En julekalender

Etter legebesøket var Marita fast bestemt på å fortelle Aksel om graviditeten så snart som mulig, men utover dagen falt motet hennes og all slags spørsmål dukket opp. «Hva om han forlater meg på grunn av barnet. Eller enda verre, hva om han blir værende fordi han føler han må og så rakner alt i sakte film over flere år. Så lenge jeg ikke forteller ham noe, er alt fortsatt bare bra.» Så Marita utsatte det, har ventet på det rette øyeblikket. Og nå er øyeblikket kanskje kommet. Det er tidlig morgen på julaften. Morgenen er deres stund. Dagene er hektiske, om kveldene er de ofte trøtte. Vanligvis er også morgenene hektiske, men når ingen av de skal på jobb … Da sover de lenge. Og når en av de våkner blir han/hun bare liggende. Ser den andre sove, helt til begge er våkne. Snakker. Berører. Bare er. Aksel har nettopp kysset magen hennes, noe han ikke pleier å gjøre, så hvorfor nå. Et tegn? Nå ligger de tett inntil hverandre, Maritas fingre stryker over Aksels brystkasse. Marita snur seg så hun kan se Aksel i øynene. Han smiler spørrende, skjønner at det er noe. Marita tar hånden hans, drar den til seg og holder den mot magen hennes. Aksels spørrende øyne blir større. Marita sier «Om en stund kan du kjenne sparking.» Aksels ansikt fordreies i spørrende forvirring, Marita kjenner hode, hals og hjerte snurpe seg sammen i angst, før uttrykket hans endres i spontan glede og leppene hans treffer hennes. Marita kjenner en enorm lettelse og glede. Hun slipper å gjøre det alene, så godt det blir å være to. Når Aksel omsider frigir leppene hennes, forteller hun om de siste ukene. Om all usikkerheten og tvilen, om alt som har rørt seg i hodet hennes, bortsett fra de to legebesøkene, de er det best å forbigå. Aksel lytter først i stillhet, mens hånden hans kontinuerlig stryker over magen hennes, før han forteller hva han tenker om dette, at han er lei seg for at han ikke har vært der for henne slik han skulle ønske han var, at han gleder seg enormt til å bli far, og at det rett og slett vil bli fantastisk. Maritas smil går helt rundt, den kommende tiden vil bli aldeles vidunderlig.

Suzanne drar glidelåsen i ytterjakken helt opp. Skiftet hennes er ferdig. Det er tidlig julaften og på tide å komme seg hjem og få noen timer på puten før kveldens feiring. Det er alltid en spesiell stemning når noen dør, uansett hvor mange ganger det har skjedd blir man liksom aldri vant til det, men denne gangen var det ekstra spesielt. Suzanne hadde tross alt en avgjørende rolle, eller hadde hun nå det. Suzanne tenker ett øyeblikk tilbake på det lille pillebegeret hun kom med for noen timer siden, før hun skyver det ut av tankene. Nei, det er ikke noe poeng i å tenke mer på det. Gjort er gjort. Suzanne begynner å gå i retning ytterdøren. Tenkende på barna Eline og Stine, og ektemannen Thomas, som akkurat nå sikkert koser seg med frokosten. Tenkende på sin gode venninne som nylig ble gravid. Liv slutter og liv begynner. Livets sirkel. Nynnende og i dype tanker legger Suzanne en hvit pille på tungen og går ut sykehusdørene.

Johnny hører det ringer på døren og sier «Kan du åpne Amalie?» Amalie stormer mot døren, åpner den på vidt gap og hopper inn i armene på kusine Solveig. En lang klem senere er det onkel Paal som får samme mottagelse. Det er julaften og noen dager har gått siden hendelsene i blokken. Det var mye styr. Ambulanse, politi, naboer som fulgte med fra vinduene sine. Blodprøver, gipsing, vitneforklaringer, psykologisk evaluering. Solveig er uendelig trist, spesielt fordi hun føler seg skyldig for Lars sitt hopp, han fikk sannsynligvis ikke med seg at Solveig ble reddet og trodde han fulgte etter henne i døden. Samtidig vet Solveig at Lars var ruset, og da gjør man rare ting. Det var ikke uten grunn at han fikk byttet låsen på altandøren sin for en tid tilbake. Solveig har takket ja til å bli innlagt på en klinikk for rusavhengige. Om det offentlige dekker oppholdet er ikke klart enda, men hvis ikke har Paal sagt han vil gjøre det. Han har lagt ut leiligheten sin for salg. Forhåpentligvis vil salgsverdien bli høy nok til å dekke all gjelden hans. Og over nyttår vil han flytte inn til Solveig, passe på leiligheten hennes mens hun er innlagt. Når hun kommer ut, er planen at han skal bli boende på sofaen så lenge hun trenger det, og samtidig komme seg på beina økonomisk. Men i dag skal det kun nytes og koses. Kort tid senere sitter de ved bordet alle fem. Johnny, Amalie, Jonas, Paal og Solveig. For en gangs skyld klarer de å glemme hverdagens problem, delvis fordi de alle kjenner varmen fra de som ikke er til stede.

Klokken nærmer seg 02.00 natt til 1. juledag. Marita og Aksel har nettopp kommet hjem fra feiring hos Maritas foreldre, alle ble i fyr og flamme over de gode nyhetene. Marita har lagt seg, Aksel står på badet og pusser tennene mens han tenker på dagens hendelser. Det kom totalt overraskende på ham. De var jo enige om å ikke få barn, men så skjer det likevel. Fordi hun glemte å ta pillen. Det skal ikke være mulig. Hvor dum går det an å være? Men Marita er hans dumming, den deiligste og mest fantastiske dummingen han noensinne har truffet. På samme måte som Aksel er hennes dumming. Aksel spytter en siste gang, legger fra seg tannbørsten og ser seg i speilet. «Speil speil på veggen der, hvem lyver best i landet her?» «Du Aksel, du lyver best i landet her.» Aksel må smile. Han har løyet mange ganger; rett nok aldri tidligere for Marita; men aldri noensinne har han løyet så bra som han gjorde da hun slapp bomben. Aldri. Hva han skal gjøre med saken, vet han ikke, kanskje han får sette sine egne planer på vent en stund. Idet han forlater badet slår en tanke ned i ham. «Hva om grunnen til at han lyger så bra er at han faktisk ikke lyger?» Forvirret slukker Aksel baderomslyset, tusler inn til Marita og legger seg godt inntil henne.

«Det gikk! Det gikk!» Fanget i smertehelvete med djevelens småkryp kravlende over seg, hører Solveig en kakofoni av latter, skråling og «Det gikk! Det gikk!» Alt hun kan se er et virvar av armer, ben og kropper. Smertene har rykket henne ut av flyveturen hun var på, og hun er i ferd med å komme til seg selv. Hvem det nå var som lå oppå henne har omsider forsvunnet, og hun fyller lungene sine langsomt mens hun tar inn omgivelsene sine. Hun er definitivt ikke i helvete, men ligger derimot på det harde betonggulvet utenfor en leilighet. Over henne står Hans og Petter og nistirrer på henne. Idet Solveigs blikk treffer dem begynner de å hoppe som to små tenåringsjenter, mens de hysterisk roper «Det gikk!» og «Hun lever!» Solveig kan ikke gjøre annet enn å tenke «Hva i helvete skjedde?»

Etter hvert klarer Solveig å omsette tankene i ord og sier «Hva i helvete skjedde?» Hans og Petter begynner å gauleforklare samtidig, umulig å skjønne noe i det bråket, før de stopper og Petter blir den heldige som får forklare. Det viser seg at Hans og Petter til tross for, eller kanskje på grunn av, det store alkoholinntaket hadde kommet på en brilliant ide da de så hva Solveig hadde tenkt til. De hadde løpt ned til etasjen under. En av leilighetene der er under storoppussing, blant annet med skifte av dører. Og det hadde seg slik at et par av de gamle dørene stod oppstilt utenfor leiligheten til sjenanse for resten av beboerne. Hans og Petter hadde tatt med seg en av disse dørene og lagt den oppå rekkverket like under der Solveig balanserte. Over halve døren stakk ut fra blokken, mens Hans og Petter holdt fast i den andre delen. Da de så Solveig komme fallende hadde de lagt all sin kroppsvekt på døren, Solveig landet på døren og rutsjet inn i trygghetens kollisjon med Hans og Petter.

Instinktivt legger Paal på sprang mens han fisker mobilen opp fra lommen og ringer 113. Mens han løper forklarer han operatøren hva som skjer. Blikket hans følger personen nedover, nedover, nedover. Alt er stille. Ikke et eneste skrik. Bare stille natten. Paal tenker «Hadde jeg bare vært nærmere kunne jeg fanget ham før han treffer bakken.» Tanken er god, men fra den høyden er det ikke mulig å ta imot en voksen person. Det er mer sannsynlig at man får personen i hodet og selv knekker nakken, slik at det blir to og ikke én død. Idet personen passerer andre etasje forsvinner hendelsen fra Paals synsvinkel, og bra er det. Synet ville vært ubeskrivelig ubehagelig. Paal kan imidlertid høre treffet. Et slags kombinert dunk og knus. Sekunder senere er Paal fremme. I det dunkle skinnet fra blokkens utelys skjønner Paal umiddelbart at han ingenting kan gjøre. Fortvilet synker han ned på knærne, mobilen faller i bakken, og magen tømmer seg.

Hans skriker med ett opp og stormer bort til gjerdet. Solveig kommer seg på beina, men kneet svikter og hun dundrer ned i den harde betongen. Med Petters hjelp kommer hun seg opp. Apatisk ser Solveig over rekkverket og ned på personen som ligger på asfalten der nede. Idet det går opp for henne at det må være Lars, skriker hun som hun aldri før har skreket. Instinktivt prøver hun å klatre over rekkverket, slå følge med Lars og Erik, men Petter holder henne fast. Hun kjenner pusten hans, stinkende av alkohol, kvalmende, men armene hans er gode og trygge. Sekunder senere kjenner hun også Hans sine armer. De holder henne mellom seg. Hans og Petter har aldri vært så kjære for henne som Lars er, eller «var» blir det nå. Det har heller aldri gnistret mellom henne og dem, slik det gjorde mellom henne og Erik. Men de har alltid vært der. Varme, humørfylte drukkenbolter. Og nå, mellom de to, føler hun seg tryggere enn på aldri så lenge. Alt hun har av energi renner av henne, hun lener hodet mot Petters bryst og lar tårene flomme.

Etter det mislykkede innbruddsforsøket har Paal fortsatt å vandre gatelangs i mørket. Å gå hjem er ikke et alternativ. Han er for skjelven til at han tør å møte politiet som sikkert er i området, så han må vente til han er helt sikker på at de har dratt. Dessuten burde han byttet klær. Enkefru Hansen skrudde tross alt på lyset i arbeidsværelset sitt, så i beste fall fikk hun et godt glimt av ryggen hans. I verste fall så hun også ansiktet hans idet han spant rundt døren. Paal prøvde å skjerme ansiktet med en hanskekledd hånd, så det gikk forhåpentligvis greit. Men uansett skulle han hatt et alibi. Paal føler seg trygg på at Johnny ville gitt ham alibi: Johnny trengte å snakke så Paal kom over etter at ungene hadde lagt seg. Glimrende. Realistisk. Men det er alltid en risiko, og Paal har ikke lyst til å sette Johnny i en slik situasjon. Så Paal endte med å vandre på måfå uten mål og mening. Nå har han stoppet opp, ser seg rundt for å orientere seg, alt ser annerledes ut midt på natten. Det tar litt tid før han kjenner seg igjen, men jo, Paal vet hvor han er. I nærheten av sin datters leilighet. Hun er et resultat av et three night stand, for lenge siden. Den gang han var ung, uovervinnelig og attraktiv for alt og alle. De hadde jevnlig kontakt gjennom hele oppveksten hennes, men ikke så ofte som Paal kunne ønske, forholdet mellom ham og moren var rett og slett for dårlig. Det ble bare krangling hver gang, om dato og varighet på besøk, og alt mulig annet. Og da datteren begynte å nærme seg voksen var det liksom for sent, kontakten var ikke der, og nå er det lenge siden de har sett hverandre, ikke siden morens begravelse. Paal nøler. Dette er kanskje ikke den rette tiden å besøke henne. På den annen side – det er underbevisstheten hans som har tatt ham hit, og den er det verdt å lytte til. Paal begynner å gå i retning blokken hennes, da han brått skimter noe høyt oppe i en annen blokk. I det dunkle lyset og fra denne avstanden er det vanskelig å se, men det ser ut som en person står på gelenderet høyt oppe i en av blokkene. Før Paal vet ordet av det ser han personen falle ut i mørket.

Suzanne har funnet frem et par pledd, og stoler gode nok til at det er mulig å duppe av i. Karoline og Thomas setter seg, de virker nervøse, naturlig nok. Olaug sover. Suzanne skal til å gå da hun hører «Kan du ikke bli litt Suzanne, du har vært sånn en venninne for meg.» Suzanne stopper, snur seg og smiler «Alt du vil.» «Bra. Kan en av dere hjelpe meg opp litt?» Suzanne hever ryggen på sengen litt, sånn at det blir lettere for Olaug å snakke med Karoline og Thomas, som sitter tett ved siden av hverandre ved Olaugs høyre side, helt inntil sengen. Suzanne blir stående ved venstre siden av sengen og deltar i samtalen når det føles naturlig. De snakker og mimrer. Ler og gråter. Det er merkelig hvordan slikt et øyeblikk kan påvirke og samle folk. Man vet at fremtiden er over, at det aldri kan bli mer. Man vet det øyeblikket man har må nytes, for det er ett av de siste øyeblikk man får. Man minnes og deler det som var. Husker det som var bra som det var i går, husker det som var dårlig som om det aldri skjedde. Man var, man er, men man er i ferd med å opphøre å bli. Ingen drømmer kan lenger bli oppfylt, og snart vil man også slutte å være. Da er det godt å vite at man fortsatt vil leve i andres minner, i andres erfaringer og personlighet. Man lever videre i de man formet og påvirket, i de man berørte. De vil alltid huske deg, bevisst, ubevisst, så lenge de lever. Og når disse, dine nærmeste, også er borte, er du da omsider borte? Nei. Du lever fortsatt videre, men i en annen form. Personene du berørte har igjen berørt andre personer. Som ringer i et vann sprer dine berøringer seg utover. Rett nok blir berøringene dine lettere og lettere for hvert ledd. Men til gjengjeld berører du flere og flere i en uendelig, utvidende sirkel. Er ikke det godt å vite, godt å tenke.

Olaug begynner å bli døsig. Suzanne bøyer seg over Olaug og gir henne en god klem, mens Olaug hvisker noe i Suzannes øre. Suzanne reiser seg opp med tårer i øynene, det er noe av det fineste noen noensinne har sagt til henne. Suzanne klemmer Olaugs hånd en siste gang. Olaug klemmer tilbake, Suzanne kjenner en varme og styrke hun ikke lenger trodde Olaug hadde. De slipper hverandres hender. Suzanne forlater rommet og lar Olaug, Karoline og Thomas være alene.

Solveig strekker armene i retning Erik, kjenner hvordan fingertuppene berører ham. Men berøringen er flyktig, streifer ham så vidt, og Erik forsvinner ut av syne. Alt Solveig ser er kald, svart asfalt åtte etasjer lenger nede. Hun er høy som en høyblokk. Fra et sted langt unna hører hun noen skrike, er det Lars sin stemme? Solveig er helt borte, men samtidig har hun aldri vært så til stede. Hun skjønner at det var det, at hennes tid nå er forbi. Og, merkelig nok, plager det henne ikke. Av og til er nok nok. Man har utrettet det man kan i denne verden og det er på tide å gjøre slutt på det. Ingen vil savne henne. Bortsett fra Lars. Lars vil savne henne. Og Hans og Petter vil savne henne. Og Nathalie og Helene. Til og med den idioten Truls. Og naboen hennes Jørgen, for ikke å snakke om hunden hans; Pondus. Og Pappa, og bestemor. Og onkel, fetter og kusine. Det var flere enn Solveig trodde. Hun ser med ett noe brunt like under seg og forbereder seg på det store smellet.

Det gjør vondt, skikkelig vondt, men ikke så vondt som hun hadde trodd. Nesen knuses, armene har på instinkt trukket foran brystet, og Solveig både hører og kjenner noe i armene brekke. Hele kroppen verker. Og hun kjenner at hun – sklir? Fallet har stoppet, men hun fortsetter å skli. Er hun på vei til helvete? Ingen himmelport for Solveig, bare rutsjebanen til helvete? I det fjerne hører hun hoiing og latter, helvetes idioter er klare for å ta imot henne. Brått stopper Solveigs ferd, og hun kjenner Djevelens småkryp kaste seg over henne med en heseblesende latterstorm.

Lars bor i åttende etasje, i en blokk med utvendig inngangsparti, en av disse der inngang til alle leilighetene er via en langstrakt svalgang sikret med rekkverk. Et rekkverk Solveig nå har klatret opp på. Med håret svakt blafrende i desembervinden, stirrer hun ut i nattemørket mens hun synger: «Every night in my dreams I see you, I feel you. That is how I know you go on.» Det snør lett. Et par av disse snøfnuggene legger seg på Solveigs ansikt, der de umiddelbart smelter og renner nedover som tårer. Lars, Hans og Petter kommer ut tidsnok til å se Solveig klatre høyere opp på rekkverket syngende «Once more … You open the door and you’re here in my heart.» Hans sier noe til Petter, og de legger på sprang, som om de vet det vil oppstå trøbbel det er best å holde seg unna. Solveigs armer er utstrakt til siden, den venstre holder i gjerdestolpen som strekker seg til etasjen over, føttene står på den nest øverste gjerdeplanken, leggene støtter seg mot den øverste. Solveig kjenner Erik bak seg, kjenner ham kysse henne på halsen, stryke henne over håret, kjenner hånden hans gli nedover kroppen hennes, akkurat slik den pleide. I bakgrunnen hører hun en stemme – Lars? – men hun ignorerer ham, han skal ikke få ødelegge et så etterlengtet øyeblikk med Erik. «Love can touch us one time and last for a lifetime. And never let go till we’re gone. Love was when I loved you, one true time I hold to, in my life we’ll always go on.» Plutselig kjenner Solveig at Erik ikke lenger er i ryggen hennes, men flyr over skulderen hennes, ut i det lette snødrevet. Han turner i luften, som Peter Pan, og Solveig kjenner hun må slå følge med ham. Solveig tar gledesfylt stegene opp på den øverste gjerdeplanken «You’re here, there’s nothing I fear, and I know that, my heart will go on. We’ll stay, forever this way, you are safe in my heart» Lars kaster seg fremover, prøver å få tak i henne, men oppnår ikke annet enn en nese knust mot gjerdet og hender som griper i luft. Solveig slipper taket og lar seg tippe ut i desembernatten syngende «And my heart will go on and on.»