En julekalender

Julieta stirrer forventningsfullt på Julia. «Ja?» «Ja hva?» svarer Julia. «Liker du ham?» Julia smiler, skjønte jo at det var det Julieta lurte på, og nikker. Hun liker virkelig Ben, lar blikket vandre mot ham, der han står med kameratene sine ved bardisken. Han er vendt delvis bort fra henne, hun ser ansiktet hans fra siden, ser overkroppen hans i den tettsittende t-skjorten. Det var noe der første gang blikkene deres møtte hverandre. Ikke kjærlighet ved første blikk akkurat, men allikevel noe veldig spesielt. Og ettersom han i tillegg har noe å si når han åpner munnen, kan man kreve mer? «Så vi blir her noen dager til?» spør Julieta og gliser. Julia nikker. «Noen dager til.»

«Stopp!» Julia prøver å holde igjen Ben, men til ingen nytte. Den irriterende italieneren har eglet seg på henne hele kvelden, og nå har Ben fått nok. En rett høyre. Men italieneren viker ikke, slagene hagler, og snart er både Bens og italienerens kompiser involverte. Julia og Julieta trekker seg unna, mens servitører og vakter kommer løpende, og bord og stoler flyr gjennom lokalet. Først etter at politiet, overraskende raskt, har dukket opp og fått fysisk kontroll på de største slåsskjempene, roer det seg. Julia prøver febrilsk å få kontakt med Ben i det de skal føres ut, men politiet avviser henne bryskt.

Påfølgende dag sitter hun og Ben ved et kafebord, han med et hovent ansikt og en saftig bot blakkere. Hun irritert over hvor dum det er mulig å være. Når han forteller at de har bestemt seg for å reise videre, skifter imidlertid humøret hennes. Må de reise? Ja, viser det seg. Politiet har bedt de reise, og boten måtte dessuten betales kontant for å slippe ut av varetekt umiddelbart, så reisebudsjettet er borte. De må hjem. Ben skyver en liten lapp over bordet. Julia plukker den opp. En adresse. «Om du noen gang er i Tyskland.» Ben smiler. Julia smiler. «En lapp?» «Ja, er ikke det passelig gammeldags og romantisk?» De snakker litt videre, prøver å utsette det uunngåelige, men tiden er inne. De reiser seg, et kyss, en klem, og hånden hans glir ut av hennes. Borte for alltid. Eller ikke? Julia ser på lappen. Hvem vet.

Julia prøver å kjempe imot, men kraftige hender lukker seg rundt begge armene hennes, mens hele hennes verden beveger seg som en bedugget slalåmkjører. I viraken ser Julia bare hoppende bruddstykker av noen bilder, men hun kjenner hendene, mange hender, over hele kroppen. Akkurat som den gangen. Altfor mange hender, hun er kvalm, vil si nei, vil skrike NEI av full hals, men hun får ikke frem en lyd. Hodet er totalt utkoblet, og hun aner ikke om hun er død eller i ferd med å bli voldtatt av disse hendene, eller kanskje begge deler på en gang, en slags dødsvoldtekt. Med ett er hun i vater igjen, hun kjenner noe rundt magen, og hører et klikk. Øynene klarer å fokusere, og hodet sveives sakte i gang igjen som en av disse gamle bilene.

Julia sitter i baksetet, mellom Randy og Mark. Passasjerdøren hun nettopp kom inn vingler frem og tilbake, mens Pau kjører slalåmrally mellom betongsperrene som er satt opp for å sørge for lav fart og forhindre rømninger. Der er de gjennom, og bilen og Pau hoster om kapp, mens Julia kjenner en akselerasjon hun aldri trodde denne bilen kunne klare. Pau legger seg midt i veibanen, fløyter som en galning og tvinger de andre bilistene i begge retninger til å kjøre ut til siden. Julia åpner munnen for å si noe, men en nitti graders bråsving inn på en mindre sidevei gjør at overkroppen i stedet havner i fanget på Randy. Hadde det ikke vært for beltet rundt magen hadde hun sikkert flydd ut vinduet som en liten blåfugl.

Det som nå følger er en skremmende taushet, kun avbrutt av kjøringens intense bråk, inn på stadig mindre veier i høye fjellpass med en ravine på høyresiden. Plutselig tar Pau av fra veien inn til venstre mellom gamle trær. Han snur bilen 180 grader og stirrer intenst fremfor seg. «Thelma and Louise. Thelma and Louise». Julia vender blikket fremover. Mot ravinen. Og mot … noe gammelt treverk som ligner på … en rampe? «Thelma and Louise.» Bilen akselererer. I det fjerne høres sirener. Øyeblikket etter er de i luften.

Det er en av de mindre grenseovergangene, og tollerne Julia lenge har sett på avstand virker mest som om de har siesta. Ikke ser de ut til å være enige med seg selv heller. Den tykke tolleren vinker inn biler i ett sett, mens den tynne tolleren vinker bilene videre, så bilførerne blir usikre på om de skal stoppe eller kjøre rett gjennom, og alt tar mye lenger tid. Omsider er det deres tur til å passere, men den tykke tolleren vinker igjen – denne gangen uten protest fra den tynne kollegaen. Tykken smiler triumferende, mens Tynnen rister oppgitt på hodet og trekker på skuldrene. Pau svinger inn på kontrollområdet og to av Tykken og Tynnens kollegaer kommer mot dem. Det begynner bra, noen høflighetsfraser mellom dem og Pau gjennom vinduet, men så kommer en tredje toller med hund. Hunden synes det er noe interessant med bagasjerommet, så Pau går ut for å åpne. Julia benytter muligheten til å strekke på bena og går også ut, mens Mark og Randy omsider har våknet og ser seg forundret rundt i baksetet. Pau åpner bagasjelokket, et av disse gammeldagse som ikke henger sammen med bakvinduet, og hunden virker interessert i Julias sekk. Julia ser forvirret på tolleren og hunden, mens en annen toller åpner sekken, og sekunder senere tar opp en liten, hvit pakke fra bagasjerommet.

Pau stirrer kaldt og rolig på tollerne, mens Julia kjenner hjertet i halsen og tidligere medieoppslag med unge, dumme nordmenn dømt til livstid i elendige søramerikanske fengsler virre gjennom hodet. Hun prøver å roe seg ned, trekke pusten og hviler hendene på knærne. Dette er Spania, ikke Bolivia. Fengslene kan da ikke være så gale her? Ikke er det min pakke heller. Men det er min sekk. Hjernen skvulper og skvalper mens panikken stiger, og hun hører Pau si noe om vann i bilen, før tollerne roper at de skal holde seg unna bilen. Pau hiver nøklene til tolleren. «You key. We water car. Then go house.” Tollerne virker å akseptere dette, og Julia leneglir seg støttende langs bilen i retning forsetet. I øyekroken ser hun Pau snuble i sine egne ben, og ta seg for slik at bagasjelokket smeller igjen og stenger inne sekken, til høylytt klaging fra tollerne og tilsvarende høylytt beklagelse fra Pau. Julias knær treffer den nedre dørkarmen på bilen, og hun lener overkroppen inn etter flasken sin. I baksetet er Mark og Randy nå lysvåkne med redde glimt i øynene. Mark spør med en høylytt pipestemme hva som skjer, da alt plutselig skjer samtidig. Pau glir inn i førersetet som en brusende elv, mens bilen simultant hoster i gang og Julia kjenner en gammel, ru neve lukke seg rundt halsen idet bilen hopper framover. Julia kjenner lufttilgangen forsvinne, og rekker å tenke «Nå dør jeg», mens hun dras innover i bilen etter halsen.

Julia slamrer småforvirret hånden mot mobilen, den irriterende alarmen stopper, og hun slumrer av igjen. På andre ringerunde får hun omsider skrudd på lyset og gnidd søvnen halvveis ut av øynene. Julia skal til å stå opp, da hun ser at puten og dynen ved siden av hennes virker å ha vært brukt. «Nei? Jeg har ikke …» tenker hun døsig. Julia ser seg rundt. Det lille rommet er tomt. Hun lytter. Ingen lyd fra badet. Hjernen har omsider fått surret seg i gang, og hun tenker tilbake på gårsdagen. De ble sittende en stund etter at Pau hadde gått, før los dos skvaldros hadde fulgt henne tilbake til hotellet og dro for å «finne noe liv» mens hun hadde tatt kvelden. Julia hadde bare drukket et par glass, kun vært lett beruset, og hadde uansett ingen problemer med å huske gårsdagen. Hun la seg alene, hun våknet alene – hun må ha breiet seg i natt og sovet på begge sider av sengen. Det kan ikke være andre forklaringer.

Julia hiver seg i dusjen og har knapt kommet ut; med ett håndkle surret rundt kroppen, og et annet rundt håret; idet det banker lett på døren. Hun nøler et øyeblikk. Før hadde hun aldri åpnet døren i et slikt antrekk, men etter lang tid på reise har hun opplevd sin andel av felles sovesaler og dusjer på deling, så hun driter i det og åpner døren på gløtt. Det er Pau. «Quince minutos.» Femten minutter. Han snur seg og går. Julia får på seg klærne, sjekker ut og legger sekken i bagasjerommet fjorten minutter senere, mens hun ser Randy og Mark komme halsende mot bilen. Klokken er over åtte, det er lyst og Pau har vært grei med tanke på sovetid. Julia åpner bildøren og blir møtt av duften av frokost. Pau har handlet. Mark flerrer opp dollarsedlene, dumme amerikanere, gidder ikke bruke den lokale valutaen. Pau stikker noen sedler i lommen og gir tilbake resten. «Cost only.» Mark nikker, og snart er de på veien igjen.

Landskapet ruller endeløst forbi, og los dos skvaldros blir raskt til los dos sovos der de ligger med hodet mot hvert sitt vindu. Pau virker å være helt i sin egen verden, ser intet annet enn veien, mens Julia benytter muligheten til å nyte roen. Mesteparten av tiden holder Pau seg til de mellomstore veiene, noe som passer Julia bra fordi det er mindre trafikk og mer å se på. Rett nok er det viktig å komme hjem til jul, men hun har fortsatt god tid. Nå ser hun på kartet på mobilen, lurer på hvor hun skal reise. Hun har vært mye i Spania det siste året, så at Pau kjører i retning Frankrike passe henne godt. Men skal hun ta rakeste veien gjennom Frankrike og Tyskland – hun kjenner det pirrer i magen ved å tenke på Tyskland og hva hun opplevde der sist – eller en mer østlig rute med Nord-Italia, kanskje Kroatia, før hun vender nesen nordover igjen. Julia kjenner bilen bremse og hun løfter blikket. De har truffet en saktekjørende kø. Grenseovergangen til Frankrike nærmer seg.

Et klesskift senere går hun i retning de tre andre som allerede venter i resepsjonen. Mark glaner åpenlyst på henne, selv om klærne ikke er avslørende, noe som utløser en liten kjedereaksjon bestående av uforståelig spansk mumling og et dask i bakhodet fra Pau, fulgt av stormende latter fra Randy.

Spisestedet er lite og hyggelig med god mat. For ikke å snakke om selskapet. Pau, som virket så taus og innesluttet, viser seg å være et muntrasjonsråd fra øyeblikket de setter seg ned. At han er like dårlig i engelsk, som los dos skvaldros er i spansk, får mindre betydning når Pau har hendene frie til å forklare med. Og los dos skvaldros? De er faktisk ikke så støyende og arrogante som de først virket, men rett hyggelige. Og ikke minst fine å hvile øynene på. Midt i en voldsom språklig forvirring om de skal ha «dessert» eller «desert», tar Julia en tur på toalettet. Ingen av guttene har prøvd seg på henne, kanskje takket være Paus bestefaraktige tilstedeværelse, noe Julia syns er like greit. Men samtidig er det tydelig at spesielt Mark synes hun er pen. Julia smiler, mens hun ser seg selv i speilet. Hun har aldri tenkt på seg selv som særlig vakker, eller på andre måter attraktiv, spesielt ikke siden hendelsen. Men hun har da enkelte pene trekk, og at noen liker henne gir alltid en god følelse. Så lenge det stopper der.

Idet Julia kommer ut fra toalettet og inn i spiselokalet treffer deja vu-et henne som et stormkast. Bordet er tomt. Igjen. Denne gangen har hun i det minste penger til å betale, men … Julia får plutselig panikk. Hva om de har tatt sekken fra rommet hennes og stukket av? Alle de små minnene hun har samlet opp på reisen, PCen, for ikke å snakke om kameraet og de siste bildene hun ikke har fått lastet opp i skyen enda. Og hva med … Julia skal til å løpe mot hotellet, da døren går opp og alle tre kommer inn. En røykepause? Spiller ingen rolle. Julia puster lettet ut, og blir samtidig flau over tankene sine. Hvorfor skulle noen ønske å stjele en gammel sekk, der det eneste som objektivt sett har verdi er kameraet og en slitt PC? Hun håper ingen ser den lette rødfargen og setter seg ved bordet igjen. Pau kaster et raskt blikk på henne, men sier ingenting, og snart kommer «desert» på bordet.

En stund senere sier Pau «Old man sheep.» De stirrer uforstående på ham, til han lukker øynene og deretter reiser seg. «God night.» Julia ser Mark og Randy slite for å holde latteren inne, og når hun svarer «God night», holder de ikke ut lenger, og latteren runger over bordet.

Julia har ikke bestemt seg for hvor lenge hun skal sitte på med Pau, men siden det er sytalaust å forbli passasjer og de begge skal i retning Frankrike, vil hun i det minste sitte på et stykke i morgen også. Før hun, ja, finner et tog eller de kommer til en liten by hun vil ta et par dager i. De har derfor blitt enige, til støyende bifall fra los dos skvaldros, om å overnatte på samme hotell og fortsette reisen i morgen. Pau har nå parkert foran et lite hotell, og Julia kjenner det skal bli godt å strekke på bena. Pau snur seg mot først henne og deretter amerikanerne og sier «Check in. Eat food. Rich American boys pay food. Yes?» akkompagnert av peking mot først hotellet, og deretter et spisested de skimter nede i gaten. Randy gliser, Paus mangelfulle engelsk er tydeligvis morsom, og svarer «Boys pay food. Yes.» Kort tid senere har de sjekket inn, og Julia ser seg rundt i hotellrommet sitt. Lite og gammelt, men rent og velholdt. Og så langt fra los dos skvaldros’ rom som mulig – ikke at det er store avstander på et hotell av denne størrelsen – men uansett bør det være nok til å være utenfor hørevidde av eventuell festing og andre støyende eskapader de måtte finne på.

Julia ser den ene av de to skikkelsene hoppe av glede mens bilen bremser. Når de kommer nærmere ser hun at det er to gutter på hennes egen alder. Pau svinger ut på veiskulderen, stopper bilen og går ut. Julia slår følge. Sekunder senere er hilsningen unnagjort, sekkene på plass i bagasjerommet, og bilen hoster i gang med Pau og Julia i forsetene, og amerikanske Mark og Randy i baksetene. De virker som typiske amerikanske ungdommer. Høylytte og brautende, leende og optimistiske, og ikke minst arrogante. Og da selvfølgelig ikke på en europeisk måte, som franskmenn og italienere, men arrogante som bare amerikanere kan, naturligvis uten at de er i nærheten av å skjønne det selv. Pau kan knapt et ord engelsk, og det viser seg at Mark og Randys spanske ordforråd er like begrenset. Det går i ”Hola, dos cervezas, dos vinos, dos tequila” og ikke minst ”dos tetas sexys”; sistnevnte til ekstra latter og en forsikring om at det ikke var Julias bryster de snakket om, men hvis de hypotetisk hadde snakket om hennes bryster, ville de selvfølgelig bare hatt positive ting å si. Julia er på nippet til å be dem dempe seg, men Pau har skrudd av radioen og ser faktisk ut til å like skvaldringen deres, til tross for at han tilsynelatende forstår lite av det.

Timene går og milene flyr. De stopper på toppen av en ås med god utsikt til et frodig og bølgende landskap. Los dos skvaldros, som Julia har døpt dem, har selvfølgelig ikke mer mat igjen – men Pau deler villig av sin egen mat, et slags focacciainspirert brød, og Julia byr på grønnsaker fra Julietas familiegård. Maten er så god at til og med los dos skvaldros blir stille der de nyter utsikten.

Julieta stirret månebedotten på Julia, før ansiktet hennes gled over i lattermild oppgitthet. «Har du penger?» Julia stirret håpefullt på venninnen, som ristet på hodet. «Ikke nok til å betale for meg selv engang. Du?» «Nei. Men jeg har kredittkortet da, til ‘nødsituasjoner’ som Mamma kaller det.» «Vi stikker av» hvisket Julieta. «Hva?» «Jo.» Julia kjente en uventet god pirring i magen. Var ikke dette noe av det hun var ute etter? Opplevelser. Ting hun aldri hadde gjort om hun var hjemme. Julieta tok tak i hånden hennes for å dra henne med seg, men det var unødvendig, Julia fulgte villig etter. De prøvde gå så vanlig som mulig langs bordene, i en så vid bue som mulig unna det tidligere bordet deres, mens Julia kjente både personalets og de andre kundenes brennende øyne i nakken. De nærmet seg døren. Heldigvis var det ingen fra personalet ved det lille mottaksbordet ved inngangen. Julia kastet et raskt blikk over skulderen, noe hun straks skulle angre. I det hun snudde seg streifet nemlig servitørens blikk over lokalet og møtte Julias øyne et brøkdelssekund. Han ropte, Julieta hvinte, og de begynte å løpe. Julieta var ute, og Julia halvveis ute av døren, da en hånd lukket seg rundt Julias håndledd. Hun bråstoppet, vaklet i ubalanse, og så Julieta stå hjelpeløs et par meter unna og stirre på henne. Før Julia rakk å tenke mer kom en knyttneve fra intet, rett i ansiktet på servitøren, og han slapp armen hennes. Eduardo hadde stått bak døren. De la på sprang alle fire, mens Julia allerede angret. Stikke av fra regningen var en ting, men vold? Det blir vel en politisak? «Han kommer etter oss!» ropte Pepe med ett lattermildt. Julia så seg over skulderen, og ganske så riktig, slaget kunne ikke ha vært spesielt hardt, for nå kom han gampende etter dem. Illsint. Julia følte seg som hovedrolleinnehaveren i en av disse utallige actionfilmene, der helten forfølges gjennom travle markeder og trange gater. Ukjente med området som de var, hadde nok ikke Julia og Julieta kommet seg unna om de var alene. Men Pepe og Eduardo var lommekjente, og snart lå de leende og lettet på et gressteppe i en av byens parker.

Julia ble rykket ut av tankene av ekstra kraftig hosting fra både Pau og bil, fulgt av en kraftig nedbremsing. Julia skulle til å spørre om det var problemer med bilen, da hun så to personer med svære Julia ble rykket ut av tankene av ekstra kraftig hosting fra både Pau og bil, fulgt av en kraftig nedbremsing. Julia skulle til å spørre om det var problemer med bilen, da hun så to personer med svære ryggsekker stå langs veien lenger fremme. Midt i intet. De må ha kommet ned fra fjellene noen kilometer unna. Julia stirrer nervøst på dem, og håper Pau ikke er en av de som plukker opp all slags rask.

Store, golde og åpne områder farer forbi bilvinduene; fra radioen lyder gammel spansk musikk. Gamlingen – hvis navn antageligvis er Pau, det er vanskelig å skille det ene ordet fra det andre i mannens gutturale uttale – hoster om kapp med bilen; mens Julias tanker vandrer vekselvis til fortiden og fremtiden. Akkurat nå har tankene stoppet i Zaragoza, en fin vårdag for et halvt års tid siden. Hun og Julieta hadde truffet et par gutter, Pepe og Eduardo, ved frokosten på en av byens mange kafeer. Sammen hadde de fire herjet rundt i byen hele dagen, før Pepe og Eduardo hadde invitert dem ut å spise på en koselig restaurant med god mat og vin for deres regning. Man kan snakke om likestilling og alt, men av og til må da guttene få lov til å spandere, så de hadde takket ja og blitt med dem.

Da måltidet var omtrent ferdig, og bare et par halvtomme glass stod igjen, hadde Julia og Julieta tatt en tur på toalettet – sett i ettertid en svært dårlig ide, men må man så må man. På vei tilbake til guttene, så de servitøren stå ved bordet deres diskutere opphetet med en eldre mann, antageligvis sjefen. Pepe og Eduardo var ingen steds å se. Julia hadde bråstoppet da hun så oppstyret, og Julieta like så. Julia lot øynene fare over lokalet, Pepe og Eduardo var ikke ved baren eller noen andre steder i lokalet. «Kan de være på do?» spurte Julia. «Neei» Julieta dro på det, «tror du ikke de er raskere enn oss?» «La oss sjekke.» De gikk tilbake til toalettene og åpnet døren til herretoalettet. Ingen, bortsett fra en sint, eldre spanjol. Da de vendte tilbake i restaurantlokalet kunne de se en tredje person ved bordet deres, diskusjonen virket enda mer opphetet, og de hadde begynt å rydde av bordet. Med ett skjønte Julia det. «Pepe og Eduardo har stukket av fra regningen.»

«Folk flest er ikke galninger.» Tanken surrer gjennom Julias hode for n-te gang mens hun stirrer nedover den forlatte landeveien. «Folk flest er ikke galninger. Folk flest er helt normale.» Julia skyver et par hårstrå bak øret og prøver å smile optimistisk mot Julieta. Julieta smiler glad tilbake, og Julia trekker et indre lettelsens sukk. Lettet fordi Julietas smil må bety at Julias nervøsitet ikke er synlig på overflaten. Lettet fordi et eneste argument fra Julieta ville fått henne til å skifte mening. Julia og Julieta. Julieta og Julie. J2 som vennene kaller dem. Da Julia uten mål og mening la ut på backpacking sommeren for snart halvannet år, siden visste hun ikke hva hun skulle forvente. Hun håpet på spennende steder, nye folk. En og annen flørt. Opplevelser. Men en bestevenninne? Nei. Den tanken hadde ikke slått henne. Men det var det som skjedde. Etter måneder på veien med opphold av ulik varighet på slitte hospits, ispedd et og annet Airbnb-opphold, var hun tilfeldigvis i nærheten av Madrid. Å besøke den spanske hovedstaden var ikke planen – for mye folk og for dyrt – men da Mamma under en telefonsamtale fikk vite Madrid kun var en dagsreise unna, hadde Mamma insistert på å spandere et par netter på et skikkelig hotell. Julia ville oppleve noe nytt, ville klare seg på egenhånd – at foreldrene hadde spyttet inn et godt støttebeløp til turen var allerede glemt – og hadde sint brutt samtalen. Bare for å angre sekunder etterpå. Noen netter på et normalt hotell – uten innsektsbefengte hospitssenger og nistirrende Airbnb-tenåringssønner – hadde vært for fristende. Så hun hadde krøpet til korset, og Mamma hadde booket et rom i Madrid. Et stort rom viste det seg. På et lite og koselig hotell av god kvalitet. Julia husker fortsatt opplevelsen. Den velkledde resepsjonisten som så skeptisk på henne, uvasket og uflidd som hun var, følelsen da hun åpnet romdøren og så sengen, for ikke å snakke om badet. Med dusj. Varm dusj så lenge hun ønsket. Følelsen av renhet. Og ingen Airbnb-tenåringssønner som tilfeldigvis var utenfor badet hver gang hun var ferdig med å dusje, i et absurd håp om at hun skulle komme ut fra badet naken og kaste seg over dem.

Under hotellfrokosten neste morgen hadde det skjedd. Julia hadde forlatt bordet sitt for å hente påfyll, og da hun kom tilbake var bordet ryddet og en jente på hennes egen alder satt der. Julia så først spørrende på henne, før blikket begynte å lete etter et nytt bord. I øyekroken så Julia jenten ved bordet smile og veive med armene, så hun snudde seg mot jenten igjen. Og fant en venninne for livet i Julieta.

De hadde brukt det neste året på å reise på kryss og tvers på den iberiske halvøyen. Fra Tarifa i sør til Bilbao i nord, fra Lisboa i vest til Andorra i øst. Og veldig mye av det imellom. En dag her, et par måneder der. Et uendelig antall strøjobber; alt fra diverse klubb- og restaurantjobber i så utfordrende antrekk at det føltes som å være naken; til hardt fysisk arbeid med trælete, gamle menn som opprinnelig mente ‘små piker’ ikke hadde noe der å gjøre.

Den siste måneden hadde de tilbragt i Julietas hjemby, en liten landsby ikke langt fra Cáceres, men nå var tiden forbi. Julia skulle egentlig vært hjemme allerede i august, for å begynne på en eller annen utdannelse, men hun hadde utsatt hjemreisen til januar. Og vel hjemme ville hun jobbe et halvår til før studiene. Foreldrene hadde ikke likt det. Ett års pause før studiene hadde de likt. Men ett år på reise, og enda ett år med dels reise, dels jobbe … Det hadde de ikke blitt glade for. ‘Du kan ikke utsette voksenlivet. Du må få deg en utdannelse’. Ja vel. Men de har vel rett. Det er på tide å komme seg hjem til Norge. Mamma hadde tilbudt seg å betale for flybilletten, men Julia hadde avslått. Unødvendige flyturer er en belastning verden ikke trenger. Dessuten kunne det vært greit å avslutte turen som hun startet den, backpacke alene gjennom Europa. Første gang, for snart halvannet år siden, hadde det vært en nervøs opplevelse, første gang på tur alene. Hun hadde tilbrakt mye tid alene på hospitsene og på Airbnb-rommene, litt for sky til å slå seg løs på egenhånd. Men nå? Julia var nysgjerrig på hvordan det ville føles, på hva hun ville gjøre. Ønsket å strekke turen litt lenger. Unngå å komme hjem for tidlig til den harde virkeligheten. Men nå er det på tide. Litt for å rekke tilbakekomsten til butikkjobben 2. januar, men mest for å rekke julen. Jul hjemme i Norge.

Bilen som kommer mot dem, blinker og senker farten. Endelig en som har plass til en haiker. En gammel mann i en gammel bil. De hilser. Han popper opp bagasjerommet. Julie legger sekken i bagasjerommet, gir Julieta en siste klem, og setter seg i bilen. Med et host starter bilen, og Julia er på vei hjem, mens hun i speilet ser en vinkende Julieta.