velholdte, gatene er ryddige, ingen veltede gjenstander, ingen halvraserte hus – kort sagt: ingenting tyder på at noe dramatisk har inntruffet og tvunget alle til å flykte hode over hals. Byen virker bare forlatt. Som om alle enten har dratt herfra, eller dødd av alderdom. Bortsett fra Gamlingen da. Kine lurer på hvem han egentlig er. Er det sant at han er som henne – et helt vanlig menneske som tilfeldigvis falt ned i et hull i skogen og aldri fant veien ut igjen – eller er han født og oppvokst her nede? Førstnevnte tanke får det til å grøsse nedover ryggen på Kine. Tenk å være stuck her nede for alltid, bare hun og ham. Ingen Jørgen, ingen Mamma. Kine kjenner tårene presse på, det må da være mulig å komme seg ut herfra. Så lenge hun ikke tørster eller sulter i hjel først … Kine blinker bor tårene før de begynner å renne, mylokateien er våken igjen og kiler henne varsomt under haken. Den lille berøringen får henne til å le, og hun hever glad blikket idet hun runder et nytt gatehjørne.

Foran henne åpenbarer det seg et enormt bygg, bygget hun la merke til da hun først så byen. Bygget ligger i en liten park, omkranset av grønt gress og små trær med fargesprakende blomster. Gjennom parken renner en liten elv, kanskje et par meter bred. Ikke en eneste bro er i syne, men da Kine kommer nærmere ser hun at det ligger flere små, runde og flate stener i elven, stener man tydeligvis kan bruke for å komme seg tørrskodd over. Kine sette høyrefoten forsiktig på en av stenene, den virker stødig og har en ru overflate som gir godt fotfeste. Hun tripper lekent over og setter beina i det myke gresset på andre siden. Bygget har en uforklarlig og mektig, nesten religiøs, aura som blir mer og mer merkbar jo nærmere hun kommer. Kine stopper ved den enorme fontenen foran bygget. Rundt fontenekanten er det steinheller som ser ut som en kort trapp, der de øverste trinnene ser behagelig myke ut. Kine går bort til fontenen, legger knærne på det nest øverste trinnet, og kjenner steinen gi svakt etter der den former seg rundt knærne hennes. Hun ser forundret ned; det ser ut som stein, men er tydeligvis noe helt annet; før hun retter blikket mot fontenen. Den er stor. Vannet er det klareste og reneste hun noensinne har sett der det strømmer rundt, som om det er på søken etter noe, svinser og svanser rundt, før det forsvinner inn i en av de mange skulpturene som står i vannet og strømmer ut igjen i all slags mønstre. Kine er tørst, føler for å drikke – så klart vann kan da ikke være urent? – og legger hendene på fontenekanten. I samme øyeblikk hører hun et lite klikk og en liten drikkefontene skyter langsomt opp av vannet. Kine lener seg frem og drikker.

Kine gulper nedpå alt innholdet i glasset. Det er en slags fruktdrikk; både fyldig og lett, og forfriskende god. Gamlingen ser ivrig på henne, og tilbyr henne påfyll fra muggen. Kine er fortsatt tørst, og drikken hadde en oppvekkende effekt på henne, så hun er på nippet til å si «Ja takk», men virker han ikke i overkant ivrig? Det er noe ved øynene hans hun ikke får helt til å stemme, og nå er konturene av det sleipe lille smilet i munnviken hans igjen, selv om han åpenbart prøver å skjule det. Kine bestemmer seg for å takke nei, og Gamlingen virker først skuffet, før han tilsynelatende forsoner seg med skuffelsen og sier «Ja, ja. Du drakk i det minste nok.» «Jaa, jeg gjorde kanskje det» svarer Kine nølende, og fortsetter «Men nå må jeg videre.» «Bli litt til da. Eeeh … Jeg kan vise deg eeeh … Noe? Vise deg noe?» Blikket hans blir litt farligere, og han begynner å mumle til seg selv igjen. «Hvorfor skjer det ingenting? Det skulle ha skjedd nå. Hvorfor skjer det ikke?» «Jeg må gå» Kine tar et steg mot døren. «Bli.» Gamlingen stiller seg foran døren og hever stokken. Han ser fortsatt gammel og skrøpelig ut, men samtidig farlig. Det er noe med kroppsholdningen hans, som nå utstråler en slags selvsikker kampvilje, og det er tydelig at han har brukt stokken til flere ting enn å støtte seg på. Gamlingen begynner å bevege stokken i retning henne, da mylokateien uventet hopper mitt i ansiktet hans og biter til. Gamlingen kvepper; begynner å hyle med sin sprukne, skjærende stemme; veiver med stokken i alle retninger, og virker å lure på om han skal slå etter mylokateien med stokken, eller om det bare vil resultere i at han slår seg selv i trynet. Kine benytter anledningen til å løpe forbi både gamlingen og den veivende stokken, ut døren og nedover gaten. Sekunder senere kjenner hun noe på skulderen. Kine tror et øyeblikk det er Gamlingen, men ser i øyekroken at det er mylokateien. Hun tar sjansen på å se seg over skulderen der hun løper, og ser Gamlingen komme stavrende etter henne. Han er helt klart farlig med stokken, men hurtigheten har han heldigvis mistet.