En julekalender

«Hvem er du?» sier den lange, tynne til Lisa med skurrende stemme, mens den kraftige også snur seg mot Lisa og tar et tungt skritt i hennes retning.

Nikolas tramper inn i rommet med, ifølge ham selv, glimrende og treffsikre argument som fyres av med lydens hastighet. Men til tross for sin noe korpulente kroppsbygning er Smokefinger overraskende fleksibel og hurtig, og dukker elegant unna de flygende argumentene. Da Smokefingers første sjokk av overraskelse har lagt seg, bestemmer han seg for å gjøre kort prosess, og legger på sprang etter Nikolas. Nikolas piler av gårde over sofaer og under kontorpulter med Smokefinger stadig tettere i hælene. Fra et tau festet i taket henger kontorets eier hjelpeløs fastsurret opp ned, og kan intet annet gjøre enn å bivåne jakten på den lille husnissen. Nikolas lurer febrilsk på hvordan han skal komme seg ut av situasjonen – ordmitraljøsen virker jo tydeligvis ikke. Smokefinger er nesten nærme nok til å gripe Nikolas i skulderen da det vidunderligste skjer – Smokefinger snubler i en teppekant, dundrer i bakken og blir liggende på magen. Nikolas stopper opp og snur seg mot Smokefinger som ligger urørlig. «Har han besvimt seg selv?» tenker Nikolas undrende, og nærmer seg Smokefinger sakte og forsiktig. Fremme ved den store kroppen pirker Nikolas forsiktig i ham med tærne. Ingen reaksjon. Nikolas jubler vilt innvendig, men skjønner at han må handle raskt. Smokefinger må bindes. Nikolas løper mot Smokefingers taukveil som ligger midt på gulvet, og er straks tilbake ved den store kroppen. Han tar tak i Smokefingers høyrehånd og surrer tauet godt rundt den, men da han tar tak i venstrehånden skjer noe uventet, hånden vender seg mot Nikolas og griper ham rundt underarmen. Med en kjapp bevegelse snur Smokefinger seg og holder plutselig Nikolas fast med begge hendene. Nikolas vrir og ormer seg så godt han kan. Nytteløst. Smokefinger er for sterk. Minuttet senere henger også Nikolas opp ned fra taket godt festet i et tau like ved siden av kontorets eier. Triumferende ser Smokefinger på dem. «Du kler virkelig å henge opp ned Nikolas» gliser Smokefinger «men du får ikke lov til å forstyrre oss. Vi har mye vi skal få gjort før julaften.» Han vender oppmerksomheten mot den hengende personen ved siden av Nikolas og sier «Hvor var vi igjen? Jo … Nå skal du pensjoneres for godt. Jeg skal bli julenisse istedenfor Julenissen.» Et grøss går nedover – eller siden han henger opp ned, strengt tatt oppover – ryggen til Nikolas. Nå henger han her rett ved siden av Julenissen, så nærme at han kunne tatt på Julenissen, om ikke det var for at armene hans var fastsurret til kroppen, så nærme målet sitt, det mangler bare å eliminere Julenissen, så Nikolas kunne bli julenisse istedenfor Julenissen, men istedenfor er det den gyselige småbrukeren Smokefinger som skal få æren. Nikolas stirrer på Smokefinger, som står og patter fornøyd på fingeren sin, og tenker at det er skammelig at en sånn en idiot skal bli den nye Julenissen.

«Jeg må si» sier Smokefinger, «at jeg er litt overrasket over at Julenissen er en kvinne – men på den annen side – hvorfor ikke. Med likestilling og greier skulle det kanskje bare mangle.» Smokefinger får brått et truende drag over ansiktet. «Men nå skal du fortelle meg alt jeg trenger å vite for å bli den nye Julenissen.» Julenissen er taus som en østers, stirrer bare hardt tilbake, så Smokefinger tar et truende skritt nærmere henne, da de brått forstyrres av en lyd ved døren. Smokefinger spinner rundt og sier overrasket «Fishfinger og Nuggets? Hva gjør dere her?» Fishfinger tar fiskefingeren ned fra øret og peker illsint mot Smokefinger med den «Jo det skal jeg fortelle deg. Vi har fulgt etter deg ved å spore mobilen din, og nå skal du fortelle hva du holder på med!»

Mens Smokefinger, Fishfinger og Nuggets krangler i vei, løper Lisa av gårde for å befri Julenissen og Nikolas. De to personene hun traff i gangen var altså Fishfinger, som alltid går med en fiskefinger bak øret, og Nuggets som, fordi han falt i en tom frityrgryte da han var liten, har en fritert bart. De er brødrene til Smokefinger. Fishfinger og Nuggets hadde fulgt etter Smokefinger for å prøve å stoppe galskapen han var i gang med.

Lisa løsner tauene slik at Julenissen og Nikolas faller ned. Julenissen er så heldig at hun faller i en sofa, mens Nikolas igjen faller ned på gulvet. Mens Nikkolas nok en gang akker og stønner i smerte går Lisa bort til Julenissen som nå sitter i sofaen og ser rett på henne. Lisa synes det er noe kjent med henne – og plutselig slår det henne at Julenissen ligner på en eldre versjon av Farmor på bildene i Farfars hus. «Hei Lisa» sier Julenissen smilende, «Kjenner du meg igjen?» Lisa nikker, på en eller annen måte vet hun at Julenissen er Farmoren hennes, og kaster seg inn i en lang kjempeklem.

Nikolas skjønner at han må utnytte kjempeklemmen og brødrenes krangling til å rømme før det er for sent, og begynner å krype raskt mot døren. Han kaster et blikk bakover, ser at ingen har lagt merke til ham, og kjenner unnslippelsens glede bre seg i brystet, da han plutselig krasjer i et par tykke ben. Liggende på gulvet, halvveis svimeslått, stirrer Nikolas opp på dørvaktpluggen og hans to minst like kraftige assistenter. Med det synet svinner Nikolas’ håp om å slippe unna – å som han ønsket å bli julenisse istedenfor Julenissen.

Julenissen, eller Farmor, eller hva nå Lisa skal kalle henne, forteller at hun virkelig har sett frem til å få treffe Lisa, og at hun er skikkelig lei seg for at det ikke har vært mulig tidligere. Eller det vil si, Farmor har truffet Lisa hvert år siden hun ble født, men bare på Julaften, og bare som Julenissen, ikke som Farmor. Det var bare Farfar som kjente hemmeligheten. Selv ikke Pappa visste om disse møtene, han var sikker på at det var Farfar som skjulte seg bak skjegget siden Farfar var ‘på do’ hver gang Julenissen kom på besøk. Farmor forteller at å være julenisse er mer enn en jobb, det er et liv og et valg med et tungt ansvar året rundt. Nisselandsbyen må ledes, gaver produseres, sleden forbedres for å tåle vekten av stadig flere gaver, det må utvikles bedre reinsdyrfôr slik at klimagassutslippene fra reinsdyrpromping går ned. Ja, for ikke å snakke om logistikkplanen som må legges for at hun skal rekke å levere alle gavene på en natt og i tillegg gjøre mange hjemmebesøk. Derfor må alle som sier ja til livet som Julenisse si fra seg sitt vanlige liv. Livet som Julenisse har gått i arv i Farmors slekt i generasjoner, alltid til eldste sønnen. Men Farmor var enebarn, så da faren hennes, Julenissen, døde for snart 20 år siden, var Farmor den eneste muligheten. Det er nemlig ikke alle som kan bli Julenissen. Det er ikke alle som kan være på tusenvis av steder samtidig, bortsett fra den hellige ånden skyter Lisa inn. Det er ikke alle som passer i enhver pipe, eller i dagens samfunn der mange ikke har pipe, makter å komme seg inn i boligene ved hjelp av all slags triks. Men alle i Farmors slekt kan dette. Det ble litt usikkerhet i nisselandsbyen da Farmor kom som første kvinnelige julenisse. Farmor og husnissene diskuterte lenge frem og tilbake om Julenissen skulle bli kvinne, men kom frem til at det beste ville være å fortsette som før. Rett og slett fordi det ville vært altfor mye styr og unødig ressurssløseri å bytte profil, se bare på hvor mye det koster for universiteter og oljeselskaper å bytte til idiotiske navn. Skjegget og magen komme dessuten naturlig hver lillejulaften til alle som er Julenissen.

Nå når Lisa kjenner hele Farmors historie, er det hennes tur til å fortelle. Så hun legger ut om alt som har skjedd i løpet av dagen. Underveis legger hun merke til at Farmor begynner å få lengre og lengre duntuster i ansiktet, og når Lisa er ferdig med historien har Farmor et fint, hvitt skjegg i ansiktet. Lisa skjønner ingenting, men Farmor forklarer at her nede er tiden annerledes, så nå har det akkurat blitt lillejulaften og foreldrene hennes er sikkert fra seg av fortvilelse. Lisa kjenner et stikk av dårlig samvittighet – om Mamma og Pappa blir bekymret for henne i løpet av den korte tiden det tar henne å gå hjemmefra til Farfars hus, hvordan vil de da føle det når hun når ha vært borte et par uker? Det ser ut som om Farmor skjønner hva Lisa tenker, for hun stryker henne beroligende over kinnet og sier «De vil nok forstå. Og uansett vil de bli så galde over at du er tilbake at de vil glemme at du har vært borte.» Dette gjør at Lisa føler seg litt bedre. Farmor reiser seg og ser på de kranglende brødrene og den halvveis svimeslåtte Nikolas. «Da …» sier Farmor «var det på tide å høre deres historier.»

Flankert av dørvaktpluggene forteller Nikolas og Smokefinger sine historier etter tur, mens Farmor Julenissen lytter konsentrert. Når historiene er ferdige tenker Farmor seg om et øyeblikk før hun ser på Smokefinger og sier «Vi har et ledig gårdsbruk i menneskestørrelse som trenger en forpakter. Kunne du vært interessert?» Smokefinger nikker ivrig. «Og du Nikolas – få kjenne på de varme hendene dine.» Farmor går bort til Nikolas, tar begge hendene hans i sine, og etter en stund spør hun «Har du noensinne helbredet dyr?» Nikkolas rister på hodet, og Farmor fortsetter «Du har et talent for det. Og det din bestefars bestefar gjorde er glemt for lengst. Vil du bli vår nye dyrlege?» Nikolas faller på kne og hylgriner av glede. «Bra, da er det avgjort» sier Farmor. «Men først må dere få en liten straff for det som skjedde i kveld. Enig?» Både Nikolas og Smokefinger sier seg enige, og Farmor ber dørvaktpluggen eskortere dem vekk og finne en passende straff for dem. Fishfinger og Nuggets slår også følge med dem, og gleder seg til å ta fatt på jobben som gårdsgutter sammen med Smokefinger.

«Da var det bare oss to Lisa.» Farmor ser på henne, mens Lisa ser tilbake. Farmor har nå fått langt, hvitt skjegg og blitt litt kraftigere rundt magen. «Skal vi dra tilbake til Mamma og Pappa?» Lisa tenker det nok er det beste og nikker.

Kort tid senere står Lisa hoppende engasjert i sin egen stue og forteller om det hun har opplevd. Hadde ikke Farmor stått ved siden av henne ville de nok ikke trodd på noe av det hun fortalte, men nå ser det ut til at de tror på alt. Både Mamma og Pappa var så glade over å se henne igjen at de helt glemte å kjefte. Politi og naboer og alle mulige slags folk har vært med å lete etter henne de siste ukene. Farfar har lagt i koma, men like før Lisa kom fikk de en telefon fra sykehuset om at han har våknet og er i etter forholdene bra form. Pappa spør Farmor om hun ikke vil være med og hilse på Farfar på sykehuset, men Farmor sier hun har pakker som skal leveres, og at om noen vil forstå det så er det Farfar. Farmor gir Lisa en siste klem og sier «Er det noe du vil gi meg?» Lisa ser først forvirret på Farmor, men så skjønner hun, og trekker opp en rød, hjerteformet sten med et svakt pulserende blått lys. «Takk» sier Farmor, «jeg trenger den til i kveld. Ha det.» Og så var hun borte. Men Lisa vet hun vil få se Farmor igjen, faktisk allerede i morgen kveld.

I bilen på vei til sykehuset er det dørgende stille, og Lisa begynner å lure på om det er nå Mamma og Pappa skal kjefte på henne. Men ordene som kommer ut av Mammas munn er ikke kjeft, det er noe helt annet: «Du skal bli storesøster Lisa.»  Lisa kjenner en innvendig eksplosjon av glede som sprer seg utover i bølger og ender i en slags sittende gledens dans.

Fremme på sykehuset kan Lisa knapt vente med å fortelle Farfar hva som har hendt. Men først, aller først, må hun gi ham en lang, god klem og spørre om fyllefester virkelig er så bra som den største storesøsteren til Mariell sier.

Mamma og Pappa ser på Lisa og farfaren hennes i sykehussengen mens de holder rundt hverandre. Og, uten at de vet det, tenker de i denne stund nøyaktig det samme: Livet er vidunderlig.

Nikolas er nå fremme ved den åpne døren. Han klistrer seg til veggen ved siden av døren for ikke å bli sett. Ett øyeblikk forlater han veggen og kikker raskt inn, før han igjen klistrer seg til veggen. Det var ikke mye Nikolas så, men en ting er han sikker på – Smokefinger er der inne. Nikolas er i ferd med å få et nytt Vesuv-utbrudd – hvordan kunne han være så dum at han fortalte Den Største Hemmeligheten til Smokefinger, som attpåtil er et menneske – men heldigvis klarer han å stoppe utbruddet. Dette er ikke tiden for raseri, nå gjelder det å holde hodet kaldt. Nikolas puster dypt og lurer på hvordan han skal klare å utmanøvrere Smokefinger. Smokefinger er større og sterkere, dessuten er Nikolas ingen slåsskjempe, så å banke ham opp er ingen mulighet. Nei, Nikolas har bare et valg. Han må snakke. Akkurat som han fikk Smokefinger til å tro på Den Største Hemmeligheten ved hjelp av snakketøyet sitt, må han snakke Smokefinger ut igjen av Den Største Hemmeligheten. Nikolas puster atter en gang som skiskytterne gjør før de skal skyte, retter ryggen, og går inn i rommet klar til å fyre av ordmitraljøsen.

Noen måneder tidligere hadde Smokefinger befunnet seg et helt annet sted, nærmere bestemt på det gamle småbruket sitt i de dype skoger. Som vanlig var han i et ganske dårlig humør – han var lei av at alle kritiserte ham, lei av at ingen trodde han kunne få til noe. Lenge hadde han fått høre at det eneste han var god til å var å grave sin egen grav, noe folk i bygden mente han gjorde rett som det var. Smokefinger hadde lenge lurt på hva de mente med at han var god til å grave sin egen grav, så han hadde bestemt seg for at det var på tide å gjøre nettopp dette. Grave sin egen grav og se om det var noe han var flink til, kanskje han endelig ville få litt av den anseelsen han mente han fortjente. Smokefinger hadde en liten gravemaskin han kunne brukt, men han likte å gjøre ting skikkelig, så han hadde bestemt seg for at denne graven skulle være håndlaget. Han hadde funnet seg en liten høyde i utkanten av småbruket og begynt å grave. Nå stod han og så ned på en halvferdig grav, som han var ganske så fornøyd med. Han var ikke helt sikker på hvor stor en grav skulle være, men hadde fått med seg at den skulle være seks fot dyp. Nå var dybden rundt halvannen meter, det var så vidt han hadde kommet seg opp, og Smokefinger var kommet frem til at han måtte hente en stige så han enklere kunne komme ned og opp fra graven.

Noen minutter etter at Smokefinger hadde forlatt sin egen grav kom Nikolas stavrende ut fra skogen. Han var midt i et av sine mange følelsesutbrudd, denne gangen hysterisk gråt, og med øynene fulle av tårer så han ikke graven før han plutselig tråkket i den og endte på magen med jord i nesen. Fortvilet prøvde Nikolas å komme seg opp igjen, han fikk tak i gresset på toppen av gravkantene med hendene, men klarte ikke få godt nok tak til at han kom seg opp.

Et par uker tidligere hadde Nikolas for første gang forlatt gården han var vokst opp på. Gården der faren og moren var husnisser, slik de nå pensjonerte besteforeldrene hans hadde vært tidligere. Gården der slekten hans hadde bodd siden bestefarens bestefar hadde gjort noe fryktelig dumt. Så dumt, at han var blitt forvist fra nisselandsbyen for evig og alltid. Etter lang tids vandring hadde bestefarens bestefar funnet seg en gård uten husnisse, slått seg ned der, og etter hvert stiftet familie med en hyggelig husnissejente fra nabogården. På denne gården hadde de nå levd i generasjoner, og hver generasjon hadde fått høre de samme historiene. Historiene om nisselandsbyen og hvor utrolig den var. De fleste husnissene tok det for å være eventyr, og eventyr er jo som alle vet bare oppdiktet nonsens, men Nikolas trodde på disse eventyrene. Det var noe med måten bestefaren fortalte på, som gjorde ham overbevist om at historiene var sanne. Dessuten hadde Nikolas aldri følt at han passet inn på gården, den var og forble fremmed for ham. Nikolas hadde derfor bestemt seg for å finne nisselandsbyen, med bestefars gamle historier som kart, og han skulle i tillegg regjere over hele landsbyen. Denne ferden hadde vist seg å være vanskeligere enn Nikolas så for seg, noe som hadde ført til følelsesutbruddet som gjorde at han nå satt fast i en grav. Hjelpeløs satt han seg ned med ryggen mot gravveggen og ventet på å dø.

Da Smokefinger kom tilbake til graven med en stige og en bunt røykende gress hengende fra munnvikene, ble han svært overrasket over å se noen nedi graven sin. På grunn av Nikolas’ størrelse trodde han først det var en unge, men da den gråtende skikkelsen fortalte han var en husnisse tvilte ikke Smokefinger et sekund på at det var sant. Da Smokefinger hadde hjulpet Nikolas’ opp av graven brøt Nikolas helt sammen og fortalte Den Største Hemmeligheten. Dette var det ikke like lett for Smokefinger å tro på, men Nikolas skjønte at Smokefinger kunne bli nyttig, og lovet ham jobben som nestkommanderende i nisselandsbyen om han hjalp ham. Dette tente en ny gnist i Smokefinger, han skjønte at dette var hans sjanse til å vise at han dugde til noe, så han la igjen en lapp til sine brødre der han ba dem passe godt på dyrene. Og ved hjelp av menneskelige hjelpemidler, hadde de klart å finne frem til Lisas Farfars hus. Der det hadde vist seg at Smokefinger ikke var fornøyd med assistentjobben, men ville ha seg selv i hovedrollen. Etter mye rabalder hadde Nikolas endt opp i vedskjulet, mens Smokefinger begynte på ferden ned luken.

Nå, med Nikolas trampende inn rommet der Smokefinger befinner seg, er tiden inne for det endelige oppgjøret. En nisselandsby kan kun ha én leder – og den lederen heter Nikolas.