En julekalender

Han Hestemakjaren skjønde kva han Tjuvradden meinte, og tenkte det var best å få da unnagjort, så han kunne fortsetje å njuta kuntsverka i fred. Difor byrja han å rope svakt

Ahahahahahahah Tjuvradd!
Ahahahahahahah Tjuvradd!

«HØGARE!», brøla Tjuvradden, og Kloven Kjell stemde oppgitt i saman med Hestemakjaren. Tjuvradden bøygde armane i albueledda og gjynga armane taktfast fram og tilbakje samstundes som knærne hass rytmisk fekk ei lita knekk. Kvar gong Hestemakjaren og Kjell sang «Tjuvradd!» fekk Tjuvradden ei ekstra knekk i kneo og svinga ekstra med armane. Ingenting e som kjenningsmelodia hass Tjuvradd Tjukken.

Ahahahahahahah Tjuvradd!
Ahahahahahahah Tjuvradd!
Tjuvradd!
Tjuvradd!

No klarde ikkje Tjuvradden halda seg lenger. Han opna munno og som ein slags mutert kombinasjon av Alex Rosen og Bjarne Brøndbo gaula han i veg.

I was caught
In the middle of a railroad track. Tjuvradd!
I looked ’round
And I knew there was no turning back. Tjuvradd!
My mind raced
And I thought, what could I do? Tjuvradd!
And I knew
There was no help, no help from you. Tjuvradd!
Sound of the drums
Beating in my heart
The thunder of guns
Tore me apart

You’ve been – Tjuvradd robbed

Went down the grusvei
Broke the limit, we hit the bygd
Went through to Bygdi
Yeah, Bygdi, and we had some fun
We met some banks
Some banks who gave a good time
Broke all the rules, played all the fools
Yeah-yeah, they, they, they blew our minds

I was shaking at the knees
Could I rob again please?
Yeah, the banks were too kind

You’ve been – Tjuvradd robbed, Tjuvradd robbed
Yeah-yeah-yeah, Tjuvradd robbed
Oh, Tjuvradd robbed

Yeah

Tjuvradden heiv seg rundt i den villaste luftgitarsoloen han Benny nokon gong hadde sett før han tok opp att syngjinga.

Tjuvradd robbed, yeah-yeah-yeah
Tjuvradd robbed, Tjuvradd robbed, Tjuvradd robbed
Whoa, bank, bank, Tjuvradd robbed
You’ve been Tjuvradd robbed, Tjuvradd robbed
Tjuvradd robbed, Tjuvradd robbed
You’ve been Tjuvradd robbed

Tjuvradden lot dei siste songtona fade ut saman med det siste luftgitarriffet. Før han såg oppspelt på dei andre og sa: «Det var den hemmelege døro ja».

Tjuvradden starta det raskaste handarbeidet han Benny nokon gong hadde setj, og snart opna den skjulde døri seg og dei stirra inn på pall på pall med sedlar. Tjuvradden går gjønom døri fulgt av Benny og Kjell. Ja til og med han Hestemakjaren let seg løsrive frå ho Lady Godiva når han ser alle pengo, og tanka på all gründerverksomheta han kan starte med så mykje kapital – kor monge gründareventyr har ikkje starta med stjolne idear og eigedelar. Idet dei kjeme inn i kvelvet ser Kjell at hovudet hass Benny byrjar å virre i alle retningar, net so han froomasjesyklista som ser ut slik ei hodelaus kylling hadde sett ut dersom ho hadde hatt hovude. Benny teke handa inn under jakka, drar ut ei lita flaskje og styrter heile innhaldet medan Kjell ser sjokkerad på. «Har han Benny alltid hatt brillar?» spør han Kjell seg sjølve og gnir seg i augo. Benny har i alle fall brillar no, og longe tennar, hoggtennar? Kjell gnir seg i augo endå ei gong, det må vera pengerusa som gjer at han ikkje ser tydeleg.

Bennys nesebor kjente lukten med en gang døren ble åpnet, og han visste at hvelvet ikke var tomt. Så fort de var kommet inn, hev han derfor nedpå styrkedrikken og begynte å bevege seg rundt i hvelvet med spasmiske og hurtige bevegelser.

Han Tjuvradden var alltid i gøtt humør når tjuvraddaktiviteto nærma seg crescendo, ikkje tro at han Tjuvradden ikkje e kjende med typiske storbyord, og i dag var inga unntak. Oppildna såg Tjuvradden seg rundt, og der var Tangens pengar. Tjuvradden byrja å gå mot pengane då han Benny føyk forbi medan han sa «Bob, bob, bob, ikke sant.» «Me har da ikkje så travelt Benny» ropa Tjuvradden etter han.

Skyggen hører en dør åpnes, deretter hører den flere stemmer, og skjønner at dette slett ikke er en nattevakt. Hvelvet er stort så Skyggen håper de har tenkt seg til en annen del av hvelvet, men hører fort at de kommer i retning Skyggen. Plutselig hører Skyggen «Bob, bob, bob, ikke sant» og det går frysninger nedover ryggen dens.

Lukten er klar og tydelig og Benny stormer i retning pengestablene. Benny runder stablene og ser … ingenting. Men lukten er ekstremt sterkt. Han vender blikket oppover. Oppå pengene! Benny hopper så høyt han kan og prøver å dra seg opp på stablene med hjelp av armene, med det resultat at pengestablene gir etter og han dundrer i bakken med flere millioner regnende over seg. Men gjennom pengeregnet ser han skapningen som er årsaken til den merkelige lukten.

Skyggen rakk akkurat å komme seg opp på pengestablene før ‘Bob, bob, bob, ikke sant’-skikkelsen rundet pengestabelhjørnet. Plutselig ser Skyggen et par armer stikke opp over kanten på stabelhaugen, og gjennom pengejordskjelvet og pengeregnet armene startet, ser Skyggen hva som er etter den. Skyggen snur ryggen til forfølgeren og klarer akkurat å hoppe over til neste pengestabel, før forfølgeren river ned resten av pengestabelen Skyggen nettopp satt på.

Tjuvradden, Kjell og Hestemakjaren ser undrande på da so skjer. Han Benny forsvann bak nokre pengestablar, og plutseleg e da reine pengejordskjelvet der Benny hiv seg inn i stablane. «Sjå der!» seiar med eitt Kjell og pekar, «E da nokon på toppa av pengestablane?» Tjuvradden sjår, og da e tydeleg at Kjell har rett. Ei nett og lita, nisseliknande?, skapning hoppar frå den eine stabelen til den andre, med han Benny halsande og kavande etter. Man kan seie mykje om han Tjuvradden, men kvikk i hovudet e han, og med eit e da openbart kvifor han Benny seier så mykje ’Ikke sant’. Klovnen Kjell ser også ut til å ha kobla saman punktane, han e nemleg endå kvitare i andletet enn han pleiar, medan han Hestemakjaren av alle ting har byrja å fikla med mobila si som han attpåtel klarar å mista i gølvet. Idet mobila landa i gølvet byrjar den å spela «Yakety Sax», songa hass Støvelman, og trass i Hestemakjarens febrilske trykking på mobilo tiltek berre musikka i styrke.  Og snart e heile kvelvet fyld av saxtonar medan Benny og da som kanskje, eller kanskje ikkje, e ei nisse fyk gjønom heile kvelvet. Tjuvradden og Kjell sjår fasinert på jakta; medan Hestemakjaren har forstått at han ikkje klarar å stoppje songa på mobilo, og e no oppteken av å beundra ei av dei sju gullbarrane som fortsatt e i Noregs Bank. Benny og nisso veltar pengestablar, pengepallar, pengeboksar og da som e, ellar for å vere meir presis; nisso hoppar over elle rundt det meste, medan han Benny veltar og herjar i veg. På eit tidspunkt forsvinn dei ut av synsfeltet hass Tjuvradden, og Tjuvradden lurar på om dei må gå og finna jegaren og bytet, men så høyrar Tjuvradden ei summande ljod og nisso kjem kjøyrande på ei truck med han Benny halsande ettar på ei motorisert pallejekk.

Ettar kvart kjeme Tjuvradden te at nok får vera nok, og han bestemmer seg for å léte Benny og nisso halde pau. «Kom an Kjell, me må ta pengane.» Tjuvradden og Kjell gingje bort til pengastablane dar jakta byrja, pengane hass Tangen. ‘Kosleis dei kunne vite kvilke pengar som e penga hass Tangen’ spørje du. Jau, da e enkelt. Penga hass Tangen e pengane som står undar skiltet «Tangens penger.» «Kva skal me putta pengane i?» spørjer Kjell. Tjuvradden må innraume at da e eit steikje gøtt spørsmål, men da e lov å he flaks, for mellom dei samanraste pengane ligjar det ein sekk. «I den.» svarar Tjuvradden. «Det e hol i ho» svarar Kloven Kjell etter å ha plukka opp sekko. «Fiks ho med ei av lappane frå buksa di då.» Minutar senare har Kjell plugga holet, medan Tjuvradden har funni ei antikk snøskufje etter sentralbanksjef Bomhoff som regjerde bankji før snart hundre år sedan. Med snøskuffja skyflar han pengar inn i sekko medan Benny og nisso fortsatj fer rundt som gale.

Skyggen kjenner hjertet banke, dels grunnet situasjonen i seg selv, dels grunnet all løpingen. I øyekroken ser Skyggen tre personer i tillegg til ‘Bob, bob, bob, ikke sant’-skikkelsen som jager den. To av personene har tydeligvis lappet sekken og skuffer penger inn i den. Tredjemann virrer meningsløst rundt. Alle tre virker, etter den innledende interessen, totalt uinteresserte i Skyggen. Skyggen tenker febrilsk der den løper. Det er to veier ut, ventilasjonssjakten den kom fra, og døråpningen de fire kom fra. Av disse er ventilasjonssjakten det tryggeste valget, men å komme seg inn der uten å bli tatt igjen av jegeren er vanskelig. Å velge døren er lettere, men hvor veien leder aner ikke Skyggen. Risikabelt. For å ikke snakke om at en flukt betyr at oppdraget er mislykket, med de fatale konsekvensene det medfører. Alle tankene leder til et sekunds uoppmerksomhet, og plutselig ligger Skyggen langflat på gulvet.

«Endelig!» tenker Benny og kaster seg mot Nissen. Høyrehånden er i ferd med å lukkes om Nissens ankel idet Nissen rykker til seg foten i et forsøk på å komme unna, men det er for sent. Benny strammer hånden og kjenner han har godt tak rundt foten. Han er helt i ekstase over alle hemmelighetene han nå skal avsløre og alt annet han vil oppnå. Tenk at det skulle gå så lang tid fra fiaskoen i Trøndelag til han omsider skulle lykkes. Benny drar nissen til seg, men så blir alt svart.

Tjuvradden sjår opp frå alle pengane, forundra øve at musikken med eit har stoppa. Men det han sjår gjer han endå meir forundra. Benny ligg langflat på golvet, tydeleg bevisstlaus, oppå det som ser ut som ein nisse. Nissen kavar fælt for å prøyva koma seg bort frå Benny, men han sitj tydelegvis heilt fast unde Benny. Øve Benny står Hestemakjaren med eit fortvila uttrykk i andletet, og ved sidan av Benny liggjer ei velta pidestall og 7 gullbarrar. Aha. Tjuvradden skjøner kva som he skjedd. Han Hestemakjaren he velta pidestallen med Noregs Banks gjenverande gullbehaldning, og han Benny fekk ei eller fleire av gullbarrane i hovudet og blei medvitslaus. Gullbarrane må også ha knust mobila hass Hestemakjaren og dermed stoppja musikka. Tjuvradden gingje bort til Hestemakjaren for å sjå kva dei skal gjere.

Nissen ser en av mennene komme mot den. Mannen har en væremåte som gjør at han fremstår som lederen, og Nissen skjønner at det er nå den har sjansen til å snakke seg ut av situasjonen, bare noen av Brandens gode menneskeferdigheter har smittet over på den.

«Da e ei nisse! Ei nissejente!» seiar Hestemakjaren idet Tjuvradden kjeme bort. ‘Javisst e da da’ tenkar Tjuvradden, nå har me sett da ogsau. Før han Tjuvradden rekk å opne munna, byrjar Nissejenta å snakkje. Og historia sjokkerar sjølv ein garvet kar som Tjuvradden. At da e spesielle tidar e Tjuvraddan likje klar øve som alle andre, men at det skulle få sånne konsekvensar va ikkje i Tjuvraddens villaste mareritt. Tjuvradden ser inga anna moglegheitar enn å gjera som Nissejenta foreslår. Så Tjuvradden og Hestemakjaren leggje han Benny i stabilt sideleie og hjelpe Nissejenta på beina. Klovnen Kjell he på sin side fått fylt alle Tangens pengar oppi sekkjo, og står no og sjår nedi ho og lurar på kos i alle dagar alle pengane fekk plass i den lille sekkjo. Med eit høyrar dei ei ljod. Alle frys, lyttar og lurar på om da e Beredskapstroppi som kjeme for å ta dei. Dei neste sekunda e ulideleg longe, men så dukker eit kjend fjes opp. «Da e han Syndebukkji! Kva gjer du her?» ropar Kjell. Syndebukkji forklarar at han var lei av å få skylda for alt mogleg rart, så han gøymde seg i ei av pengekassa hass Ederkopp Johnny. Men der va det så gøtt å ligja at han sovna, og då han vakna var kassa låst og i veg på ei humpete reise. I mangel på mat og drikje, har han Syndebukkji overlevd på å eta pengeseddlar dei siste to dygna. Benny og Nissejentas heftege jakt velta pengekassa og øydela lokket, men han Syndebukkji visste ikkje kven som laga alt lurvelevenet, så han våga seg ikkje ut med ein gong. «Og no kjeme eg til å få skylda for dette også» sukkar han Syndebukkji oppgitt. «Inga veit at du he vore her» seier Kjell, korpå Syndebukkji svarar «Trur du dei lete vere å mistenkje Syndebukkji når det finn ei haug halvspiste pengesedlar?»

Tjuvradden skjønar at her kan dei bli stående lenge, og bryt difor gjønnom. «Me må gå no. Kom alle saman.» Så går dei då. Tjuvradden bærande på Benny, saman med Hestemakjaren, som allereie drøymar om gründarverksamhet beståande av mobile sjukeus. Klovnen Kjell med pengesekko. Og Syndebukkji og Nissejenta som dannar baktroppen.

Godt hjulpet av Jonas, Audun, Trine Guri og Kjell Ingolf – og Trygve som he det med å blande seg inn med folk flest sjølv om han ikkje e invitert – e dei snart oppe på gato i Oslo, gjønom ei av dei monge nødutgongane. Klovnen Kjell øverrekjar sekko til Nissejento, som tydeleg letta forlet dei andre og gingjar inn i vinternatto.

Kvelda etter sit dei alle saman – Tjuvradd Tjukken, Klovnen Kjell, Hestemakjar Brand; ja tel og med han Benny og kona Celine, ikkje sant – sie om sie, rett nok med god avstand, i eit av hovudstadens betre konsertlokalar. Tjuvradden hadde nemleg stukke unna eit par bølgesedlar ettar gårsdagens kupp, og nytta dei til å sikre seg kremplasser hjå nokre av Noregs styste og beste artistar. Kva kan vel vere betre å innleie jula med enn konserta hass Per, dei tre bukkane Bruse, og trollet som ikkje lengar e eit nettroll? Særleg når du i tillegg har bidrege til å gleda utallege born og skape utallege arbeidsplasser. Kven skulle kunne ane at alle arbeidarane hjå Julenissen skulle havne i koronakarantene, og difor ikkje rekkje å få ferdig alle julegovane. Og til trass for alle offentlege stytteordningar og kontantstøttar, e da ingen som tenkjar på Julenisso. At myndigheita ikkje tenkar pau Julenisso får no så vera, men at hellar inga i befølkninga har ytra ynskje om støtte til Julenisso, var litt skuffande. Men so e da no berre. Julenisso hadde prøyvd bankane også, men kven vil låne pengar til so ein verksamheit, ein bedrift so ikkje gjer anna enn å gje bort gaver til folk kan man jo ikkje tene pengar på. Nei, då har man ikkje anna val enn å skaffa seg pengana på anna vis. Penga frå Noregs Bank går dermed til å skaffe julegovar til eit utal ungar, for ikkje å snakke om å halde oppe syselsetjinga i leketøysindustrien med alle dei ringverknadene det har i økonomien.

«Og kva med Tangen?» spør du. Jau, han e da inga problem før. Han har nemleg ein bestekompis som styrar seddelpressa hass Norges Bank. Då banka hellar ikkje e tjend med ei skandale, fekk heller inga vete om tjuveriet.

Per, dei tre bukkane Bruse, og trollet som ikkje lengar e eit nettroll spelar no si styste hit. Tjuvradden synkje gøtt ned i stoli og lyttar til den kjende teksto om ‘Per Spelmann’ medan han tenkjar på kor surt det var å gje frå seg alle pengane. Men på ei anna side var da kanskje ikkje så gale. Da e trass alt ikkje penga han gjer da før, da e opplevinga. Det e som han Tjuvradd Tjukken alltid seier: «Me e ikkje kriminelle, me e Tjuvraddar.»

Skyggen stirrer fortvilet opp på risten til ventilasjonssjakten. Så nærme, men samtidig så fjernt. Skyggen prøver å bruke sine små grå, men det er tomt, helt tomt. Hvor mange ganger har ikke Skyggen sagt at planlegging er nøkkelen til all suksess. I dette tilfellet gikk det så mye tid med til å skaffe en oversikt over bygget, at det var altfor lite tid til å tenke gjennom og forberede seg på alt som kunne gå galt. Frustrert gjør Skyggen noe den aldri gjør, nemlig å stramme knyttneven og hamre den i veggen. Skyggen skriker av smerte og rister på hånden, som for å riste bort smerten, da en lysende idé åpenbarer seg. Skyggen går nærmere veggen, og ganske riktig, slaget har laget en liten grop i veggen. Skyggen pirker i gropen, og små biter av gips faller ut. Veggen er verken laget for å bære vekt eller for å beskytte mot inntrengere, den er bare en lettvegg. Inni veggen et sted er det sikkert et skjelett av tre eller stål, men selve veggen er av gips. Gipsveggen er i hjørnet av kopirommet, like ved siden av veggen ventilasjonssjakten munner ut i. Skyggen fortsetter å pirke i hullet til det blir stort nok til å putte foten inni. Så lager Skyggen et like stort hull rett ved siden av det første før den strekker seg så lang den er og lager flere hull i veggen lenger oppe. Kattemykt hopper Skyggen opp mot veggen, føttene og hendene treffer fire hull. Skyggen kjenner det ene hullet gi litt etter, og er redd forsøket mislyktes, men nei. Det var bare en ørliten bevegelse i gipsen. Veggen er sterk nok til å bære Skyggen – noen ganger er det faktisk størrelsen det kommer an på, og størst er ikke alltid best. Sakte men sikkert klarer Skyggen å få laget et par hull til i veggen, slik at den kommer seg nærme nok ventilasjonssjakten til å skru opp risten og på akrobatisk vis stupe inn i sjakten. Risten hadde Skyggen festet på føttene før den stupte inn i Sjakten, så nå manøvrerer den bena slik at risten kommer på plass igjen. Sjakten er altfor trang til at Skyggen kan snu seg, så skruene får den ikke skrudd på plass, men med alle de små hullene i veggen har Skyggen allerede etterlatt seg spor, så noen manglende skruer fra eller til spiller ingen rolle. Skyggen retter blikket fremover og åler seg inn i mørket mens den tenker «Vel er ikke McClaine en stor mann, men hadde han prøvd seg i denne sjakten hadde Gruber tatt ham lekende lett.»

Dei går inn døro alle fire. Tjuvradden, Benny og Kjell pent på rekkje, medan han Hestemakjar Brand kjeme tuslande like bak dei, tygjande på ei bit lakris og nyfiken på om da e fleire hindre han kan sprengje med sine gründerskills. Rommet innafor e moderne, sterilt og kaldt – dei e i Noregs Banks kvelv. Eller meir presist, dei e i eit skjult kvelv i kvelvet hass Noregs Bank, ei slags matrjosjkakvelv om du vil. Det he seg nemleg so, og dette e da nesten ingen som veit, at han Nicolai Rygg, Noregs mektege sentralbanksjef gjønom 26 år og far hass paripolitikken pau 1920-talet, var Stormester i Norske Selskab. Då var det rett praktisk å he ei underjordisk veg frå Banko til Selskabet. Så medan alle i banko trudde han Nicolai satt einsam i kvelvet og pønska ut nye geniale idear, så var realiteta at han satt einsam i matsala hass Selskabet og pønska ut nye geniale idear. I dag har matrjosjkakvelvet derimot ei anna funksjonalitet: kunstlager. Etter skandalane med, og tyveria frå, DHLs tollfrie kunstlager, bestemde Norske Selskab-medlemmane seg før å flyttje all kunsta si hit, og på den måta unngå både toll og formuesskatt. da Vinci, Gaugin, Rembrandt, Picasso, van Gogh, Marianne Aulie, Munch, Warhol og utallege andre mestrar tapetserar gulv og veggar. Tjuvradden får vatn i munna av alle kunstverkå, men går likevel forbi dei. Kva skal vel Tjuvradden, som he verdas finaste utsikt, med kunst. Dessutan e det å selja kunst berre stress og bal, nei då teke han Tjuvradden mykje hellar pengane som ventar.

Tjuvradden går inst i kvelvet, og med hjelp av Benny og Kjell får han ettar kvart fjerna kunsta frå bakveggo, medan han Hestemakjaren av openbare grunnar var som fortapt i eit maleri av ho Lady Godiva. «Her» seier Tjuvradden, «Her e noko nestan ingen veit lenger. Her e nemlig den skjulde døri inn til kvelvet hass Noregs Bank.» «E da kamera der inne?» spørje Klovnen Kjell. «Nei, han Nicolai Rygg, far hass paripolitiken, vilje sitje og kontemplere åleine i midten av gullbehaldninga han var så glad i, så da e inga kamera der inne. Og før du spørj.» Tjuvradden held opp ei finger som for å stopja Kjell, og fortsetjar. «Ja eg veit at Noregs Bank har flytja sedan far hass paripolitiken regjerte, men da betyr ikkje at kvelvet har flytta. Og no Kjell, no veit du kva du må gjera.» «Nei, må eg?» «Ja.» «Nei.» «Jo.» Benny såg forvirra på dei og spurde «Må kva?» Både han Tjuvradden og han Kjell ignorera Benny og fortsatte kranglinga si. Plutseleg blei kranglinga avbrutt av eit svakt rop.

Kort tid senere er Skyggen fremme ved nok en rist. Skyggen kiker gjennom ventilasjonsristen og ser stabel på stabel med sedler i et folketomt lokale. Etter litt arbeid er risten løsnet og den faller ned på seddelstablene under med en dempet lyd. Skyggen åler overkroppen ut av hullet før den tar et særdeles lite andeaktig stup ned på seddelstablene. Endelig fremme. Skyggen hopper videre ned på gulvet, ser seg rundt og går litt frem og tilbake før den finner seddelstablene den ser etter. Skyggen går bort til pengene, tar noe lite og sammenbrettet ut fra lommen og rister løs. Det lille utvider seg til en sekk. Skyggen tar en bunke sedler, hiver den ned i sekken og skal til å ta neste bunke da et lavt dunk høres. Skyggen ser ned. Seddelbunken ligger på gulvet. Skyggen snur sekken opp ned og ser at det er hull i bunnen av sekken. «Er det ingenting som går som det skal!» roper Skyggen ut i irritasjon. Skyggen lurer på hva den skal gjøre, da den plutselig synes den hører en lyd. Skyggen snur hodet, spisser ørene og lytter. Var det noe? Nei. Jo. Der er det igjen – en lyd i det fjerne. Skyggen dukker ned bak pengestabelen og undrer ‘Hvem besøker hvelvet så sent? Har Norges Bank en ukjent nattevakt?’

Tjuvradden fekk han Jonas og han Audun til å stoppe. Dei var frame ved nok ei dør. Døra til sjølvaste Noregs Bank. Klovnen Kjell glei totalt utsleten ned frå rygga hass Trine Guri, medan Benny kom seg av ho Siv i alle fall hakket meir elegant. «E da ein ny kodelås?» pusta Kjell. «Nei, ikkje denne gonga.» svarar Tjuvradden og fortset «Vil du prøyva Benny?» Benny nærma seg døri med ærefrykt, tok av hatta og bukka til døri, før han la handa på dørhandtaket, trykka ned og dro i døro. Låst. Tjuvradden humra godt, sa «Let meg prøyva» og røska virkelig god i døri utan at den så mykje som rikkja seg. Tjuvradden fekk no bruk for dei fantastiske skodespelarferdigheita sine, og tok til å dra og rykkje i døyri som om det stod om livet, før han til slutt sank oppgitt ned på bakkjo. «Kva skal me gjera?» spurde Kjell fortvila. Tjuvradden låg heilt utslegen på bakkjo, tilsynelatjande på rando av den styste avgrunda, og svarde «Kanskje du skulle prøyva Kjell?» «Eg?» «Ja, du. Du e den einaste som ikkje he prøyvd.» «Men du e mykje starkare enn meg, kosleis skal eg kunnja klare da, om ikkje du klarar da?» «Da får me ikkje veite før du har prøyvd» svarar Tjuvradden og brytar ut i stor allsang. «Dette klarar du, dette klarar du, prøyv no min ven, prøyv no min ven! Du kan om du vil!» Tjuvradden skulle gjerne ha fortsatt på sango, men faktum e at desse få orda e alt han huskjar frå den fyste songo dei song på barneskula hass Tjuvradden, og trass i utallege besøk på The Dark Web har han fortsatt ikkje funno nokon andre som kan meir av songteksto, han Ederkopp Johnny og ho Araña Gwen var til og med så frekje at dei påstod han Tjuvradden var Mandelapåverka, makan. Så han Tjuvradden syngje berre desse linjane om og om igjen, medan han Benny byrjar på ei koring som høyras ut som «Money money money, aha aha». Klovnen Kjell stavrar seg på beino. Frå ein fjern avkrok i hovudet sitt høyrar Kjell plutseleg lyda av dundrande eldvognar, og han kjennar sjølvtillita byrjar å veksa medan han sakte tar steg for steg mot døro. Lyda av eldvogna blir sterkare og sterkare og Kjell kjennar seg verkelig oppildna idet han leggjar handa på dørhandtaket akkompagnera av ei kakofoni av eldvognar, ‘Dette klarar du’ og ‘Money money money’. Dørhandtaket går ned og Kjell drege i døra akkurat i da kakofonia når sitt store crescendo. Ingenting skjer. Absolut ingenting. Døra sit bomfast uansett kor mykje Klovnen Kjell drege i ho. Tjuvraddens og Bennys syngjing stoppar brått når dei skjønnar at Kjell ikkje får opna døro. Tjuvradden skjønar ingenting, han hadde bombesekar og påliteleg informasjon på at døro var umogleg å opne uansett kva man prøyvar seg på, med eit einsamt unntak. På The Dark Web hadde han nemleg sekar informasjon frå ei truverdeg kjelde på at absolut ingen kunne opne den døro – bortsett frå klovnar. Derfor hadde han Tjuvradd Tjukken kost seg med sitt storslagne skodespel, heilt sekar på at han Klovnen Kjell ville lukkas. Men no … Informasjona frå puba hass Edderkopp Johnny e alltid påliteleg, det vil seia, nøyakteg, fullstendig, rett periodisert og klassifisert, rett verdsatt og med korrekte noter med lita skrift. Tjuvradden skjønar det må vere noko han har misforstått, men kva?

Merkjeleg nok har lyda utåv eldvognane fortsetja ettar at Kjell mislyktas. Kva e på ferda? Dei snur seg alle tre i retning ljuda, og ser ei eldvagn i det fjerne. Minuttar senare e eldvagna frame. Fråda rennar frå munna hass Kjell Ingolf, og heile kroppa glinsar av svette medan svettelukta breir seg, og … ei skarp lyd fyller området, og plutseleg luktar det drit også. Han Kjell Ingolf e verkjeleg noko for seg sjølv. Hestemakjaren stige ned frå eldvogna, blid som alltid og lurar på kva dei helde på med. Ingen svarar, før han Benny seier «Me prøver å opna den døro.» «Utan sukksess ser eg, la meg prøyve, eg e trass alt ei velykka gründer, og noko av det fyste man lærar som gründer e at inga hinder skal stoppja deg.» Hestemakjaren går mot døra, medan lyda av eldvognar byrjar igjen. Han Kjell Ingolf har nemleg observert ei barnefamiliestatue i nærleiken, og tatt til å trava i beskyttande sirkel rundt den, med eldvogna trekkjanda bak seg. Hestamakjaren leggje handi på døyrhandtaket, trykker ned, og svingar døra innøve.

Openbaringa gjer at eit ljos går opp for Tjuvradden, for så vidt noko han visste frå før, men likjevel. Det e ikkje da ytre som tel, det e da indre.

Skikkelsen smiler. Det som virket som en umulig oppgave, er nå mulig. Etter litt tankevirksomhet har han klart å komme opp med en plan for å ta seg inn i bygget med de strenge sikkerhetstiltakene, bygget omgitt av den merkelige lukten. Rett nok er det også flaks involvert, men av og til må man ha litt stang inn. Vinden treffer ham i ansiktet, truer med å stikke av med hatten, men han får akkurat tak i den før den flyver av sted. Neseborene, som lenge jobbet så intenst, har fått hvile nå. Den merkelige lukten, og heldigvis også pepperkakestanken, er helt fraværende her så det er ikke noe poeng i å lete engang. Foran seg ser han inngangen, nå er det på tide å finne ut hva som skjer. Instinktivt klapper han seg på innerlommen, styrkedrikken er der, og snart vil den komme til nytte.

Skyggen hørte enda en dør gå i lås bak seg – hva er egentlig poenget med så mange låste dører når ett nøkkelkort tar deg forbi alle sammen? – og fortsetter nedover en ny gang. Men selv om gangen ser ut som alle de andre gangene Skyggen allerede hadde passert, så er det én viktig forskjell. Denne gangen er videoovervåket, så Skyggen gjorde dermed det Skyggen liker best, gjorde seg usynlig. Rett nok ikke i ordets rette forstand, det var fortsatt fullt mulig å se Skyggen, men for kameraet var Skyggen usynlig. Kameraet har nemlig en liten dødvinkel helt inne ved veggen, så med ryggen klistret mot veggen og med sidelengssteg som en krabbe beveger Skyggen seg så hurtig som mulig. Av og til er det en fordel å være liten, en person av normal størrelse ville hatt en rekke kroppsdeler stikkende ut fra dødvinkelen, men ikke den lille Skyggen.

En liten stund senere går Skyggen inn på et av de mange kopirommene i bygget for neste del av planen, men … Kopirommet er tomt. Ingen kopimaskin. Ingen hyller. Skyggen river seg i håret av fortvilelse og sier irritert til seg selv «Selvfølgelig! Hvorfor forutså jeg ikke dette!» Hvor mange ganger har ikke Skyggen sett dårlige filmer der heltene åler seg gjennom ventilasjonssjakter, og tenkt hvor urealistisk det er. En ventilasjonssjakt er for liten for en normalt bygd voksen person, men ikke for Skyggen. Nøkkelkortet virker ikke på de neste dørene, så Skyggens plan var derfor kopiert fra en av disse dårlige filmene. Skyggen hadde tenkt å åle seg gjennom ventilasjonssjakten fra kopirommet. For å komme seg opp til ventilasjonssjakten hadde Skyggen tenkt å klatre på kopimaskinen eller hyllene med kontorrekvisita som alltid er på kopirom. Men kopirommet er avviklet og ryddet, bortsett fra et enslig støvkorn i hjørnet er det klinisk rent. Skyggen stiller seg ved veggen, under hullet til ventilasjonssjakten og hopper så høyt den kan med armene løftet over hodet. Fingrene er ikke engang i nærheten av å rekke sjakten. Skyggen prøver igjen, nytteløst. Hva nå? Det må være ventilasjon på kontorene og møterommene her også, men alle inngangene til disse rommene har kameraovervåkning uten dødvinkel, det er kun kopirommet byggets eiere har vurdert som så uviktig at det ikke er overvåket. Skyggen hopper igjen, men er nok en gang ikke i nærheten.

«Hestemakjar!» «Tjuvradd!» «Kva gjer du her?» «Kva gjer du her? Og kvifor har du med deg Klovnen Kjell og … og ein framandkar?» Tjuvradden stirrar månebedotten på Hestemakjar Brand som stirrar likje månebedotten tilbakje. Det e Hestemakjaren som fyst finn tilbakje til munn og mæle. «Eg driv gründarvirksomhet. Særs bærekraftig og grøn gründarvirksomhet. Eg har alltid hatt grøne fingre som du veit, berre sjå.» Hestemakjaren rekkar frem henda sine, som rett no e knallgrøne på grunn av Hestemakjarens hanskar. Omsidar klarar Tjuvradden også å samle seg, det e jo eigentleg ikkje øverraskande å trefja Hestemakjar Brand her, han har jo alltid vore opptatt av å visa seg frem og å, på sitt eige rare vis, vise at han e særs moderne og kjenne te det nyaste nye av alle trendar. Og kva e vel meir på mota enn bærekraftighet nett no. «Eh. Bra, bra» svarar Tjuvradden og spør «E da nokon andre her?» «Nei, da e berre meg i dag, dei andre måtte gå og gjera noko julegreiar. Ikkje at eg ikkje har julegreiar å gjera også, men heime hos meg har eg starta ei sånn ei sirkulærøkonomi. Eg har hyra inn ei haug med arbeidskraft, lage arbeidsplassar i distrikta veit du, og plassert dei på ulikje arbeidsplasser i huset. Og ettar ei time bytar det plass. I tillegg har ei av dei fått ei haug med grøne knitrande femtilappar som må gis vidare til ei anna hver gang dei byte arbeidsplass. Storarta!» «Absolutt storarta!!» svarar Klovnen Kjell, som for lenge sida lærde at den beste måta å handtera han Hesjemakjaren, som han Kjell rett som da e kallar Hestemakjaren, pau e å spela med. «Ikkje sant» seier Benny. «Storarta!» mumlar Tjuvradden, som tenkjar at det eigentleg var eit lykjetreff at han Hestamakjar Brand va her. Inga klarar å vere i Hestemakjarens nærvær øve ei lengre periode, så viss Hestemakjaren med sitt nærvær har fått fjerna alle dei andre e da berre lekkert.

No når øverraskinga av å møtje på Hestemakjaren har lagt seg, kan dei omsidar sjå seg rundt. Dei står i ei svær underjordisk travhall kalt Churchill Ascot, med naturlig soljus spegla ned gjønom utallege spegel frå øveflato. I midta e da ei fantastisk park, langs den eine langsida e da ei svære tribune, og på andre sida e stallane, som nok e eit par klassar øve stalla hass herbergeegaren. Tenke seg tel at noko slikt noko finnes her, midt i hovudstaden, ukjend og utilgjengeleg før alle, unntekje folkja i Norske Selskab. Men slik gjekk det, når professorar, statsrådar, majorar, generalkonsular og all slags herleghetar gjekk saman før øve 200 år sedan. Ting blei gjort. Og det inga veit, e at den underjordiske halla e den viktegaste grunna til at kvinnar ikkje e tillete i Norske Selskab, kvinnar kan jo ikkje helde på heimelegheitar, i alle fall ikkje ifølje medlemma i Norske Selskab.

«Kunne vi lånt nokre av hestane ei lita stund?» spør Tjuvradden. «Sjølvsagt, dei trengj å bevega seg» svarar Hestemakjaren, og dei legg i veg til stallo. Snart e dei på veg alle tre. Tjuvradden sitjande i ei vogn bak han Jonas og han Audun. Benny på toppen av Siv. Og Klovnen Kjell jukkende, i etymologisk forstand sjølvsagt, på ho Trine Guri so fekk seg nytt mellomnamn ettar leiarskiftet i Venstre. Ikkje lenge senare var dei frame ved neste hinder på vego.

Skyggen lytter, fortsatt ingen lyd. Klokken er over midnatt, men personene i dette bygget er kjent for å jobbe lenge, så Skyggen vil ikke ta noen sjanser. Det er kun en times tid siden lyden av sko sist hørtes fra utsiden av kontoret, men nå kan ikke Skyggen vente lenger. Skyggen reiser seg opp, kjenner hvor godt det er å strekke på beina etter å ha lagt sammenkrøpet bak sofaen så lenge, og forlater kontoret. Det åpne kontorlandskapet er tomt, ikke en lyd, ikke et lys, men allikevel er sansene i høyspenn. Hvem vet hva som kan skjule seg bak neste hjørne, kanskje en overarbeidet stakker kommer ut fra «hvilerommet», kanskje noen har glemt mobilen. Skyggen oppfører seg derfor som om den ikke er alene. Skjuler seg bak levegger, kontorinventar og det som er. Etter en stund er Skyggen ved den første døren. Kortleseren lyser rødt, døren er låst. Skyggen puster dypt, spent på om Branden har levert som han lovet, og tar nøkkelkortet opp av lommen. På baksiden av nøkkelkortet er det festet en liten post-it lapp med en sekssifret kode. Skyggen holder kortet mot kortleseren, og taster koden mens kortleserens røde lys blinker intenst før det skifter … tilbake til jevnt rødt! Fortsatt låst. Skyggen kjenner panikken bre seg fra magen og i alle retninger, holder kortet mot kortleseren og prøver igjen. Atter en gang blir det intense rødblinkende lyset fulgt av en jevn rødfarge. Skyggen kjenner seg ustø, støtter seg mot veggen og føler en startende hyperventilering. «Den svære idioten hadde én oppgave, én! Og så klarer han ikke det engang.» Døren foran Skyggen er ikke akkurat verdens mest solide dør, så Skyggen begynner å tenke, prøver å puste normalt, tenker på alle som er avhengige av at Skyggen lykkes, prøver å roe ned. Noe av kontorinventaret må kunne brukes som rambukk for å ødelegge døren. Men da vil alarmen gå. Dessuten er det flere dører som må brytes opp, og politi og sikkerhetspersonell vil være raskt på plass. Skyggen har regnet på det flere ganger, i mange mange varianter, men alltid kommet til samme resultat. Utløses alarmen her, vil det bli umulig å fullføre, Skyggen må mye nærmere målet før alarmen utløses for å fortsatt ha tid, og … En tanke slå ned som en bombe i Skyggen. Logger sikkerhetsfolkene mislykkede kodeforsøk, spesielt midt på natten? Har Skyggen allerede utløst en stille alarm? Skyggen kjenner panikken bre seg igjen, og ser atter en gang på lappen. Skyggen vrir lappen for å få mest mulig av lyset fra dørens Exit-skilt ned på den. Kan det være? Skyggen kjenner et glimt av håp. Branden skriver som en gris, så Skyggen har prøvd å hamre inn i hodet hans at han må skrive leselig. Og Branden har skrevet mye penere enn han pleier, men ikke pent nok for det dårlige lyset. Det ene ettallet er muligens en syver. Skyggen holder kortet mot kortleseren, taster inn tallene igjen, og ser det rødblinkende infernoet bli erstattet av et jevnt, grønt lys.

Tjuvradden satt fota ned på den kalde betongen og såg seg rundt. Dei hadde no forsert eit virvar av nedoverledende trapper og gangar og var omsider nede i sjølvaste tunella, som ikkje må forvekslas med nutella, sjølv om nokre av småsteinane på gulvet faktisk ikkje e småstein, men nutellabitar frå skiva hass Stormesteren. Vegen ned hadde, øverraskande nok, vore opplyst av moderne og strømsparande LED-belysning, men ikkje noko sånt her nede. Her gjeras det på gamlemåten: faklar. Med tanke på kor farleg eit ensamt stearinlys med alle sine sotpartiklar e, må alle faklane som hengje på veggane her vere som reine napalmbomba, håpar berre det ikkje dettar nokre vietnamesiske au pairar ut or skapa. Benny plukka opp ein fakkel og tende den i den svære bålpanna, da Klovnen Kjell med eit utbraut. «Eg fann, eg fann!» «Kva fann du?» spurte Benny. «En elektrisk fakkel med innebygd luftblåsingssystem for automatisk kunstig visualisering av flammer gjennom utblåsninger som beveger den tynne hinnen av resirkulert økologisk plast som omgir en lyspære laget for å vare vare vare til Dovre faller. Puuuh.» Kjell pustar ut etter den lange setninga, som attpåtil var på baukmaul, og tennar fakkelen. «Nok prat, kom igjen» seiar Tjuvradden og dei leggar i veg gjennom den mørkje tunella.

Etter langt om lenge og lenger enn langt, og heldigvis utan at Kjell fant verken det ene eller det andre, noko som hadde dratt ut historia helt unødvendig, akkurat som denne innskutte leddsetninga, kom dei omsider til Døra i enda av tunella. Ei svær koloss av mangfoldige grafénlag, laga av Franz Jäger fra Danmark 2014, ugjønnomtrengjeleg for all slags hakking og rambukkforsøk. Til og med filmskuespelarar, som brytar ned einkvar dør med eit velretta spark eller ei kald skuldar, kjeme til kort mot ei slik dør. Og med advarselen «Denne døren er låst med passord på 125 tegn, en kode som er umulig å knekke. Gi opp og dra hjem om du ikke er blant kodens innvidde.» «Kva skal me gjera?» spurde Benny. Tjuvradden tok av seg bowlerhatta han hadde fått av stumtjenaren før dei gekk ned trappana – det er ingen som skal kunne seie at Selskabet ikkje e ope for personar med handikapp – og Benny og Kjell senkar hovudane i andakt. Han Tjuvradden stirrar ned i hatta og byrjar å skru på kodelåsa. Tjuvradden har aldri vore spesielt digital, trass i det enorme potensialet for tjuvraddaktivitet i den digitale verden, har tjuvradden aldri begitt seg ut på det, det kjennas rett og slett fel. Kor e spenninga, og kor e produkta man kan ta og føle på. Ikkje at Tjuvradden ikkje har prøvd, for det har han. Mong ein gong har han sitje foran PCen med webkameraet tildekkja så ingen kan sjå han medan han leggar vare, etter vare i handlekorga som ettar kvart bugnar av all slags herlege produkt, før Tjuvradden til slutt forlet butikkjo utan å betale. Problemet er berre at varane blir jo verande igjen i ei bortgjøymd krok i nettbutikka. Neste gong Tjuvradden besøkjar butikka ligg jo varane fortsatt i handlekorga, men det hjelpe liksom inga. Dette visar jo ei anna utfordring med nettbutikjane, dei har nestan inga ansatte, noko som e dårleg for både befolkninga, økonomisk vekst og skatteinngonga. Hadde ei kunde satt igjen ei gigantisk og overlessa handlekorg i ei kva for slags butikk, hadde jo dei ansatte oppdaga korga rett så snart. Men i nettbutikkjane … Det går dagar, i norke fall både vekar og månedar, før nokre ansatte snublar over handlekorga og får satt varane tilbakje på plass. Månedar! Herregud! Tjuvradden kan mykje om butikksikkerheit, og eit av dei beste råda, e å ha så monge ansatte at dei he øvesikt øve kva som skjer i butikka, noko nettbutikka altså ikkje har. Men sjølv om Tjuvradden ikkje e heildigital, så e han ein menneskjekjennar. Kor monge gongar har han ikkje vore på The Dark Web, og skaffa seg verdefull informasjon. Som bowlerhatta til Stormestaren som den stumme tjenaren alltid har ansvaret for kvar gong Stormestaren e på bygjet. Ulempa med passord på 125 tegn e jo at inga huske dei, så dei skrive det ned og gjømar dei eit trygt sted, som i hatta si. Og når den stumme tjenaren i tillegg e blind, noko han skjulde for Norske Selskab for å få jobba, ei stum tjenar e glimrande, for då kan han ikkje fortelje om alle hemmeligheita han høre, så lenge han ikkje kjeme nær penn, mobil, nettbrett, PC ellar andre skriveredskaper sjølvsagt, men ein stum tjenar som i tillegg e blind e farleg, for då kan han finne på å gje bowlerhattar med passord til feil person. Sjøvsagt burde Norske Selskab har oppdaga at den stumme tjenaren faktisk var ein blind stumtjenar, men dei e blind for det meste unntatt seg sjølve. Og når dei, som alle andre, i tillegg blir snakkjesalege når dei får for mykje å drikkja, e det berre for han Tjuvradd Tjukken å plukke opp alt på The Dark Web. Gu kor mykje enklare det blei å vere Tjuvradd ettar at han Edderkopp Johnny åpna pub. Og med den tanka, skrudde Tjuvradden inn det siste tegnet, døras lås klikka fri, og døra glei opp. Sjølvaste krypta openbarte seg! «Kva gjer du her?» ropte det plutseleg fra krypta. Tjuvradden vende seg etter lyda og blei halvt sjokkskada.

Rommet er tomt, så Skyggen kommer seg ut av sekken og legger lokket tilbake nøyaktig slik det var. Vel er Skyggen liten og sekken stor, men å sitte så sammenkrøpet var ikke enkelt, og Skyggens muskler trenger noen sekunder for å våkne til live igjen. Skyggen er på et stort kontor. En staselig pult i den ene enden, en møtekrok bestående av et lite bord, en sofa og et par stoler i den andre enden. Vinduer mot utsiden på en side og store glassflater mot de tomme kontorlokalene på andre siden. «Fint, og stille», tenker Skyggen, «bortsett fra de skrittene som nærmer seg.» Skritt! Skyggen prøver å løpe bak møtesofaen for å gjemme seg, men på halvsovende ben som plutselig måtte i action ender Skyggen med å dundre overende i stedet. Lyden av skrittene stopper. Total stillhet. Skyggen åler seg mot den nærmeste møtestolen idet noen banker på døren. Total stillhet. Lyden av en dør som åpnes samtidig som Skyggen smetter bak stolen. Lyden av høye hæler inn i rommet, de er vel ikke tilbake? Nei, det er kun høye hæler, ikke akkompagnert av Brandens tunge vintersko. Skyggen fikk ikke sett seg godt nok rundt i rommet til å være sikker på om stolen blokkerer synsvinkelen fra dørområdet, eller om deler av kroppen dens er synlig. Lyden av små skritt fyller rommet, som om kvinnen – selv om Skyggen vet det meste er lov i dag, må det da være greit å anta at en person på høye hæler er en kvinne; og det er for øvrig ikke skyhøye hæler, kun en liten oppbygning, Skyggen ser mellom sofa- og stolben – søkende ser seg rundt i rommet uten å helt vite hva hun vil. Skyggen åler seg så forsiktig som mulig mot sofaen som står like bortenfor for å komme bedre i skjul. Hjertet hamrer i brystet. Selv om Skyggen vet den er stille, høres både bevegelsene og hjertebankingen ut som Den Store Bøtteballetens oppsetning av Tsjajkovskijs 1812-ouvertur. Kvinnen tar et par skritt i retning møtedelen av kontoret, stopper, og mumler til seg selv «Det må være grunnen». Skyggen hører skrittene bli fjernere og fjernere og våger seg til å kaste et blikk rundt sofaens hjørne. Sekken ligger veltet på gulvet, Skyggen må ha revet den over ende i fallet. Kvinnen må ha kommet frem til at lyden kom fra den veltede sekken. Skyggen kryper tilbake bak sofaen og legger seg til å vente.

En stund senere hører Skyggen Brandens stemme i det fjerne, han ler, kvinnen ler, Skyggen skulle igjen ønske den hadde Brandens mennesketekke og omgjengelighet, men men. Sofaen vibrerer godt når Branden setter seg og praten med kvinnen fortsetter. Skyggen irriterer seg grønn over alt maset, men minner seg selv på at det er nødvendig for å virke troverdig. Etter noe som virker som langt om lenge og lenger enn langt, reiser omsider Branden seg og den stakkars sofaen får hvile. Skyggen hører sekken løftes fra gulvet og at de to igjen forlater rommet. Skyggen ser så vidt over sofaen, ingen i sikte verken på kontoret eller utenfor, stikker armen rundt sofaen og kjenner mellom sofaputene. Panikken begynner å bre seg – klarte ikke den svære idioten å gjøre det han skulle – idet Skyggen kjenner noe hardt, og dens små fingre lukker seg rundt et nøkkelkort.

Idet Kjell er halvvegs frame ved sikkerhetssjefo, byrjar sikkerhetssjefo å snu seg og Kjell frysar av redsel – alle veit jo at sikkerhetssjefar e ekspertar på kampsport etter eit longt liv i militæret eller politiet før dei betrar pensjona si med fete sikkerheitsjobbar i det private, nett som alle politikarane gjer i kommunikasjonsbransja. Heldegvis rista sikkerhetssjefa berre på hovudet, han snudde seg ikkje, og Kjell pustar letta ut. Lynraskt teke Kjell dei siste stega mot sikkerhetssjefo og hevar pylsa. Kjell ser brått sikkerhetssjefos andlete i spegelbildet i vindauget, og ser at sikkerhetssjefo også ser ham. Sikkerhetssjefo byrjar å bråsnu og igangsetje dødelege armbevegelsar, men da e for sent. Kjells store, halvharde pylse treffar sikkerhetssjefo midt i planeto, og sikkerhetssjefo ramlar overenda på det mjuke teppet, bevisstlaus. «Det e ei kvinne!» kviskrar Kjell opphissa, «Eg har slege ei kvinne! Kosleis skulle eg kunne vite at Norske Selskab har funne ut at kvinner faktisk kan meir enn håndarbeid og godsakerfremvisning? Nei, og nei kva skal eg gjere? Ho såg ut som ein mann bakfrå, med dei klerne, eg tenkte det håret berre betydde at han, ho meinar eg, var en sær rokkar, og …» «Roleg Kjell. Roleg» kviskrar Benny. «Å slå kvinnar var ikkje bra før i tida, men no med likjestilling e da heilt ok. Faktisk vil det vere diskriminerande å ikkje slå ei person berre fordi ho e kvinne. Du gjorde heilt rett Kjell. I dag betyr ikkje kjønn noko som helst, alle e likje, alle skal vere likje grå og kjedelege. Bortsett frå i fellesgarderobar då, då e kjønn viktig, og når foreldre velgar namn til borna sine, og for dei fleste når man veljar kva slags klede man skal gå me, og når, ja det spellar inga rolle. Ho valde det sjølv Kjell, alle veit at når dei teke ei jobb som sikkerhetssjef e det ei risiko for at nokon slår dei i hovudet med ei pylse.» «Nok mas» seiar Tjuvradden, gjer det vi er her for Benny, hakk sikkerhetssystemet.» Benny går bort til Amundsens hakke, brukt på Sydpolen, tar den ned frå veggo og byrjar å hakke i stykker sikkerhetssjefos PC, medan Kjell legjer sikkerhetssjefo i stabilt sideleie. Som Tjuvradden seiar; «Me e ikkje mordarar, me e tjuvraddar.» «Ho såg meg, har eg øydelagt alt?» spurde Kjell. «Alle veit at klovnar blir forvridde i speglar, og dessuten e det ikkje uvanleg å gløyme kva som skjedde likje før man besvima, så dette går bra» svarar Tjuvradden. «Kva med pylso då, skal eg ta han med?» «Nei berre gje han til hundo som sitjar i kroken der og lograr, flaks for oss at hundo ikkje likar den nye sikkerhetssjefo. For alle som kjem inn her vil det vere openbart kva som har skjedd. Sikkerhetssjefo har snubla i teppet, virra rundt for å helda seg på beina, truffet veggo med hovudet og besvimt, samstundes som kollisjona med vegga løsna hakko som hakka i stykje sikkerheitssystemet. Enkel logikk.» Med sikkerheitssystemet ute av drift la de tre i veg mot dagens andre mål, selve grunna til besøkjet hos Norske Selskab.

Kjell snur seg og ser ei skjønnheit som visar fram absolutt alle godsakane. Kjell veit han ikkje bør lete seg friste, men han klarer ikkje helde henda frå fatet, grafsar i veg med begge hendar og har snart heile andletet nedi jordbærbedet. «Kjell da» sukker Tjuvradden oppgitt, vi spiser jo aldri dessert før me e ferdige med hovedretto.» «Beklagar, beklagar så mykje, det såg så gøtt ut.» «Alt i orden» svarar servitrisen, sjølv om det er åpenbart at ho ikkje synes alt er i orden, «Men no må dykk vere så venlige å gå ut. Brannalarmen.» «Absolutt, absolutt» svarar Tjuvradden, og dei slenger seg på som dei siste passasjerene i snegletoget mot utgangen.

«Inn her!» kviskrar Tjuvradden intenst og drege med seg Benny og Kjell inn døropninga. Kvinna med godsakane har gått lenger frem i køa for å hjelpe ein av dei distingverte herrane med gåstol å få opp farta, så som bakre del av snegletoget er det ingen som ser at dei snike seg unna. Stille som mus – i alle fall mykje stillere enn ho musemor – listar dei seg rundt i gangana, Tjuvradd, Benny og Kjell så stilt på tå, Kjell rett nok knaskende på ein pepperkakemann bakeren hadde mista, med Tjuvradden som før eit kvart hjørne gjer taktiske håndsignaler ketsjup macarena style medan han kiker rundt hjørnet med munnspeilet han lånde sist han var hos tannlækjaren. Omsider har de kommet frem til dagens første mål: Kontoret hass sikkerhetssjefo. Taimet og tilrettelagt som Tjuvraddens plan er, vet han at sikkerhetssjefen alltid er bortreist. Overraskelsen er derfor stor når Tjuvradden opnar døro og ser sikkerhetssjefo stå med ryggen til, seende ut vindauget og snakkje i telefono som om han veit brannalarmo ikkje e ekte, noko som ledar til taktiske håndsignaler ketsjup macarena star wars boy style. Sjokkerte stirrar Benny og Kjell på Tjuvradden mens han tenkar så det knakar. Det tek kun eit par sekundar før Tjuvradden veit kva dei skal gjere, og han kviskrar «Ta frem pølsa di Kjell.» «Kva? Eg? Må eg gjera da?» «Ja, vi veit alle at det e du som har den styste pølso, og ikkje e han for hard hellar, så det vil ikkje medføre fare for livet hans.» Klovnen Kjell tar stille den svære pylso fram frå buksa, og listar seg inn på kontoret hass sikkerhetssjefo.