En julekalender

Klovnen Kjell helde på å stappe meir av den delikate lunsjen i spiseholet sitt, då det plutseleg rungar «Kvikke kvinner kommer! Kvikke kvinner kommer!» øve heile lokalet. «Kva e da? Eg ser ingen kvinner» spør Benny medan han ser forundra frem og tilbakje i restauranten.» «Brannalarmo» svarar Tjuvradden. «Brannalarmo!» ropar Kjell forskrekka. «Brannalarmo?» seiar Benny endå meir undrandre. «Brannalarmo» svarar Tjuvradden roleg og fortsetjar «Eg tukla med ho då eg var på toalettet i stad. No får me nøyakteg det møgligheitsrommet me treng.» «Tukla du med ei kvinne på toalettet og no ropar ho ‘Kvikke kvinner kommer’ fordi ho har jobb som manuell brannalarm?» spør Kjell. «Nei» Tjuvradden sukkar oppgitt og fortsetjar. «Det einaste Norske Selskab er meir redde for enn gamle flammar, som kjem med uekte ungar produsert med etterlatenskap frå brukte kondomar og kunsteg inseminering, er kvikke kvinner som kommer inni lokala deira. Her tilletes ingen bare leggar, med mindre man har skotske anar då, og ingen høghelte skor, med mindre man er Tom Cruise då, og ingen brystar, med mindre man enten er veldig feit eller veldeg god trent då, og ikkje longt hår, med mindre man er ein verdskjent rockar då. Ingen av medlemmo her likar når kvinnar kommer, dei vil berre at dei sjølve skal komme, bortsett frå personalet då, ingen regel er verkeleg god om den ikkje har unntak, og kvinnelege servitører og kokkar får lov til å komme så mykje dei vil, så lenge dei tilfredsstillar medlemmane ved hjelp av godt håndarbeid og rett bruk av redskapar, i tillegg til at dei sjølvsagt visar frem godsakane på ei tiltrekkjande måte. Så ja, ‘Kvikke kvinner kommer’ er noko som set betydelig meir fart i medlemmane enn ei traus ‘Riing riing’ eller ‘Uuul uul’, du ser jo kor hurtigt og lett dei bevege seg i retning døro.» Benny ser på følkja, og greit nok, dei bevege seg, men lett og hurtig e ikkje akkurat dei orda han ville vald, samstundes må han humre litt av det faktum at Tjuvradden åpenbart ikkje ser dobbelheita i kva han nettopp har snakka om – ‘kvikke kvinner kommer’ er jo ei klar referanse til ei norsk IS-kvinne, noko eitkvart googlesøkj vil avsløyre. «Så da var det ikkje ei kvinne du tukla med på toalettet, men ein heilt vanleg brannalarm?» spør Kjell. «Ja, kva e det som e så vanskjeleg å forstå?» svarar Tjuvradden irritert. «Du sa ‘Eg tukla med ho’,» måten Kjell seier ‘ho’ let som Julenissens uttalelse av ‘Ho ho ho!’, «og brannalarmo e ikkje ei ‘ho’, han e ein han. Og når du ikkje snakkar gramatisk rekteg blir det vanskjeleg å forstå kva du meinar.»  Tjuvradden hatar når Kjell korrigerar språket hans, men han må innraume at Kjell har rektig.

«Unnskyld.» Ei kvinnestemme forstyrrar brått samtala ved bordet.

Skyggen ser irritert på Branden, som mener det var noe rart med den kolliderende fyren og derfor vil utsette hele operasjonen. Skyggen har bedt Branden være mer spesifikk, men det klarer han ikke, han sier bare hele fyren ga ham en merkelig følelse. Skyggen måtte si seg enig i at det var noe uplasserbart merkelig ved fyren, men tiden er i ferd med å løpe ut. De har ikke lenger noe valg, Brandens påstand om at de kan strekke det én dag til er det ikke hold i. Det må bli nå. De siste forberedelsene er gjort, planen er lagt. Om det ikke skjer i dag må det lages en ny plan, og hvem vet hvor god den planen vil bli.

Skyggen er igjen omgitt av det totale mørke. Selv om det er fint og hyggelig med lys har det liksom aldri gitt den samme gode følelsen og tryggheten som mørket. Skyggen kjenner at de stopper. Hører stemmer, Branden og kvinnen, et par høflighetsfraser, så mer bevegelse, et par pip, dører som går opp og igjen før de tydeligvis er fremme. Skyggen kjenner rumpen smelle i gulvet – fordømte brande, har jeg ikke sagt han skal være forsiktig – og klarer akkurat ikke å holde inne en svak og lys lyd av overraskelse som følge av treffet. Et øyeblikk strømmer det lys inn til Skyggen, en PC forsvinner ut, og det er igjen mørkt, men nå siver det litt lys inn fra toppen. Fra utsiden hører Skyggen Branden le og lage lyder så lyse at du aldri ville trodd de kom fra en så stor mann. Kvinnen ler også, Branden må ha overbevisst henne om at det var han som laget lyden, og nå gjør han narr av seg selv ved å lage overdrevent høye lyder. Det skal han ha, Branden har alltid vært omgjengelig, det må man kanskje være når man er så stor, for å unngå å bli sett på som farlig. Kvinnen og Branden snakker og snakker og snakker. Skyggen har mest lyst til å bare skrike ut, få de til å bli ferdige, men vet det er en del av planen, det må virke realistisk, og realisme krever snakking først. Etter noe som føles som en evighet hører Skyggen endelig stoler som skraper mot gulvet – de har reist seg! Sekunder senere åpnes og lukkes en dør, fulgt av stillhet. Skyggen venter noen minutter for å være sikker på at det ikke er andre i rommet, men det er ikke annet enn den totale stillhet. Skyggen dytter bort lokket på toppen av sekken, strekker ut den lille kroppen sin og ser seg rundt i rommet.

«Tjuvradd!» «Benny!» Både Tjuvradden og Benny stirra like overraska på kvarandre, før dei begge utføyrde kyllingdansa hass Kim for å hilse. I dessa tidar e nemleg dette den prefererte helsemetoda for alle som har sett kyllingdansa hass Kim og som ikkje tilhøyre same ko hort – kva ei kos horing i presens perfektum eller perfektum partisipp, attpåtil pau baukmaul, har for ei betydning i desse tidar, e for øvrig meir enn ein stakkars Tjuvradd kan begripe seg pau. Kosleis nokon, og dau spesielt små born kan knyttas til eit fellesskap samanhelde av kohoring e spesielt uforståeleg, det må vera noko kjøtindustriens lobbyistar har trumfa gjønom på Stortinget. Men men. Tjuvradden kunne godt tenkt seg ein tredje mann på oppdraget, og inviterer derfor Benny med. Benny er først tvilende, han har jo andre forpliktelser, det er snart jul og det ene med det andre. Men med det same han får høyre at planen e som tilrettelagt taimat, hiver han seg på, og Tjuvradden, Benny og Kjell forlet kafeen.

Dagen etter står dei alle tre iført dressjakke og slips og ser opp på ei gamal, ærverdig bygning tilhørende Norske Selskab. Det er her planen byrjar. Å slippe inn er ikkje alle forunt, men han Tjuvradden hadde skaffa seg tilgong via Dark Web før dei forlot heimbygdi. Han Gambling Geir hadde nemleg vonne eit lunsjbesøk i eit durabeleg pokarslag med han Petter oppe i Trøndelag, som igjen hadde vonne det av ein stakkars finansmann. Men kva skulle vel han Gambling Geir med sånn ei fisefin lunsj i storbyen? Så han Tjuvradden fikk lunsjen for ei slikk og ingenting. Tjuvradden får frysningar nedøve ryggji når han tenkar på ettarsmaken slikket ga, og å skaffe ein boks vakumpakket ingenting e hellar ikkje enkelt, men no skal investeringa gje avkastning på nivå med eit gjønomsnittleg eigedomssal til Boligbygg. Dei set seg i bevegelse, og befinnar seg snart i herskapelege omgivelsar.

Det er kvelden etter kollisjonen. Skikkelsen er tilbake på hushjørnet med den karakteristiske lukten. Lukten er svakere enn i går, men fortsatt tydelig, det er som om en svak luktsky har slått seg ned her. Iblandet en svak pepperkakeeim etter pepperkakemonsterets pepperkakespising. Det er jo åpenbart at den som har etterlatt seg lukten ikke bor her på hushjørnet, men må ha tilbrakt mye tid her, noe som leder til spørsmålet hvorfor? Hva er så spesielt med dette hushjørnet? Hva kan man se eller oppleve her? Tilsynelatende er det som et hvilket som helst gatehjørne. Skikkelsen lener seg lett mot veggen og lar blikket gli sakte over omgivelsene. Bygårder, noen trær, folk og biler, et par offentlige bygg, en kafe. Ikke noe spesielt. «Eller, kan det være …?» tenker Skikkelsen. Ja, det kan det være. Det er det eneste som stikker seg litt ut. «Har noen stått her og observert? Sannsynligvis.» Noe må være på gang, som blomstenektar i punsjebollen. Skikkelsen bestemmer seg for å komme seg inn i bygget, men hvordan? Det er ikke et bygg hvem som helst kan vandre inn i, og å bryte seg inn vil kreve store ferdigheter. Skikkelsen blir stående og stirre på bygget, mens hjernen jobber som besatt.

Samtundes, ei anna plass.

«Puuuh!» «Endeleg!» Lettelsen var stor hos båe han Tjuvradden og han Kjell då ho Erna og alle livvakta hennar endeleg hadde forlatt lastebilo. Tura hadde vorte ulideleg pinsam jo lengar dei køyrde. Kjell som fekk munndiare og måtte hengje ut av vindauget som ein hund i vindo, secret service manno som fulgte med på alt møgleg, og Tjuvradden som alfor ofte måtte bremsa altfor hardt for å minje Kjell på å ikkje snakka om hva dei skulle i Oslo, men hellar framholde at dei var turistar. Secret service-mannen trudde visst på dei, han hadde til og med gitt dei to gratisbilletar til den fordums Post-, telegraf- og kystfartskomiteen på Stortinget. Men no var det endeleg tid til å get dåwn to bisniss. Dei parkerde lastebilo, noko som ikkje var enkelt i ei by som Oslo, men dei fann ei ledig plass mellom nokre brakkar på ein trekantaktig tomt, og tok til å rekognosere. Sjølv om han Tjuvradden hadde eit opplegg like sekart som tilrettelagt taimat, må man alltid rekognosere, for å sekre at terrenget stemmar med kartet. Heldegvis stemde terrenget rett så bra med kartet, Kjell måtte berre ta på seg ei gul vest, alle veit jo at personar i gule vestar alltid veit kva dei helde på med, og flytte eit bosspann frå ei side av gato til den andre, så stemde det perfekt.

Ettar den stressande køyretura og bosspannflytting trengde dei ei pause, og tok derfor ein tur på ei halvvegs stengd kafé med raude blinkjande varselljos i døra, for nokre tidar. Då dei senare var på veg ut døra krasja Tjuvradden med ein framadkar. Tjuvradden skulle tel å gje framadkaren nokre velvalgde glosar, så han såg kven det var og utbraut «Kva gjer du her?»

«Sjå der!» ropte plutseleg Klovnen Kjell. «Ikkje sei at da e enda fleire nye vegparti.» «Nei, da e han Kristen Skjeldal igjen, og han vinkar te oss!» Tjuvradden ser i retninga Kjell peika, og så sanneleg, der står han Kristen og vinkar. «Sjå, Secret Service står ved sida av han!» «Det heitar ikkje Secret Service i Noreg.» «Kva heitar det då?» «Eh … Secret Service e bra.» «Han vil vi skal stoppje.» «Me stoppar ikkje ved sidan av ei Secret Service agent.» «Trur du dei veit kva vi skal?» «Umogleg, eg har ikkje fortald dette til nokon. Bortsett frå deg …» Tjuvradden sendar Kloven Kjell eit blikk som gjer han enda kvitare i andletet enn han vanlegvis er og han får pepet ut eit «Nei, sjølvsagt har ikkje eg sagt noko.» «Me kjøyrar!» Tjuvradden trykkar gasspedalen i botn og hydrogenlastebilo responderar raskt, men så gingje han Kristen ut i vego og veivar meir med armona. Tjuvradden vurderar å køyre over i motsatt kjøyrefelt, men der kjeme eit helautomatisert vogntog som sjølve legge skinnane foran vogntoget og plukkar dei opp når vogntoget har køyrd øve, ein skikkeleg god mikrosirkulærøkonomi der altså. Så Tjuvradden har ikkje noko anna val enn å trykje hardt på bremsepedalo og svinge inn på rasteplassen han Kristen dirigere ham inn på.

Det visar seg at Kristen, på sin daglege ryddetur kom over ei Statsminister i krise. Ein vikar trudde Statsministeren ikkje ville fly privat med nokon flyselskap, og ikkje berre nekta å reise med ungararane, og hadde dirfor ikkje booka flybilet frå Bergen til Oslo. Då alle dei få flya som går i disse tidar var fulle, og toget på freudiansk vis satt fast i Ulrikstunnelen, hadde ikkje statsministeren anna val enn å køyre for å rekke det viktige morgonmøtet neste dag. Og som om det ikkje kunne bli verre hadde dei altså fått motorstopp like utanfor Gokk-sentrum. Då Gokks einaste mekanikar var ein ihuga Rødt-tilhengjar nekta han å reparere bilen, og Statsministeren blei stående fast til han Kristen kom forbi. No hadde Kristen fått den ljosande ideen at både Statsministerbilo og føljebilo med Secret Service agentana kunne plasseras i lastebilo. Statsministeren var visst ikkje nøgd med forslaget, men etter at ho tapte i pokar i lysteg lag forrige somar var det no Kulturministaren som hadde høgast rang etter Statsministaren, og ho ville for all del ikkje at han skulle snakke om Koronasituasjonen på vegne av regjeringa, då ville all truverdighet bli blåst bort. Så det enda med at både statsministerbilo og secret service bilo kjøyrde inn i den tomme hydrogenlastebilo, medan ein av secret service agentana satt seg på setet ved sidan av Tjuvradden, og Kjell måtte krype opp i den sammenleggbare senga som var bak i førarkabina. «Eg fekk ikkje med meg navnet ditt?» spurde med ett Secret Service agento. Då Tjuvradden nølte eit sekund begynte Kjell med «Han heitar Tj» men blei raskt avbrutt. «Ja, Tj, heitar eg. Det er tsjekkisk. Men let oss snakke om noko meir interesant. Kossen e det eigentleig å vere Secret Service agent?» «Det heitar ikkje Secret service i Noreg.» «Nei vel. Kva heitar det då?» «… Hm. Secret Service er bra.» «Nettopp. SS og Jarnkanslaren.» «Ikkje SS, og ikkje Jarnkanslaren, sei hellar Jernerna. Men ingen brukar det namnet no.» «Nettopp» svarde Tjuvradden mens han lurte på kos han skulle klare seg resten av tura til Oslo utan å bli avsløyrd og arrestert.

Skikkelsen stirrer mot hushjørnet på andre siden av gaten. Det står en skygge i skyggen, lent opp mot veggen. Skikkelsens nese forteller ham at lukten kommer fra skyggen, men han får det ikke til å stemme. Luften er i tillegg dominert av …, av pepperkaker? Ja, definitivt pepperkaker. Skikkelsen lytter. En svak knaselyd. Skyggen i skyggen spiser pepperkaker. Rart. I tillegg til lukten Skikkelsen er på jakt etter, kjenner han også en helt vanlig lukt av mennesker, men om det er skyggen selv eller skyggens klær som lukter vanlig, klarer ikke Skikkelsen å avgjøre. Han må nærmere. Skikkelsen berører lommen lett, kjenner at innholdet er der, styrkedrikken han så sårt trenger i farlige situasjoner. Han lurer på om han skal ta en slurk nå, men bestemmer seg for å vente. Ingen grunn til å sløse med de edle dråpene. Skikkelsen begynner å gå tilbake dit han kom fra. Han har tenkt seg rundt kvartalet slik at han ved å runde hushjørnet kan overrumple skyggen i skyggen.

Ti minutter senere er Skikkelsen fremme ved hushjørnet, de siste meterne har han sneket seg lydløst frem. Nå står han og lukter og lytter. Lukten han har lett etter brer seg intenst i luften, men er allikevel nesten overdøvet av pepperkakelukt. Skikkelsen hører en voldsom knasing, ser for seg armer, ben og hoder bli avkappet og knust til småbiter før de forsvinner ned i et syrebad som eliminerer de siste bevis på mennene de engang var. Pepperkakemannpolitiet vil aldri klare å finne lik – og uten lik ingen mord. Det perfekte mord. Skikkelsen kjenner etter flasken på innerlommen, skal akkurat til å ta den ut, da han med ett hører en lyd bak seg. Skikkelsen bråvender, redd for at han har gått rett i fellen og er i ferd med å bli overrumplet. Skikkelsen rekker akkurat å se noe stort og lysende komme farende mot seg før hva-det-nå-er braser inn i ham. Han rakk akkurat å få armene opp for å beskytte seg, men styrkedrikken er fortsatt på innerlommen. Skikkelsen vakler, prøver å holde seg på bena, men er sjanseløs og dundrer i bakken med noe stort og svart over seg. «Er det slik jeg skal dø?» tenker Skikkelsen, mens han febrilsk prøver å frigjøre armene for å få tak i styrkedrikken. Overfallet dyttet Skikkelsen ut fra hushjørnet, og nå hører han den knasende lyden av pulveriserte armer, ben og hoder nærme seg raskt og faretruende.

«Sjå der!» ropte plutseleg Klovnen Kjell. Dei hadde køyrd langt og lenger enn langt, men med så mykje flott natur å sjå på kjentas det som om dei nyss hadde starta, noko som for så vidt stemde, sidan den omreisandes komakaren Deinyss kjøyrde like foran dei etter nettopp å ha starta frå ei rasteplass hundre metar tidlegare. Imidlertid var det ikkje da Kjell hadde oppdaga, han hadde oppdaga noko heilt annsleis, nemleg ei stor, fin og bred bilveg like framfor dei. For fyste gong siden dei hadde køyrd frå bygdi såg dei no kva dei norske oljekronane gjekk til, nemleg effektive vegar som binde vårt langstrakte og krokete land saman og syte for tettare samhandling og forhøga økonomisk vekst. Tjuvradden pusta letta ut – å ha fin ny lastebil e eit sorgens kapittel når man konstant e redd for å bli heilt oppskrapa av møtande bilar. 89 meter seinare var det dessverre slutt på gleda og tilbakje til dei vanlege småvegane. Og sånn fortsatte no dagen. 227 meter ny veg her, 24 meter ny veg der, fulgt av henholdsvis 2, 8, 20, 28, 50, 82, og 126 meter med ny veg. Det e som om det rundt omkring i Noreg ligger strødd ei haug med magiske vegmetre, som berre ventar på å bli oppdaga. Noko som gjorde opplevinga enda rarere, var at han Kristen Skjeldal gjekk og plukka boss ved alle dei store, fine vegpartia. At han Kristen plukkar boss øvealt e sjølvsagt glimrande, då kjeme stålkondisen hans fortsatt til nytte for det norske folk, men kosleis han kjeme seg frå det eine vegstrekket til det neste raskare enn lastebilo var lenge eit mysterium, ja eit sant under over alle undre, heilt til Kjell studerte kartet dei hadde kjøpt frå han Edderkopp Johnny og kom frem til at vegane svingar så mykje at om han Kristen teke strake vegen rett øve fjord og fjell vil det ikkje vera noko problem å komma fram raskare enn dei gjer på vegen. «Sjå der!» ropte plutseleg Kloven Kjell. No tenkar du sikkert at det var endå eit nytt parti med stor, fin og bred bilveg, men hadde det berre vore så vel

En Skikkelse går gjennom Oslos gater, en sen desemberkveld. Både utseende og klær er helt ordinære, så vanlige at ingen ser to ganger på ham, og de som ser ham ser ham egentlig ikke. Det eneste ved ham som skiller seg litt ut, er hatten, eller rettere sagt det faktum at han bruker hatt. Men også hatten er diskre, normal og så upåfallende at den ubemerket glir inn i resten av mannens anonyme utseende. Hadde du gått nærme, skikkelig nærme, Skikkelsen og stirret godt på ham, ville du imidlertid sett noe uvanlig. Neseborene er i konstant bevegelse, små, små bevegelser, som om han kan lukte noe i luften, men er usikker på om det er innbilning eller om det faktisk er små luktpartikler som virrer rundt. Hodet hans beveger seg sakte fra side til side, som for å prøve å fange opp lukten og hvor den kommer fra. Skikkelsen har god luktesans, uvanlig god luktesans, men ikke god nok. Han skulle gjerne hatt en hund, en skikkelig kvikk hund, som kunne hjulpet ham med å identifisere lukten og følge sporet. Men merkelig nok er det ingen som har trent opp hunder til å følge akkurat denne lukten, så Skikkelsen må stole på seg selv. Vanligvis er Skikkelsen trygg på sine egne ferdigheter, men nå … Noe er feil. Skikkelsen har reist mye i Norge, kjent denne lukten flere ganger, vet hva den er. Men alltid i mer grisgrendte strøk. Aldri i byer. Spesielt ikke i storbyer. Og aldri i midten av Oslo. Skikkelsen er derfor usikker på seg selv. Kan det være innbilning? Tar paranoiaen overhånd? Til tross for alle iverksatte tiltak er jo tross alt desember desember. Restaurantene lager annen type mat, butikkene selger andre typer varer, alt dette lukter annerledes, til og med folkene lukter annerledes. Er det alt dette som lurer Skikkelsen? Siden han for en ukes tid siden første gang fikk ferten av lukten har han vandret gatelangs hver ettermiddag og kveld, stadig sniffende. Skikkelsen kan gå kilometer etter kilometer uten å kjenne noe spesielt i luften, før det plutselig er en svak og flyktig eim der, andre dager har han ikke kjent noe. Men i kveld … I kveld er det annerledes. Den flyktige eimen er mindre flyktig, og Skikkelsen har til en viss grad klart å følge lukten. Han har måttet vende tilbake og begynne på ny et par ganger, men har hver gang funnet lukten igjen. Og nå begynner han å bli sikker. Det er en lukt. Noe er feil. Men hva?

Samtidig, et helt annet sted i landet, står en mørk Skygge innhyllet av skygger. Skyggens pust går jevnt og rytmisk, lager små skyer av damp i den kalde vinterluften. Skyggen observerer og analyserer, slik Skyggen har gjort daglig i lang tid. Planlegging er nøkkelen til all suksess, og jo viktigere suksessen er – eller med andre ord hvor alvorlig en fiasko vil være – dess viktigere er det med god planlegging. Det er overvåkingskamera i området – men Skyggen vet godt både hvor de er plassert og hvilke områder de dekker, og har holdt seg godt unna dem. Å ikke bli sett og å operere i det skjulte har alltid vært Skyggens styrke, men nå er det viktigere enn noen gang. Å holde seg skjult her ute er lett, men å holde seg skjult senere, når planen settes ut i livet – ikke lett. Skyggen har derfor nølt de siste dagene. Planen er OK, men ikke mer enn det. Helst ville Skyggen gjort mer forarbeid, innhentet mer fakta, laget en bedre plan, og ikke minst ventet på en best mulig anledning. Jo bedre anledning, dess lavere krav til både plan og gjennomføring. Men Skyggen har ikke tid. Det må handles innen jul, ellers vil det få fatale konsekvenser. Samtidig må Skyggen være så sikker som mulig på at Skyggen ikke blir avslørt og fengslet. Blir Skyggen avslørt, vil de fatale konsekvensene oppstå. Men i tillegg vil det oppstå flere ulykksalige konsekvenser, både for Skyggen personlig og for mange andre. En skikkelig heksejakt vil starte, en heksejakt som kan ødelegge alt for all fremtid. Å la være å gjøre noe; og dermed ta de fatale konsekvensene, men unngå alt det ulykksalige og heksejakten; er derfor et fristende alternativ for Skyggen. Men Skyggen har en jobb. Mange stoler på Skyggen og de fatale konsekvensene må unngås. Skyggen må lykkes.

Døren til bygget Skyggen studerer åpnes, og en kvinne trer ut i desemberkvelden.