En julekalender

Marita kjenner haken ramle ned i parketten av overraskelse. Foran henne ligger en liten og redd mylokatei og ser på henne. «Kom så» sier Marita beroligende til det lille pelskledde dyret og strekker ut en hånd. Nølende beveger mylokateien den ene poten mot henne, før den lar henne dra den ut og løfte den opp. «Hva gjør du her da lille venn?» Marita stryker den forsiktig over ryggen, mens hun lurer på hvor den kom fra, og hva det betyr. Overraskelsen fikk henne til å glemme Jørgen og Kine ett sekund, men nå er tankene igjen tilbake på ungene. Marita skal til å fiske frem mobilen igjen, da det slår henne at mylokateien er redd. Hvorfor? Er det? Nei … ? Marita fryser, spisser ørene og drar rommets lukter dypt inn nesen. Lukten er skjult av noe nøytralt og intetsigende, men den er der, ligger der skarp og stram, like under det skjulende nøytrale. Maritas puls stiger ytterligere. Ungene borte, en redd og skjelvende mylokatei i armene, og en ubedt gjest. Det er lenge siden hun har vært i en slik situasjon; dvs en situasjon med manglende unger har hun aldri vært i; men mylokatei og en ubedt gjest er kjente forhold. Marita begynner å bevege seg sakte og normalt, mens hun stryker mylokateien over ryggen og snakker til den, slik hun ser for seg det er normalt å gjøre for en som aldri har sett en mylokatei før. Skal hun late som ingenting, eller finne og konfrontere den ubedte gjesten, og hva tenker den ubedte gjesten? Sannsynligvis lurer han på om hun har oppdaget ham, og hvis han tror svaret er nei, kan det hende han bare vil forlate huset. Men om ja – da er Marita usikker på hva som vil skje. Gjesten og dens kumpaner er årsaken til mange av personene som har forsvunnet oppgjennom tidene i Norge – for å bevare sin hemmelighet gjør de kort prosess med alle som oppdager dem. Men det har vært færre slike saker de siste årene, Marita trodde og håpet det var over, men tydeligvis ikke. Hun føler slaget komme i retning bakhodet før det treffer henne, og dukker instinktivt mens hun strekker ut beina i en sveipende bevegelse for å ramme angriperens ben. Marita er raskt oppe i forsvarsstilling, mens mylokateien piler av gårde, og angriperen svaier ustøtt av sparket mot anklene sine. Marita stirrer på angriperen, det er et lite troll eller en stor gnom, grotesk og tettbygd. Hun lukter både overraskelsen og besluttsomheten dens – trollet skal ha mylokateien og for all del unngå oppmerksomhet, hvilket betyr at trollet vil sørge for at hun blir en del av savnetstatistikken.

Jørgen snurrer og virrer som en svimmel turner nedover nedover nedover i vannet, men til tross for forvirringen føler han seg overraskende bra. Pusten går fint, ikke mer vann i halsen, og ikke blir han svimmel heller. Etter hvert blir kroppen hans stabilisert og han nærmest flyver som supermann gjennom vannet mens han ser seg nysgjerrig rundt. Med ett ser han at han er på vei rett mot en fjellvegg, men Jørgen skjønner hva som vil skje før det skjer. Fjellveggen åpner seg og han suser gjennom hullet og lander i en haug med den mykeste, letteste snø. Det føles som om snøen visste at han ville treffe den, og derfor gjorde seg ekstra lett og luftig, for så å ta ham imot på en smertefri måte. Jørgen kravler ut av snøhaugen, børster av seg de hvite fnuggene, og ser seg rundt. Han er i en stor, rund hall. Veggene og gulvet består av enorme steinheller med intrikate mønstre; Jørgen setter seg på huk, lar fingrene følge mønstrene, kjenner en forunderlig følelse strømme gjennom fingrene og kroppen, en følelse som endrer seg i takt med mønstrene han stryker, det er så vidt Jørgen klarer rive seg løs og reise seg. Taket er langt der oppe og utstråler et dempet lys som minner om dagslys. Midtpunktet i hallen er et slags basseng med den hviteste snø, bassenget han nettopp landet i. Jørgen kjenner fasinasjonen buldre gjennom ham, sammen med følelsen fra mønstrene – han har aldri følt seg så til stede som nå. Føler seg – voksen på en måte – samtidig som han kjenner barnets lekenhet sprudle gjennom seg. Jakten etter Kine, tankene om Mamma, alt er borte. Blikket er sløvt, fraværende, Jørgen tenker han kan bli her for evig – glemme alt og alle, bare sette seg ned på gulvet, la fingrene følge mønstrene, frem og tilbake over gulvet, før han fortsetter med veggene – da han kjenner noe dra ham i buksebenet. Jørgen ser ned. Det er Spoinken som har satt de små tennene sine i ham. Jørgen fokuserer blikket, følelsene er der fortsatt, men lenger bak, ikke så dominerende, han kjenner seg igjen som seg selv. Kine! Jeg må finne henne. «KINE?» ‘Finn henne og snakk til henne som en vanlig person.’ Jørgen må smile av sin egen tanke. Finne Kine ja, kan ikke la Mamma få vite at han har mistet henne. Kan hun være her? Jørgen ser seg rundt. Ingen Kine. Og ingen utgang. Kun solide steinoverflater. Jørgen skjønner at det må være flere utganger, og at disse sikkert fungerer på samme måte som veien han kom inn. Jørgen snur seg mot den nå solide veggen han kom gjennom. Veggen er dekket av en rekke tynne, rødlige sirkler, som årringene i et tre. Jørgen går mot veggen, som forblir lukket. Han lar fingrene bli mot de nedre delene av sirklene, kjenner flere av disse rare følelsene, og vet instinktivt hva han skal gjøre. Et par raske fingerbevegelser langs mønstrene, sammen med tanken «Åpne», og sentrum av sirkelen trekker seg tilbake til den ytterste sirkelen, og åpenbarer et krystallklart vann. Men vannet forblir der det er, strømmer ikke inn gjennom åpningen. Jørgen lar hendene berøre vannet, samler litt vann i hånden, og drikker det. Forfriskende. Jørgen ser seg rundt. Det er flere lignende mønstre i hallen. Jørgen går bort til det nærmeste, gjør fingerbevegelsene mens han tenker «Åpne». Men noe er annerledes her, følelsen av mønstrene er ikke god. Idet sirkelen begynner å trekke seg tilbake, begynner det å svartne før Jørgen, og han segner om på gulvet.

Kine snur seg i retning lyden og møter blikket til en gammel mann som ser på henne som om han aldri har sett et annet menneske før. «Hvem er du? Hvordan fant du veien hit?» spør han med en skurrende og aggressiv stemme. Kine prøver å smile avvæpnende og forklarer at hun snublet og falt ned i en grotte i skogen, og at hun tilfeldigvis fant veien hit til denne byen. Gamlingen skuler skeptisk på henne mens hånden hans knuger rundt stokken han støtter seg til. Han åpner munnen – ansiktet hans lyser at han skal si noe sint – da han tydeligvis legger merke til det lille dyret på Kines skulder, han må enten være veldig svaksynt eller helt i sin egen verden om han ikke så det tidligere. «Er det en mylokatei du har på skulderen?» «En mylo-hva-for-noe?» «Mylokatei.» Gamlingen virker ikke lenger sint, bare forvirret, og begynner å mumle for seg selv. Kine hører bare bruddstykker. «… forandrer … nei, jo … mylokatei … alt.» Han tar et skritt frem, men Kine tar klokelig et skritt bakover for å holde avstanden mellom dem. Gamlingen stopper, skjønner tydeligvis at han tross sin alder virker noe truende, og begynner å snakke. Det lille dyret på skulderen hennes er en mylokatei, en art som kun lever i dette området. De er generelt skeptiske til mennesker, og spesielt fremmede mennesker, så Kine må tydeligvis ha et spesielt lag med dyr, og mennesker som har et spesielt lag med dyr, er ofte vennlige mennesker. Selv er han også skeptisk til mennesker, og bor alene i denne store byen, en folketom by han fant for mange år siden da han selv falt ned i en grotte i skogen. Kine lytter til mannen, mens hun prøver tolke det han sier. Han høres og virker oppriktig nok, men samtidig får hun følelsen av at han holder noe tilbake. Lever han virkelig helt alene her, og virker ikke historien hans litt for lik hennes? «Du må være tørst, er du ikke?» spør han plutselig. «Jo» Kines hals er knusktørr, for ikke å snakke om sulten som hun først nå kjenner. «Kom, la oss få oss noe drikke.» Gamlingen fører henne rundt hushjørnet, ned en gate, og straks er de på kjøkkenet hans. Det er gammelt men velholdt, og gir Kine en følelse av at det var slik et kjøkken fra 1800-hundretallet ville sett ut om det ble bygget i dag. Gamlingen tar en mugge ut fra det som må være et slags historisk kjøleskap, og heller opp to glass til dem. Kine tar imot, nølende, usikker på om hun skal drikke noe fra en fremmed. Han ser ut til å skjønne hva hun tenker på, så han drikker først fra sitt glass. Hun har sett hendene hans kontinuerlig, og vet han ikke har puttet noe i hennes glass, og det kom fra samme mugge. Kine bestemmer seg for å stole på ham, når det gjelder akkurat dette, setter glasset mot leppene og begynner å drikke. Gamlingen ser ivrig på henne, og Kine synes hun ser et lite, sleipt smil i munnviken hans.

Marita stirrer på mobilen igjen. Lørdag kveld og fortsatt ikke noe svar fra Kine. Det ligner ikke henne å ikke svare, eller å la Jørgen svare på mobilen hennes. Hun ville i det minste sendt en melding, men ikke en lyd siden i går kveld. Samtalen med Jørgen i morges hadde beroliget henne en stund, men ikke nå lenger. Marita bestemmer seg for å ringe til Kine igjen, men kommer til mobilsvar. Hun legger igjen en beskjed der hun prøver å lyde mest mulig vanlig, selv om hun kjenner det banke hardt på innsiden. Skal hun ringe naboen? Han er jo ganske sær, men vil sikkert sjekke om hun spør. Men det er jo et lite stykke å traske i kaldt vintervær, og så har hun jo ikke nummeret hans – det ligger kanskje på nett? Nei. Det gjorde det ikke. Sære eneboer. Marita skroller i kontaktlisten. Hun kan jo ringe foreldrene til en av Jørgens eller Kines venner, men hvor flaut vil ikke det være for de og spesielt for Kine? Må i så fall bli en av Jørgens venner. Nei. Alt er sikkert OK. Best å ikke gjøre de flaue, men samtidig må Marita vite at alt er ok. Hun bestemmer seg for å kjøre hjem, sjekke, og kjøre tilbake, forhåpentligvis uten at de en gang merker at hun har vært der.

En time senere parkerer Marita bilen utenfor huset. Hun kjenner uroen stige. Det er for stille, for mørkt. Den høye blomsterpotten er veltet – ulikt Kine å ikke rydde det opp. Ingen synlig i vinduene. Marita skynder seg til inngangsdøren, mister i forfjamselsen nøklene på bakken, banner høyt, noe hun nesten aldri gjør, men får omsider opp døren. «Kine? Jørgen?» Ingen svar. Marita lar jakken gli ned på gulvet mens hun sparker av seg skoene. «Kine? Jørgen?» litt høyere og mer intenst denne gang. Huset er stille som en østers. Hun går inn i stuen, kjøkkenet. Ingen. Et par enslige lys står på, nettbrettet ligger på gulvet. Jørgen ville da aldri latt det ligge igjen på gulvet? Hun ser seg rundt, har telefonen i hånden, tenker på å ringe politiet, eller i det minste alle foreldrene til alle vennene deres, tanker om å skape unødig flauhet er som blåst bort. Men hun bør i det minste sjekke hele huset først, så hun flyr opp trappen, det er stille også i andre etasje. «Jørgen! Kine!» Ingen her heller, verken på badet eller soverommet. Marita løfter telefonen, skal ringe den første og beste forelderen hun finner, da hun skimter noe i øyekroken. Hun snur seg. Ingenting. Marita tar et par raske steg og ligger brått langflat på gulvet stirrende under sengen. Stirrende rett i øynene på noe hun ikke har sett siden hun var i starten av tenårene.

Skikkelsen tripper utålmodig, mens han lurer på hvor gamle Urgut gjør av seg. Han vet han ikke burde snakket med Urgut – Urgut sier så mye rart, noe av det første Skikkelsen lærte var at han ikke kunne stole ett sekund på noe av det som kommer ut av Urguts munn – men Urgut var tross alt der da det skjedde. Etter at Szpirka døde for et par år siden, er Urgut den eneste overlevende. Nå når de skal ut og ta sin rettmessige plass i verden igjen, gjelder det å vite mest mulig om verden og mulige fiender. Og da må man snakke med en som har vært der, en som har vandret gjennom skogene og sett det meste. Så får Skikkelsen heller prøve å skille sannheten fra galskapen, i den grad det er mulig. Skikkelsen rives ut av tankene sine av en buldrende dyp nynning, og Urgut kommer til syne i det fjerne.

 Jørgen vandrer målbevisst innover i skogen, spisende på enda en sjokoladebit. Noen fordeler skal man jo ha når man går på tur. Jørgen holdt på å dele litt sjokolade med Spoinken, som han kaller sin lodne venn, men kom på at Mamma har sagt at sjokolade er som gift for hunder, så kanskje det kan være gift for Spoinken også. Jørgen har gått langt, aner ikke hvor han er, men han vet hvor han skal. I det fjerne hører han rennende vann, og snart står han ved en kulp med det klareste, reneste blå vannet Jørgen har sett i sitt korte liv. Spoinken hopper ut av jakken hans, traver til vannkanten og slurper i seg vann. Jørgen kjenner en merkelig trang til å gjøre det samme, og ligger snart på alle fire ved kulpen og drikker; eller rettere sagt prøver å drikke; tungen er for kort og nesen for lang, så snart ligger han på ryggen og hoster og harker for å bli kvitt vannet som har satt seg feil i systemet hans. Når hostingen omsider er ferdig, føler han seg merkelig vel. Det er som om vannet farer gjennom ham, renser ham på et vis. Jørgen kjenner han må ha mer av dette vannet, det er til og med bedre enn brus, så han reiser seg opp og går til kulpen mens Spoinken ser på ham med de store øynene sine. Jørgen setter seg på huk og lar hånden synke ned i vannet. Vannet er varmt. Rart. Det var da ikke varmt da han nettopp drakk av det, da var det kaldt og forfriskende. Jørgen ser på Spoinken, som uventet hopper ut i kulpen og svømmer glad rundt. Uten å tenke seg om, og med klær og alt på, hopper Jørgen etter. Det er grunt, så beina hans treffer kulpbunnen. Vannet rekker ham til magen mens han plasker i vannet i retning Spoinken. Jørgen beveger seg lenger utover, glemmer at svømmeferdighetene hans fortsatt er på nybegynnernivå, og kjenner brått ikke noe under føttene lenger. Jørgen får hodet under vann, mens han kaver med armer og ben i alle retninger til ingen nytte. Noe tar tak i ham og drar ham nedover.

Kine lar blikket vandre mot venstre, mot høyre, og tilbake igjen mot venstre, mens hun prøver å ta inn over seg det hun ser. En by, en by under bakken. Hun trekker pusten, gjør det hun kan for å samle seg. Kine står på en liten avsats høyt oppe og ser utover byen som ligger i en enorm grotte. Selv om Kine vet det ikke kan være tilfelle, føles taket over henne himmelhøyt, og det avgir et lys som minner om dagslys. Foran henne er det en lang og staselig, men ganske slitt trapp, utsmykket med ornamenter. Nedenfor trappen ligger en koselig landsby med en rekke fargerike småhus. Småhusbebyggelsen brytes opp av enkelte grønne områder, og 2-3 større bygg, men det som virkelig tar oppmerksomheten hennes er bygget i sentrum av landsbyen. Bygget er gigantisk, samtidig som det verken dominerer eller overskygger de omkringliggende husene. Fasaden glimrer i en regnbue av farger og lyser opp hele området. Kine kjenner en uimotståelig trang til å besøke dette bygget, se på det, ta på det, trekke til seg energien det stråler ut. Hun føler seg lett til sinns, da noe plutselig slår henne. Hvor er alle folkene? Kine anstrenger seg, prøver få øye på bevegelser, men ingenting. Hun kan rett nok ikke se alle gater og smug fra hennes vinkel, men allikevel … Er det en forlatt by? Kine begynner å gå ned trappen med blikket stadig vandrende over byen. Byen virker ren og fin, men ubebodd og forlatt, et inntrykk som bare forsterker seg jo nærmere hun kommer. Vel nede går hun inn i byen og suger inn inntrykkene, mens hun merkelig nok føler hvilken vei hun skal velge. Der! Var det en bevegelse der i vinduet til høyre for henne? Kine stopper, ser mot vinduet. Ingenting. Hun går bort til vinduet, kikker inn, men ser ikke annet enn tomme stoler og et støvbelagt bord. «Spoink!» Der var den lyden igjen. Kine bråsnur og ser rett på en liten rund pelsdott med store øyne og en liten hale. «Spoink!» Blikkene deres møtes, og noe merkelig skjer. Kine føler en ro, en slags indre visshet om at noe bra vil skje, og hun vet at Spoink-dyret føler det samme. De begynner å gå mot hverandre, først sakte, så raskere. Spoink-dyret nærmest sprettende, før det hopper på henne; slikker henne febrilsk, nærmest som en hund; og lar de små beina sine kosehamre mot henne mens Kine ler og klapper alt hun kan. Dyret bestemmer seg for å klatre opp på venstreskulderen hennes, og finner seg godt til rette med bakbeina mot ryggen og forbeina mot øvre del av brystet, nærmest som en klesklype. Kine skal til å begynne å gå igjen, da hun hører en ny lyd, en lyd som definitivt ikke kommer fra et Spoink-dyr.

Marita kjenner roen flyte gjennom kroppen – hvor lenge er det ikke siden sist hun kjente seg så avslappet, så langt unna alle hverdagens små problemer? Flere evigheter. Alle tanker om jobb, penger, unger; alt som må fikses og ordnes. Det konstant høye stressnivået, og følelsen av å aldri være god nok, aldri helt klare å leve opp til sine egne og andres forventninger. For ikke å snakke om de stadig stigende prisene og rentene, på bare én inntekt etter at … Nei. Marita kjenner en boble av irritasjon bryte roen, før hun klarer presse den unna. Ikke tenk på ham nå, ikke la ham forstyrre dette øyeblikket, denne helgen. Hun hadde ikke hatt lyst til å dra på denne turen, eller det vil si; hun hadde hatt lyst, men følt at hun ikke kunne. Hun burde heller jobbet noen timer overtid enn å sløse bort penger på denne måten. Men Kine hadde overtalt henne – sagt hun måtte unne seg det, sagt at en helg med ro ville gi henne overskudd og avveksling hun ville dra nytte av senere. Og Kine har jo rett – selvfølgelig. Kine har som regel rett, så lenge hun ikke bestemmer seg for å være sta, eller grubler seg inn i blindgater. Marita trekker på smilebåndet. Å, så Kine minner henne om henne selv da hun var på den alderen. Omsorgsfull og oppvakt – livlig og søkende, men samtidig tilbaketrukket og grublende. På vei inn i voksenverden med studier eller sin første heltidsjobb. Store valg som må tas, akkurat som da Marita var på hennes alder. Bare helt andre valg. Kine slipper ta de valgene hun måtte ta, gå inn i ‘familiebedriften’ eller ikke. Farfar var skuffet over valget hennes, anklaget henne for å velge katastrofalt feil, og for å sløse bort livet sitt. Anklager som var tunge der og da, for så vidt tunge fortsatt, anklager som på en måte var riktige. Men verden beveger seg, ting er ikke som de engang var – og det som skjedde … Marita skjelver svakt. Det som skjedde skulle aldri skjedd, men det skjedde, og vil alltid være med henne. Ting eskalerte, de voksne, og nei uh. Marita åpner øynene, og kjenner agurkene falle av øynene. Tankene om den gang da, er blåst bort. Hun er i nuet igjen, men roen er borte, stirrer i det hvite taket. Marita hadde aldri sett for seg at hun skulle dra på spa, det er så annerledes enn det hun pleier gjøre og den hun er, at hun knapt kan tro det, men da hun først kom hit følte hun seg bra. Hun lukker øynene igjen. Kjenner roen flyte tilbake.

Jørgen stopper ved utkanten av skogen, like bak huset. Skogen er uendelig stor, men den var større da han var mindre. Jørgen har begynt å skjønne hva Kine mener med at når en selv blir større, blir alt det andre mindre. Men skogen er fortsatt stor, så hvordan han skal finne Kine vet han ikke. Men han vet hvor Kine pleier å løpe. Etter at han hadde mast lenge nok på henne, hadde de gått en tur i løpeløypen hennes tidligere i høst. Kine hadde vært i godt humør, det var før hun hadde kranglet med Johan, og før hun hadde begynt å tenke altfor mye voksentanker, så det hadde vært en fin tur. Jørgen begynner å traske innover på den lille stien, som etter hvert vil treffe den større stien lenger inne.

«Spoink!» Hva var det? Jørgen snur seg mot venstre, og rekker akkurat se noe lite og pelskledd fyke bak en stein. «Spoink, spoink.» Jørgen forlater stien, går i retning steinen, og kikker forsiktig bak den. Et lite og ganske rundt pelskledd dyr med store øyne stirrer mot ham. Jørgen får en merkelig følelse når øynene hans møter dyrets. Blikket lyser en uforståelig miks av redsel og nærhet – det er som om Jørgen har truffet dette dyret før, som om han og dyret kjenner hverandre, selv om Jørgen vet det ikke er mulig. Et kosedyr med slikt blikk ville han husket. «Spoink?» Lyden er tynn, nervøs og spørrende. Jørgen bøyer seg ned og stryker dyret forsiktig over ryggen. Jørgen lurer på om han skal løfte opp dyret, da det brått hopper mot ham. Jørgen rygger forvirret, og oppdager at dyret har kommet seg under jakken hans. Jørgens instinkt forteller ham at han bør slå dyret vekk, som et insekt, eller i det minste åpne jakken, for å bli kvitt det – men et annet instinkt får ham til å stoppe, forteller ham at slik skal det være. Og sekunder senere dukker dyrets hode opp fra jakken. Jørgen ser ned på dyrets hode. Dyret har plassert seg i jakken som et slags kengurubarn, og uforståelig nok føles det riktig. Jørgen føler til og med at han vet hvor Kine er. Besluttsom fortsetter han sin vandring inn i skogen og bort fra stien.

Lyset blir sterkere og sterkere mens Kine nærmer seg det. Etter hvert skjønner hun at det er en fakkel som henger på veggen. Kine stopper foran fakkelen, ser flammen danse i mørket og kaste eventyrlige lysskjær over steinveggene. Veggene er glatte, forseggjorte, som om noen har slipt ned den ru grotteveggen for å gi inntrykk av et menneskeskapt bygg. Nedenfor fakkelen står en korg med utente fakler. Kine tar opp en og holder den mot flammen for å få fyr. De siste minuttene har hun hatt følelsen av å være overvåket, så hun snur seg sakte rundt, med fakkelen så langt foran seg som mulig. Men hun ser ingenting. Hører ingenting. Om det er noe her, er det både musestille og utenfor flammens dansende rekkevidde. Kine lurer et øyeblikk på om hun skal gå tilbake der hun kom fra nå når hun har lys, kanskje vil det da være mulig å finne en vei ut. Men nei. Noe uforklarlig trekker i henne, det riktige er å fortsette fremover, finne ut hva dette noe er, hvor hun her. Så Kine fortsetter innover, i et raskere tempo nå når hun har lys. Helst ville hun løpt, men med en levende flamme i hånden er ikke det det enkleste.

Kine har gått et godt stykke, rundt både krappe og slake svinger, opp og ned, før hun kommer til et veiskille. Venstre, høyre, eller rett frem? Kine aner ikke hvorfor, men hun føler sterkt at det riktige vil være å gå til høyre. Når hun allikevel nøler, er det fordi det ikke er en logisk grunn til at høyre er det beste valget. De tre gangene ser helt like ut. Hun går bort til alle tre – lyser inn i dem. De samme monotone og glatte fjellveggene. Kine snur seg. Kanskje det beste er å gå tilbake der hun kom fra, prøve å finne en vei ut. Hun aner jo heller ikke hvor lenge fakkelen varer. Hun har ikke funnet andre korger med fakler, og hun tenkte ikke på å ta med seg reservefakler. Det logiske, rasjonelle og fornuftige – det voksne – er jo å gå tilbake. Men hun klarer det ikke. Magefølelsen sier høyre. Så Kine fortsetter. Nå kommer veiskillene hyppig. Vanligvis 2-3 tuneller å velge mellom; men et par ganger kommer hun til store sirkelformede rom, med en slags dempet, mystisk belysing fra taket; og fra disse rommene er det langt over 10 utganger. Allikevel er Kine aldri i tvil om hvilken vei som er den rette – hun bare vet hvor hun skal, mens hun stadig blir mer og mer nervøs for hvor lenge fakkelen vil holde.

Etter en stund ser Kine noe lyst i det fjerne. Det ser ikke ut som en ny fakkel, men snarere som en tunnelåpning der man ser dagslyset nærme seg. Kine skynder seg fremover, løper de siste stegene ut av tunnelen – og blir stående og stirre perpleks på det som åpenbarer seg nedenfor henne.

Kine lander med et brak i noe føles som en tjukkas – den blå typen. Øm og forslått prøver hun orientere seg, men ser ingenting. Absolutt ingenting. Det er bekmørkt. Hun kommer seg opp i sittende stilling. Da den første forvirringen har lagt seg, skjønner hun at hun ikke lenger er i skogen – det er rett og slett for mørkt. Og på grunn av fallet, må hun altså være i et slags hull eller grotte. Kine ser oppover. Men hvorfor mangler det en åpning over henne, hun burde jo kunne se opp på skogen og det lille som er igjen av dagslyset? Kine kommer seg på beina og strekker armene så lange de er i alle retninger, i håp om å treffe en stige, trapp eller annet. Men ingenting. Hun strekker hendene over hodet, hopper, først forsiktig, så kraftigere, men hendene treffer kun luft. Det må være høyt under taket, ikke mulig å hoppe opp igjen til skogen. Kine begynner å bevege seg forsiktig med utstrakte armer, men treffer ingen vegg. Både høyt under taket og langt til veggene. Tankene hennes vandrer mot «Alice i Eventyrland», og hun begynner å lure på om hun har besvimt – ligger hun egentlig øm og forslått mellom trærne i et slags delirium? Men det kjennes jo så ekte … Hun aner ikke om det virker, men klyper seg i armen, noe hun kjenner svært godt. Hun kan da ikke drømme noe så virkelig? Brått kjenner hun noe stryke forbi venstrefoten etterfulgt av et nytt «Spoink.» Kine kvepper og kommer i ubalanse, men klarer med nød og neppe holde seg på beina. «Spoink.» Hun prøver så godt hun kan å snu seg etter lyden, og med ett ser hun et svakt lys i det fjerne. Kine tenker seg om – har hun egentlig noe valg? Hun verken ser eller hører noe, og å komme seg ut igjen samme vei hun kom inn virker vanskelig. Kine strekker hendene ut foran seg og går med små, langsomme skritt i retning lyset langt der borte.