En julekalender

Det er sent på kvelden. Suzanne har tatt mot til seg og trykket ring. «Hallo, det er Thomas.» «Hallo, det er Suzanne. Fra …» Suzannes stemme svikter et øyeblikk og Thomas fyller inn «Fra sykehuset?» «Ja. Som du vet er det vanskelig å si ting sikkert, og jeg vil ikke gjøre dere urolige unødig. Men det kan ser ut som om denne natten blir din mormors siste.» Taushet. Fulgt av taushet. Suzanne begynner «Hørte du hv» «Ja, jeg kommer. Jeg ringer Karoline, hvis ikke du har gjort det?» «Nei.» «Fint. Vi kommer.» Suzanne legger på. Da var det også gjort. Olaug har tatt sine tabletter, Suzanne har ringt de pårørende. Nå er det intet annet å gjøre enn å vente.

En liten time senere dukker Thomas og Karoline opp. De er nære. Suzanne tenker de er heldige som har hverandre, og barna. Thomas har også en ektefelle, men hun er hjemme og passer deres og Karolines barn. Karoline forteller de lurte på om de skulle ta med barna, men kom frem til at de ville ha det bedre hjemme i sengene sine. De hadde det så hyggelig sist de var på besøk, og det er best om de husker oldemor slik. Dessuten vil de få ta farvel i begravelsen. Men hvem vet. Olaug har overlevd det meste, kanskje hun også overlever denne natten.

«Marita», stemmen er klar og tydelig fra kvinnen i hvitt. Marita reiser seg, hilser takk for sist, følger etter henne. Puster dypt og rolig, noe som får henne til å tenke på alle de filmene og seriene hun har sett der fødende kvinner blir bedt om å puste. De kommer inn på et av undersøkelsesrommene, setter seg overfor hverandre. «Hvordan går det?» «Bare bra.» «Det er normalt å være litt nervøs.» Bla bla bla. Bla bla bla. Tabletten kommer frem. Marita ber om å få holde den, hører selv for et rart spørsmål det er. Idet fingrene møter tabletten skjer det noe. Hodet hennes fylles med en rask bildefrekvens, et flashforward. Tonesatt av «Happy Birthday», en sang som alltid har rørt henne. Bilder av hva som kan bli. Barnesmil og latter. Det endrer ikke hva hun mener. Marita vil fortsatt ikke ha barn, føler seg dessuten langt i fra klar for det. Men hun har ikke noe valg. Det er som det er. Når situasjonen endrer seg må man tilpasse seg den. Marita rødmer av sine egne tanker, hun tenker på sitt eget barn, på det som vokser inni henne, som en ting, en ‘situasjon’. Hun reiser seg brått, svaier ustøtt, overfylt som hun er av følelser, slipper tabletten på gulvet og går. Uten et ord. Vel ute i bilen kjenner hun en ny følelse. Følelsen av å skulle bli Mamma. Marita tar frem mobilen og leter frem Aksels nummer før hun ombestemmer seg. Det må gjøres skikkelig. Ansikt til ansikt, så hun kan se reaksjonen hans, så de kan dele øyeblikket. Han må da synes det er det beste utfallet han også, må han ikke?

Suzanne står i døråpningen til Olaugs rom med et lite pillebeger i hånden. I bunnen av begeret ligger tre små, hvite piller. Én vil trolig være nok, men Suzanne vil være på den sikre siden når hun først skal gjøre dette. Det er det rette å gjøre. Om Olaug ikke dør i dag, vil hun uansett dø snart. Av og til er nok nok. Allikevel nøler hun, samvittigheten gnager gjennom henne som en farsott. For ikke å snakke om hva som vil skje om hun blir oppdaget … Vil hun miste jobben? «Hvorfor står du der og henger? Kom inn, kom inn» sier plutselig Olaugs stemme. Suzanne kvepper slik at pillene hopper i begeret, men et par sekunder senere har hun fått roet seg og går inn i rommet. Suzanne setter begeret på nattbordet, fyller en kopp med kaldt vann og setter den ved siden av begeret. «Er du sikker?» spør Suzanne. Olaug griper hånden hennes. «Hvis du ikke trodde jeg var sikker og ved mine fulle fem, hadde du gjort dette?» Suzanne rister svakt på hodet, og Olaug fortsetter «Vil du be med meg? Jeg klarer ikke lenger sitte på knærne.» Liggende i sengen folder Olaug hendene, mens Suzanne setter seg på knærne. Olaug begynner å be, leppene beveger seg, men knapt et ord er hørbart. Etter bønnen tar de farvel, før Olaug svelger først én pille med litt vann, så de to neste. Olaug klemmer Suzannes hånd en siste gang, legger seg godt til rette og lukker øynene. Suzanne tar med seg pillebegeret og forlater rommet med tårer strømmende nedover hele ansiktet.

Johnny setter seg ned på kirkebenken. Forrige gang han satte sine ben i kirken, hvis vi ser bort fra det som skjedde i fjor, var da han giftet seg for over 10 år siden. For hans del hadde det gått fint å forbli samboer, alternativt gifte seg borgerlig, men Cecilie foretrakk kirken. Ikke at hun heller pleide å gå i kirken, men hun hadde barnetroen med seg og foretrakk å markere store begivenheter i kirken. Dessuten hadde hun og barna sin årlige julegudstjeneste på julaften, mens Johnny gjorde siste rest av forberedelse hjemme. En ordning som passet ham bra, alene hjemme fikk han fred og ro i den siste hektiske innspurten. Med Cecilie borte er det det fritt for Johnny å gjøre som han ønsker. I fjor ble det ingenting. Men av en eller annen grunn ville han få med seg en gudstjeneste i år. Ikke på julaften, det blir for hektisk, men siste søndag i advent blir bra. Da er det få dager til jul, julestemningen har begynt å sige inn, og det er nok flere folk enn vanlig og kanskje et litt annerledes opplegg. At barna skulle bli med var et krav. Jonas var litt motvillig, men ble med da han skjønte at det ikke var noen vei utenom. Amalie ble derimot oppspilt og begynte å snakke om kirketurene med Mamma. Nå sitter hun mellom ham og Jonas og ser ivrig i alle retninger. Johnny føler på sin side en indre ro. Gudstjenester minner ham alltid om julegudstjenestene i grunnskolen for mange herrens år siden. Og der andre syntes julegudstjenestene var uhorvelig kjedelige, syntes alltid Johnny de var beroligende, støttende på et vis, selv om han ikke var troende. Når han igjen sitter på den harde trebenken, noen ting endrer seg aldri, kjenner han det samme. Ro og støtte. Johnny ser på alteret, ser på de store glassmaleriene, han liker tanken på en som ga sitt liv for andre, det er noe kjent med det.

Klokkeklangen er i ferd med å dø ut i det fjerne, og idet presten trer frem lurer Johnny på hvorfor han ikke har besøkt kirken tidligere.

Solveig har kommet seg opp på stuebordet og danser vilt av gledens lyst. Det Solveig ikke vet er at hun egentlig ikke danser, hun er ikke engang på stuebordet, hun sitter pal i sofaen. Hun har aldri vært så lykkelig, så fri, Erik er glemt. Men ikke lenge. Plutselig ser hun ham i det fjerne og spretter opp, bare for å velte ukontrollert over stuebordet. Bråket rykker Lars ut av fraværenheten, han vender hodet og ser Solveig rulle rundt på bordet; glass og flasker flyr veggimellom; skjønner Solveig tok imot gaven, og til tross for flyveturen han er på føler han en viss tristhet fordi nå er hun også fanget. Solveig faller på gulvet med et brak, Lars ser blod og glasskår og en Solveig som løper mot glasset i altandøren, krasjer og faller hylende på rumpen. Hun reiser seg og prøver febrilsk å få opp døren uten å få det til. Det Solveig ikke er i stand til å skjønne er at altandøren ikke er en av disse vanlige, der man kan vri en hendel for å låse opp. Nei, Lars har en lås som krever nøkkel, en nøkkel som aldri står i låsen og som han aldri husker hvor er. Døren har ikke alltid hatt denne typen lås, men den har det nå, Lars synes det er det beste. Solveig hyler frustrert, hamrer mot glasset. Petter og Hans har kommet sjanglende ut fra kjøkkenet, en flaske i hver hånd, nysgjerrige på bråket som overdøver musikken. Truls, Nathalie og Helene er ingensteds å se. Solveig snur seg mot Lars, ansiktsuttrykket hennes skremmer vettet av ham, så mye frustrasjon, sinne og sorg konsentrert i ett ansikt. Lars føler for å trøste Solveig, han reiser seg, men altfor raskt, hodet hans går rundt og før han vet ordet av det dundrer han i gulvet. Petter og Hans begynner å le, skåler med flaskene, de har alltid likt underholdning. Med flaksende armer løper Solveig med ett mot ytterdøren. Lars utstøter et primalskrik som høres ut som en kombinasjon av Tarzan og Fleksnes og krabber etter henne.

Paal lister seg rundt i den nattemørke leiligheten til enkefru Hansen mens han lurer på hvor pengene kan være. Etter mangfoldige timer med undersøkelser på nettet, og like mange timer med øvelse på sin egen ytterdør i ly av mørket, klarte Paal det endelig. Å dirke opp ytterdøren. Og når man først har lært det er det enkelt. Paal gjentok øvelsen på sin egen dør både to og tre ganger, og i natt ble ferdighetene testet ut på enkefruens dør. Ideelt sett ville Paal prøvd seg et sted langt borte fra sin egen leilighet, men det eneste stedet han kunne vær sikker på å møte en lås han kunne dirke opp, var i sitt eget leilighetskompleks. Han ville da kunne dirke raskt og enkelt uten å eksponere seg foran ytterdøren for lenge. Dessuten kjenner han naboene, vet at et par av dem har mye kontanter. Spesielt enkefru Hansen. Men hvor har hun kontantene? Paal vil ikke slå på lyset av frykt for å vekke enkefru Hansen, og en lommelykt vil se veldig merkelig ut utenfra, men etter hvert skjønner Paal at han ikke har noe valg. Han fisker lommelykten opp fra lommen, snurrer et tørkle rundt den for å dempe lyset og slår den på. Sakte lar Paal lyskjeglen gli over rommet, og der, på en stol i en krok, står enkefru Hansens veske. I lommeboken finner han 1 600 kr i knitrende sedler som han raskt putter i lommen. Alle monner drar, men det er ikke lommeboken hennes han er ute etter, det er kontantlageret. Ikke at Paal venter å finne nok penger til å redde krisen han er i – aksjekjøpet som skulle redde ham floppet monumentalt – men bare 20 000 vil være nok til å holde ham flytende noen uker til. Paal lister seg inn på det som ser ut som arbeidsværelset. Et skrivebord. Paal prøver den øverste skuffen. Låst. Den neste: låst. Faen. Paal skal til å prøve den tredje og siste skuffen da han med ett hører noe. Paal slukker lommelykten og blir stående som frosset. Innbilte han seg det, eller var det en lyd? Definitivt en lyd. Paal blir grepet av panikk og beveger seg mot døren, men lyden kommer nærmere, så han stiller seg bak døren. Sekunder senere blir døren dyttet ytterligere opp, den stopper centimetere fra tærne hans. Lyset kommer på, og et par sekund er Paal blendet. Når han igjen kan se, står enkefru Hansen midt i rommet med ryggen mot ham. Hun begynner å snu seg og Paal skjønner det er på tide å stikke av. Så fort han kan spinner Paal rundt døren og i retning utgangsdøren. Plutselig hører han et voldsomt brak og ser et hull i veggen fremfor seg. «Det neste blir ikke et varselskudd! Stopp!» roper enkefru Hansen. Men Paal stopper ikke, han løper ut døren, ut av leilighetskomplekset og fortsetter i flere kilometer før han våt av svette omsider stopper. I det fjerne hører han sirener.

Marita går med raske steg over parkeringsplassen. Når en beslutning er tatt gjelder det å effektuere den raskt og effektivt. Uthaling gjør alt bare mye verre. Aksel vil ikke. Hun vil ikke. Men når det først har skjedd … Følelsen … Hun har bikket 30. Ferdig med utdanning. Har en god jobb. En familie som vil være støttende. En mann som elsker henne like mye som hun elsker ham. En mann som er flink med barn – hun har sett hvordan han er rundt niesene sine. Foreldre som venter på barnebarn. Et samfunn som forventer barn. Hun kjenner presset fra omverdenen slå imot henne idet hun går inn sykehusdørene. Alt ligger til rette for å bli mor. En venninne og ektemannen har prøvd å bli gravide i over ett år uten resultat. Jo eldre man blir dess vanskeligere blir det. Marita vet hun bør gripe sjansen hun har fått. Men hun har ikke lyst på et vesen som er avhengig av henne døgnet rundt de nærmeste årene, og i avtakende grad de følgende 15 årene. Hun vet det er kaldt, kynisk, men hvorfor bringe et uønsket liv til verden. Hvorfor gjøre noe hun ikke vil gjøre?

Forundersøkelsen sist uke gikk bra. Blodtrykket var greit, pusten var fin og alt så normalt ut der nede. Nå er det på tide å få det gjort. Én tablett, et par dager hjemme, et dagsbesøk på sykehuset og det er det. Ferdig. Marita setter seg i en stol på venterommet. Nå er det på tide.

Suzanne nærmest sjangler ut av Olaugs rom med hjertet bankende som besatt, mens hun overstresset lurer på hva hun skal gjøre. Hennes første innskytelse er å finne noen å snakke med, så hun svaier av gårde i retning pauserommet, men halvveis fremme bråstopper hun. En tanke har slått ned i henne som julekvelden på kjerringen. Suzanne har fått lignende forespørsler et par ganger før, og på ulike måte avvist det hele med den største ro. Men nå – en voldsom reaksjon – og det må være fordi hun vet hva som er det rette? Suzanne snur seg og begynner å gå i motsatt retning mens tankene kverner. Olaug har blitt mer og mer borte de siste månedene. Fysisk. Mentalt. Hun får daglig smertestillende. Den livsforlengende behandlingen er stoppet. Hun kommer til å dø. Men kroppen vil ikke gi seg. Det kan være dager. Måneder. Er det rett å la livet hennes fortsette under disse forholdene når hun selv ønsker å avslutte alt? På den annen side; kanskje samtalen var et innfall i smerterus? Nei, ikke et innfall, ikke tåkeprat. Olaug var så til stede, monologen var så klar og tydelig. Og … Suzanne tenker seg om, ser plutselig tidligere samtaler med nye øyne, ser små hint og vink hun tidligere ikke skjønte, men som hun nå ser i et annet lys. Olaug må ha tenkt på dette lenge, lett etter det rette øyeblikket.  Og nå har hun funnet det. Men samtidig. Er det rett å ta et liv, vil Suzanne kunne klare å ta et liv? Og når det gjelder det praktiske, hvordan skal hun få gjort det på en så behagelig måte som mulig og uten at noen oppdager det? Aktiv dødshjelp er ikke lov. Hun kan miste jobben, ende i fengsel … Suzanne skjelver av tanken. Det er ikke hennes ansvar. Hvis da ikke … Det kunne vært en mulighet. Ingen vil reagere på det. Sannsynligvis. «Men kan jeg leve med det» hvisker Suzanne til seg selv. «Eller vil samvittigheten min jakte meg resten av livet?»

Johnny låser opp boden og lemper inn posene med nattens fangst. Sannsynligvis ikke langt unna 200 kroner, noe som er ganske bra. Den endelige verdien vil han få på mandag ved panteautomaten. Vanligvis ville pengene gått inn i husholdningsbudsjettet, men de siste to månedene før jul er pengene forbeholdt julegaver til ungene. Bakerst i skuffen sin har han nå 745 kroner, etter at gaven til Jonas ble kjøpt sist uke, og med dagens inntjening har han også nok til gaven til Amalie. Johnny vet han burde kjøpt rimeligere gaver, men to ganger i året; på bursdagene deres og til jul; må det være lov å flotte seg litt. Tanken på at Amalie og Jonas begge vil ha noe å vise frem og fortelle om på skolen på nyåret gjør ham varm innvendig.

Stille som en mus låser han seg inn i leiligheten, finner frem PC-en han arvet fra Paal, og synker ned i sofaen. Klokken nærmer seg 03.30 og Johnny vet han burde lagt seg, men etter de nattlige turene er han alltid oppspilt – konkurransen er hard så det gjelder å være våken og på hugget – og han trenger derfor litt tid på å roe seg ned. Dessuten er søndagen alltid helt fri. Mandag til fredag er det jobb. Hver lørdag har han ekstrajobb. Men søndagen er hellig. Tankene drifter til før i tiden, til tiden da Paal overførte 4 000 kr hver måned. Johnny hadde protestert heftig da Paal begynte med det, men Paal hamret løs med argumentene sine som bare han kan. Og Johnny måtte motvillig innse at med Cecilie ikke lenger blant dem hadde han ikke noe valg. Én inntekt ble for lite. Med Paals bidrag ville de kunne leve måtelig, men komfortabelt. Dessuten hadde Paal mye mer penger enn han trengte. I vår stoppet derimot overføringene. Paal skyldte først på banken, deretter på bankbytte, og den ene bortforklaringen fulgte den andre. Etter hvert slo det Johnny at Paals leilighets- og bilbytte kanskje ikke var frivillig, og at Johnny ble nødt til å ta saken i egne hender. Det var da lørdagsjobbingen begynte. Men fratrukket skatt og renteøkninger på boliglånet satt han igjen med mindre enn før. Så han begynte å tråle nettet etter jobber han kunne gjøre hjemmefra. Og slikt var er det faktisk mye av. For n-te gang logger Johnny seg på Amazon Mturk-kontoen sin for å tjene noen kroner, samtidig som han gjør verdens rikeste person enda litt rikere.

Solveigs hånd lukker seg rundt sprøyten. Den er kald og tung, som en metallgjenstand som har ligget lenge ute i desemberkulden, selv om den er en helt vanlig plastsprøyte i et varmt rom. Solveig holder den opp foran øynene, studerer innholdet og legger den i fanget. Sakte ruller hun opp venstreermet. Hun har sett folk sette sprøyter mange ganger; først og fremst Erik, men også Lars og de andre; så hun vet hvordan det gjøres. Hun kunne satt sprøyten i lysken, hun kunne lånt Lars sitt strikk til å stramme rundt overarmen, men hvorfor gjøre det vanskelig. Armen hennes er naken, nesten like naken som hun føler seg, noen spredte, tilfeldige fregner, de lange arrene som strekker seg fra albuen ned mot håndleddet. Eriks arr. Fra den siste flyveturen han var på, da han holdt henne så fast han kunne fordi han var redd for å miste henne. Samtidig som han helt på egen hånd dro seg selv fri fra Solveig, prøvde han desperat å holde fast i armen hennes. Solveig kan kjenne neglene hans hver gang hun berører arrene. Hun drar pekefingeren langsomt over dem, frem og tilbake, kjenner atter en gang Eriks negler borre henne til blods. Kjenner Erik forsvinne igjen. Igjen og igjen. Etterfulgt av en stadig voksende tomhet. Spesielt Lars, Eriks beste venn, prøver å hjelpe henne, men han klarer knapt å ta vare på seg selv. Lars har reist på flere flyveturer etter Eriks krasjlanding, sier han treffer Erik på flyveturene, sier det er akkurat som før i tiden. Men første gang Solveig spurte Erik om å få være med på flyveturene sa han nei. Sa Erik ikke ville likt det. Siden den gang har ikke Lars fortalt mer om flyveturene. Men Solveig kan se på ham når han har truffet Erik, ser Lars nesten bite av seg tungen for å holde kjeft. Kanskje de treffes akkurat nå? Solveig ser på Lars der han sitter godt bakoverlent og helt fraværende i luksuslenestolen.

Lars ga etter hvert etter, skjønte hun ikke ville gi seg. Han klarte ikke nekte henne gleden han så inderlig unner seg selv.  Solveig stirrer på sprøyten som ligger i fanget sitt.  Om det bare er en liten mulighet for å føle Erik igjen må hun gripe den. Solveig griper muligheten, kjenner mulighetsspissen bryte den skjøre hudhinnen på venstrearmen, kjenner motstanden innholdet gir mot tommelen hennes, kjenner noe treffer henne.