En julekalender

Lisa lurer på om hun skal prøve å finne en inngang på baksiden, da en idé slår ned som lyn i henne. Hun tar et steg tilbake, stirrer dørvaktpluggen av en nisse dypt i øynene, og bruker hendene til å kaste håret sitt i retning pluggen, som bare ser uforstående på henne. Det neste Lisa gjør er å hente frem sexy-smilet sitt, og siden hun fortsatt ikke vet hvordan et slikt smil ser ut, lager hun et smil som kan skremme vannet av de fleste. Pluggen i døren ser fortsatt uforstående på henne, så Lisa skjønner at det må sterkere skyts til og sier «Får jeg komme inn om jeg gir deg et engangsligg?» «Hva! Hva tar du meg for? Ligge med unger!» Dørvaktpluggen blir så rød av sinne i ansiktet at fargen på nesen hans overgår Rudolfs, som tilfeldigvis går forbi akkurat da. Lisa ser forskrekket på ham, dette var ikke responsen hun ventet. Den største storesøsteren til Mariell har nemlig sagt at falskt ligg alltid virker når hun skal forbi dørvakter, og det burde hun vite, for hun har hatt falskt ligg i flere år. For å roe ned sinnataggen, forklarer Lisa dørvakten hva den største storesøsteren til Mariell har sagt, noe som av uforståelige grunner resulterer i en voldsom latterkrampe for dørvakten. Idet tårene begynner å fylle øynene hans, skjønner Lisa at hun har en sjanse, og spretter forbi ham inn døren.

Lokalet ser ut akkurat slik Lisa har forestilt seg at utestedene den største storesøsteren til Mariell har fortalt om ser ut. Lyst og fint med barkrakker her, benker der og sofasittegrupper spredt rundt omkring. Innimellom alt er flere gressflekker der kuer og reinsdyr beiter fredelig sammen. Alt sammen er bundet sammen av et nettverk av grusbelagte stier. Dette var et virkelig utested tenker Lisa og tusler bort til baren, der hun får bestilt seg en russebrus før hun vandrer videre på jakt etter Nikolas.

Lenger inne i lokalet anstrenger Nikolas seg uendelig hardt for å gå så normalt som mulig, uten å vite at de harde anstrengelsene hans for å virke normal gjør at det ser ut som om han er skikkelig tissetrengt. Han har aldri vært her før og har kun bestefarens gamle historier å navigere etter. Men disse historiene har han til gjengjeld hørt utallige ganger, og til nå har beskrivelsene vært overraskende presise, selv om de dessverre også har hatt noen hull. Nå er det bare én liten detalj som gjenstår, rett nok den vanskeligste detaljen og det han har gruet seg mest til, men han er så nærme målet at han kjenner den fremtidige gleden og stoltheten virkelig varme ham. Bare ikke Smokefinger når frem først – det å eliminere Smokefinger kan bli et problem.

Ikke langt unna ser Smokefinger døren foran seg gli sakte opp. Hvis husnissenoldusens beskrivelse stemmer, er Smokefinger nå akkurat der han hadde håpet å være. Han kjenner spenningen stige ettersom mer og mer av rommet innenfor åpenbarer seg for ham. Dette må være det rette stedet! Stedet der Smokefinger endelig skal få den posisjonen og respekten han fortjener. Døren er nå helt åpen. Foran ham ligger et stort rom, det minner om et slags svært kontor, men samtidig også noe helt annet, noe opphøyet på et slags vis. På andre siden av rommet, stirrende ut vinduet og med ryggen til ham, ser Smokefinger personen han har lett etter. Husnissenoldusen hadde rett. Endelig er tiden inne. Det er Smokefinger-time.

Lisa vandrer på måfå gjennom det store innendørs utestedet, mens hun suger inn alle sanseinntrykkene. Utestedet er nesten tomt, men det overrasker henne ikke, siden den største storesøsteren til Mariell har fortalt at utestedene ofte er tomme til ganske sent, og da er del vel ikke ganske sent enda. Innimellom kjenner Lisa en varme fra gjenstanden i lommen, og etter en stund skjønner hun hvorfor. Smilende lar hun gjenstanden bestemme veien – blir den varmere går hun rett vei, blir den kaldere går hun feil og må snu.

Nikolas kjenner han begynner å bli sliten. Spenningen og opplevelsene han har vært gjennom i det siste har tæret på ham, og nå alle disse trappene. Etasje på etasje oppover og oppover. Nikolas sukker oppgitt, og lurer på om det er for å gjøre det vanskelig at målet hans er i landsbyens høyeste bygg, men nå er det i alle fall ikke lenge igjen. Trettitre trinn senere er Nikolas endelig oppe i en langstrakt gang. Han tillater seg en kort hvilepause med hendene på knærne mens han prøver å få igjen pusten. Nikolas løfter hodet og ser en åpen dør i andre enden av gangen – endelig har Smokefinger glemt å lukke døren etter seg. Nå da pusten hans har roet seg slik at den ikke overdøver alt lenger, kan Nikolas også høre lyden av stemmer. Men selv med hans gode hørsel klarer han ikke fange opp ordene, alt han vet er at stemmene kommer fra rommet i enden av gangen. Nikolas retter seg opp, puster som en skiskytter før skyting, og lister seg så stilt på tå mot døren.

Lisa kjenner gjenstanden i lommen bli varmere og varmere, tampen brenner virkelig. Ved hjelp av en rekke finurlige heiser har hun kommet seg lenger og lenger opp i bygningen. Nå går hun gjennom en lang smal gang som ender i en nitti graders sving. Idet Lisa runder svingen ser hun ryggen på to personer ti meter foran seg. De står like inntil hverandre og er litt lave, men altfor store til å være husnisser. Den ene er skikkelig tynn, mens den andre er heller kraftig, og det ser ut som om de krangler med hviskestemmer. Å krangle med hviskestemmer er aldri en god ide synes Lisa, stemmene blir så skarpe at de bærer langt likevel. Lisa blir stående og se på dem, mens hun lurer på om hun skal hilse, prøve å snike seg forbi, eller bare spankulere rett frem som om hennes tilstedeværelse her er det mest naturlige i hele verden. Plutselig legger hun merke til noe – den lange tynne har noe bak øret, og dette noe er … en fiskefinger? Oppslukt, og litt småsulten, hun har tross alt ikke spist siden frokost, måper Lisa mot de to. Akkurat da vrir den lange, tynne litt på hodet med en sint bevegelse, og ser tydeligvis Lisa i øyekroken, for hele hodet og kroppen hans rykker brått i Lisas retning. Nå stirrer han rett på henne med et vilt uttrykk i ansiktet.

Etter en lang tur gjennom enda flere ganger og rom fylt av den hellige ånden, kommer Lisa og Nikolas frem til en lukket dør i massivt tre. Døren har to nøkkelhull og en gigantisk kunesering som dørhåndtak. Nikolas kjenner troen svinne. Han hadde virkelig håpet at Smokefinger ville glemme å stenge døren slik at det ville være lett å følge etter, men selv om døren er lukket så trenger den jo ikke være låst … Nikolas legger hendene rundt kuneseringen og drar til. Døren rikker seg ikke en eneste millimeter. Fortvilet drar og drar Nikolas hardere og hardere helt til han glipper taket i kuneseringen og ramler ned på rumpen, der han blir sittende og grine.

Lisa ser forundret på ham. Hun har aldri sett en gråtende husnisse tidligere, men en gang må vel være den første. «Så, så Nikolas» sier hun og klapper ham på hodet, «la meg prøve». Disse ordene får bare Nikolas til å storgrine enda høyere, for hvordan skal en liten jente, som attpåtil er mindre enn en husnisse, klare å åpne en stor låst dør? Lisa går bort til kuneseringen, som er omtrent i hodehøyde, og blir stående og se på den. I metallet er det inngravert små, små symboler. Idet Lisa lar hendene gli over symbolene er det akkurat som om de begynner å bevege seg, begynner å stryke mot fingrene hennes. Lisa slipper kuneseringen og ser på symbolene igjen, men metallet er taust og ubevegelig. Hun legger fingrene rundt kuneseringen og kjenner igjen symbolene bevege seg. Dessuten kjenner hun noe annet – en varm pulsering fra lommen der tingen hun «lånte» fra Farfars kontor ligger. Lisa strammer grepet rundt kuneseringen og drar forsiktig. Umiddelbart kjenner hun døren åpne seg, mens Nikolas’ hylgrining ebber ut i sjokkartede gledeshikst. Døren er nå åpen, og Lisa stirrer inn på noe hun aldri har sett før.

Med forsiktig steg går Lisa gjennom døråpningen og ser utover. Hun står på en høyde, like oppunder taket i en enorm hule. Noen hundre meter nedenfor, så langt hun kan se i alle retninger, ligger små bygninger dekket av snø. Hulen er mørk og stille, Lisa får følelsen av at det er natt, men den er opplyst av tusenvis av bittesmå lys, som Lisa skjønner må være lyktestolper, og dessuten skinner det fra vinduer i mange av de små bygningene. Alt dette lyset reflekteres i den hvite snøen, og gir et slags magisk skjær over byen. I midten av byen, like under der de står, ligger det som ser ut som små boliger med velstelte hager og større bygninger, kanskje skoler, eller butikker, eller kanskje en kino, alle ser vel på film? Et par grønne parkområder bølger seg mellom husene. Lenger fra midten er det større avstand mellom husene, dette området er mørkere, men det ser ut til å være gårder med både dyrket og udyrket mark mellom seg. Bortenfor gårdene igjen er det totale mørket, men Lisa synes hun skimter noen trær i det svake lyset fra lyktestolper.

«Jeg klarte det!» gledesgrinehikster Nikolas. «Hva da?» spør Lisa. «Å finne frem hit!» Lisa skal til å si at det var nå mest hun som hadde klart det, og ikke så mye Nikolas, og at det er uhøflig prøve ta all æren på den måten der, men Nikolas begynner å småspringe ned stien til husene, så Lisa lar det bli med tanken, og begynner å løpe etter ham. Under hele turen nedover stirrer hun utover byen mens hun lurer på hva for et sted dette er.

Vel nede begynner de på ferden mellom husene i en smal gate dekket av et lag ny, uberørt snø. Gaten er folketom, biltom. Det er nesten så Lisa ikke vil sette ned føttene, hun vil unngå å sette spor i det fine, hvite, teppet. Men Nikolas labber av gårde, så Lisa har ikke annet valg enn å sette spor etter seg, helt til hun kommer på at hun jo kan følge i Nikolas’ fotspor, noe som gjør at hun kjenner seg som Benny, hun mangler bare de gule sokkene og den rutete jakken. Litt senere ser Lisa den første personen i byen, en lav og kraftig plugg som står foran en dør til en stor bygning, og hun skjønner at det er dit Nikolas er på vei. «Hva er det for et sted?» spør hun. Nikolas grynter et eller annet uforståelig til svar, mens han fisker opp et stykke papir fra lommen. Fremme hos pluggen, som for øvrig er kledd i klassiske husnisseklær, viser Nikolas frem papiret og fortsetter inn døren til huset. Lisa skal til å følge etter, men brått står pluggen av en husnisse i veien. «Flytt deg, jeg er med Nikolas!» sier Lisa irritert og peker etter Nikolas mens hun småskammer seg over at hun er uhøflig. «Her er det aldersgrense» svarer pluggen, «jeg må få se papirene dine.» Lisa ser Nikolas snu seg mot henne og slå oppgitt ut med armene før han fortsetter innover. Fortvilet blir Lisa stående igjen og lure på hva hun skal gjøre.

Lisas åpne øyne ser absolutt ingenting, men hun begynner nå å bli vant til mørket. Mørket i seg selv er jo ikke farlig, det er det som skjuler seg i mørket som er farlig. Lisa lurer på hva Farfar ville gjort i en sådan stund, da det går et lys opp for henne. Farfar ville naturlig nok ha skrudd på lyset! Forsiktig føler hun seg frem til veggen på sin høyre side og begynner føre hendene frem og tilbake. Ikke lenge etter treffer hendene hennes en liten bryter og gangen fylles av et matt lys fra oven. Fornøyd myser Lisa oppover – hva skulle man gjort uten alven Edison og hans oppfinnelser? Lisa gjør så det eneste hun kan gjøre, hun begynner å gå. Steintunellen slynger seg fremover, full av krinkler og kroker, mens Lisa tenker at denne veien virkelig var uransakelig, og siden Guds veier er uransakelige, for det sier klassens englebarn Peder, må tunellen være Guds vei, ja Lisa kan til og med lukte den hellige ånden – og han trenger virkelig en tannpuss og en tyggis – Pappa sier at dagens barn gjør altfor lite husarbeid, og at husarbeid er noe alle barn har godt av, så Gud burde virkelig sendt sønnen sin hit for å vaske veien hans, Guds sønn er sikkert mye flinkere til å vaske enn alle disse proffeterne som ifølge Mormor legger igjen dritprat over alt. Etter en stund møter Lisa veggen. «Ja ja, da var det på tide å arbeide igjen», sier hun halvhøyt til seg selv og begynner å lete etter den skjulte døråpningsmekanismen.

Opp-ned-hengende Nikolas har omsider klart å roe seg ned etter det kraftige raseriutbruddet, det er nesten så han kan se den størknede lavaen på gulvet under seg, og begynt å lure på hvordan han skal komme seg ut av denne situasjonen. Kanskje han kan nå opp til tauet med armene og få opp knuten eller gnage over tauet? Nikolas prøver å bøye overkroppen oppover. Nytteløst. Han gjør et nytt forsøk der han også bruker armene til å forsøke å dra seg opp etter beina. Like nytteløst. Nikolas skjønner at han rett og slett ikke er sterk nok i overkroppen til å få det til. Hvordan skal han komme seg ut av knipen? Nikolas begynner å tenke hardt.

Etter mye om og men har Lisa omsider funnet det som må være den hemmelige bryteren. En av steinene nederst i høyre hjørne er løs. Lisa drar steinen ut fra veggen men ingenting skjer. Merkelig. Kanskje bryteren er inni hullet? Lisa kjenner spenningen stige idet hun legger seg ned på magen like foran den lille åpningen der steinen var. Det ser ut som et musehull, eller kanskje et rottehull. Lisa kjenner frysninger gå nedover ryggen mens hun tenker på de store rottene hun av og til har sett nedi sentrum, pilende over veien. Lisa fører hånden inn i rottehullet, lenger og lenger inn, treffer noe mykt. Skrikende trekker hun hånden til seg og aker vekk fra rottehullet. Ingenting kommer ut fra hullet, men veggen foran henne begynner å bevege seg, og Lisa ser et nytt rom åpenbare seg.

Nikolas henger fortsatt like hjelpeløst da han plutselig hører en lyd til høyre for seg. Han snur seg og ser til sin store overraskelse Lisa dukke opp fra under kjøkkenvasken. Jaså ja, jentungen var ikke kverket likevel. På innsiden gliser han og tenker hun kan virkelig bli nyttig.

«Hvorfor henger du der Nikolas?» spør Lisa. «Jeg passet meg ikke for fellen, men gikk rett i den, så det spørs om jeg snart får feire jul igjen.» «Det var da dumt. Jeg skal få deg ned jeg» svarer Lisa medfølende. Kort tid senere sitter Nikolas forslått på gulvet og priser seg lykkelig over at han ikke knakk noe da Lisa løsnet tauet og han dundret i bakken. Når Lisa spør «Hva gjør vi nå?» glemmer Nikolas smertene og kommer seg ivrig på beina. «Vi skal inn der» svarer han og peker mot døren Smokefinger åpnet for litt siden. «Etter deg Lisa» sier han smilende.

Lisa strekker hånden mot bildet av Farfar, stryker fingrene mot de ru kinnene hans, kjenner de få hårtustene på hodet hans, tenker på Farfar der han lå og sov med vondt i hodet etter fyllefesten, håper han har fått sovet ut russen og våknet glad og fornøyd. Lisa skulle gjerne vært der og sett russen komme ut av den sovende Farfaren, fiks ferdig med russebukse, russelue og fremfor alt de samleverdige russekortene. Klart, Lisa skjønner jo at Farfar ikke kommer til å sove ut en virkelig russ, for en russ må jo ha gått på videregående, ja det å få bli rødruss er hovedgrunnen til at enkelte begynner på allmenn videregående, og så må hun ha ungdomsskolen og barneskolen før der igjen, det er en lang lidelse man må gjennom for å bli russ, som den største storesøsteren til Mariell sier, så det må være en liksom-russ som blir sovet ut av Farfar, kanskje en blå en sånn som Genie fra en annen av Pappas favorittegnefilmer, en sånn en som forsvinner etter en stund, akkurat som alle småsøsknene til Lisa gjør. Hvor mange ganger har ikke Lisa passet en lillebror eller en lillesøster – og noen ganger både en lillebror og en lillesøster, tvillinger! – i Lisas gamle vugge i boden hjemme, bare for at de skal forsvinne hver gang hun må gå og spise middag. Selv om Mamma prøver å late som ingenting, blir hun alltid lei seg når Lisa leker med den gamle vuggen, men det er jo ganske trist at alle babyene som ligger i vuggen forsvinner hver gang det er middag, så egentlig er det jo bare menneskelig at Mamma blir lei seg, og Mammaer er jo mennesker de også, selv om Lisas har hørt Mamma klage til Mormor om at mammaen til Anne er umenneskelig. Etter at hun hørte dette har Lisa studert Anne grundig, men Anne ser ut som en helt vanlig jente, bortsett fra at hun har en stor føflekk nederst på venstre øreflipp, så Lisa tenker at det kanskje er denne føflekken som skiller romvesenene fra mennesker, med mindre Anne og pappaen til Anne er vanlige mennesker, og det bare er mammaen som er umenneskelig. ‘Å, de mange hverdagsproblemene man må hanskes med’, som Mormor pleier å si. Hvordan skal man ha tid til å finne ut av alt mulig i en travel hverdag?

Ja ja, Lisa klatrer ned fra stolen og går bort til skrivebordet. Den midterste skrivebordsskuffen er låst med noe så uvanlig som en kodelås. Lisa vet at Farfar pleier å bruke fødselsdagen hennes som kode, og siden dette ser ut som Farfars rom, prøver Lisa like godt disse tallene. Sekunder senere høres et klikk og skuffen glir ut. Lisa kikker nedi og ser en masse kontorsaker og, og en ting som skiller seg ut. Hun ser på den, beundrer den, ser stjålent rundt seg, og putter den raskt i lommen. Lisa går en runde til i rommet, men hun har egentlig sett alt som er å se, nå er det på tide å komme seg videre. Men hvor? Den eneste utgangen fra rommet er den hun kom inn. Plutselig kommer Lisa på noe Farfar snakket om tidligere i høst, så hun går bort til bokhyllen. Raskt finner hun boken hun leter etter. En tykk bok i svart skinn, med ordet «Bibelen» i snirklete gullbokstaver på ryggen. Lisa strekker ut hånden, dytter litt på de to bøkene ved siden av, legger fingrene rundt den øvre delen av boken, og drar svakt i den. Et høyt «Klikk!» kommer fra bokhyllen rett bortenfor, før den nedre delen av gulv-til-tak-hyllen svinger lydløst ut. Farfar har alltid vært flink til å olje dørhengsler. Lisa slipper Bibelen og den glir sakte tilbake på plass. Farfar har jammen rett i at når alt virker håpløst har Gud en egen måte å vise vei og åpne nye dører på. Hun går bort til den åpne passasjen. Gangen er mørk, men vanlig mørk, lyset fra rommet strekker sine fingre innover, legger fingermerker på steingulv og steinvegger, ikke det totale mørket som Lisa har sett tidligere i dag. Åpningen er bred, men relativt lav, Farfar kunne ikke gått oppreist gjennom bokhyllen, men Lisa kan til og med strekke hendene i været uten å berøre toppen. Hun snur seg, ser rundt seg, vinker farvel til rommet og går igjennom åpningen. Straks hun er igjennom ser hun lysfingrene foran seg begynne å forsvinne. Lisa snur seg raskt mot rommet igjen og ser bokhyllen svinge lydløst mot seg. Halvsekundet senere er hele bokhylledøren lukket, klikket fra låsen høres, og Lisa er igjen i det totale mørket.

«Smokefinger!» roper Nikolas i avsky. Smokefinger patter fornøyd på fingeren og hilser tilbake med et «Hei på deg også. Alltid like hyggelig.» Nikolas skal til å begynne på en tirade av skjellsord, men Smokefinger avbryter ham. «Ser ut som om du har mistet noe, Nikolas.» Nikolas vender blikket mot bakken, men ser ingenting og fører hendene raskt mot lommene som viser seg å være tomme. Nøkkelen! Smokefinger går bedagelig mot Nikolas for å plukke opp nøkkelen fra bakken. Til tross for at Nikolas veiver med alt han har av armer og ben for å få inn et knock out-slag, er han ikke i nærheten av å treffe, Smokefinger bøyer seg bare litt så er han utenfor rekkevidden. Med nøkkelen i fast grep blir Smokefinger stående et øyeblikk og se på den opp ned hengende husnissen, før han sier «Takk skal du ha. Gamlingen sa jeg var sjanseløs med bare én nøkkel, men nå har jeg begge to.» Et triumferende smil brer seg i ansiktet hans, før han vinker som selveste Kongen og tusler rolig ut av Nikolas’ synsfelt. Nikolas blir hengende som forstenet, før han har et raseriutbrudd som ville gjort selveste Vesuv misunnelig.

Lisa går sakte rundt i rommet, tar seg god tid til å se på alt som er der inne. Spesielt veggteppene er fine, de viser motiver fra en slags nisselandsby. Ikke nisser av typen stor og kraftig – Lisa lærte tidlig at ingen er tykke, det er bare noen som er kraftigere enn andre – men mer av typen litt kortvokst. Nissene ser ganske glade ut, bortsett fra det bildet der de sloss mot et grønt, hårete monster. Lisa går videre til neste veggteppe, et bilde som har et annet type motiv, et bilde av en storslått festhall full av festende nisser. Og der, på veggen over langbordet, er det vevd inn en rekke portrettbilder. Lisa drar en stol bort til veggbildet for å se nærmere på det, og det er da hun drar kjensel på personen på det siste portrettbildet. Der, med de fineste og sarte tråder, i akkurat de rette fargenyansene til å fange hver detalj i ansiktet, henger et portrettbilde av Farfar.

Lisa lurer på om hun også denne gangen vil falle ned i en sklie, en ferd som sett i ettertid egentlig var både spennende og gøy, og er derfor ekstra forsiktig med hvert skritt hun tar. Men ingenting skjer. Hvert eneste steg som møter bakken treffer intet annet enn solid, fast stengrunn. Brått trer Lisa inn i lyset, hun blinker overrasket med øynene mens pupillene justerer seg. Idet øynene hennes venner seg til lyset, ser hun at hun har funnet et rom. Men til hennes overraskelse er det ingen som kysser her. I forrige uke så hun og Mamma den største storesøsteren til Mariell kysse en gutt midt i gaten, Lisa visste jo at det ikke er pent å stirre på folk, men hun klarte ikke la være, de så så oppslukte ut, som om intet annet eksisterte, da en av de teite store guttene i syvende klasse kom syklende og brølte «Getta rom!». Da Lisa spurte Mamma hva det betydde, svarte hun «Finn et rom», og at selv om gutten på sykkelen var ganske uhøflig, så har han et poeng, for det er mange som synes at kyssing passer bedre i rom enn i gaten. Helt siden dette hadde Lisa lurt på hvordan hun kunne finne et slikt kysserom. Rom er jo i hus, og man kan jo ikke finne et rom i et hus, at rommet er i huset vet man jo, og om man vet hvor rommet er kan man jo ikke finne det. Når Lisa så omsider finner et rom hun ikke visste om, hadde hun ventet det ville være noen kyssende jenter og gutter der. Men den gang ei. De kyssende parene har vel ikke funnet rommet enda, så de får bare fortsette å kysse i gaten enn så lenge.

Lisa ser seg rundt. Rommet er fint, enkelt og gammeldags møblert. Ingen PC, ingen TV, bare et alminnelig skrivebord i tre, og mange mørke, store bokhyller. Gulvet er dekket av et stort mykt teppe, og også på noen av veggene henger det tepper. Undrende fortsetter hun inn i rommet.

Nikolas vrir seg etter stemmen, med det resultat at han begynner å spinne på ny. «Så så, rolig» sier stemmen. Nikolas skimter et hode og kjenner et par hender gripe om armene hans. Hendene snurrer Nikolas stødig tilbake til den stabile posisjonen. All spinningen, og det at han henger opp ned, gjør det vanskelig for Nikolas å se hvem som står på bakken like foran ham. Men da han omsider får klarnet hodet og fokusert, lyner et stikk av gjenkjennelse gjennom ham.

Nikolas, fortsatt blendet av lyset, tar et skritt frem, rekker så vidt å registrere at noe berører høyreankelen hans, før han kjenner hele foten bli rykket kraftig fremover og oppover. Resten av kroppen har ikke annet valg enn å bli med på ferden, så overkroppen hans faller først uvillig bakover for deretter å følge etter høyrefoten i retning himmelen. Det hele går så fort at Nikolas ikke skjønner hva som skjer før det er over. Han har gått i den enkleste av feller, en snare som lukket seg rundt foten hans, og nå henger han der opp ned etter høyrefoten, svakt virrende og snurrende frem og tilbake. Fortvilet forsøker Nikolas å se hvor han er, men kavingen fører bare til at han snurrer mer og mer og ser mindre og mindre, så han bytter taktikk og bestemmer seg for å holde seg rolig. Når spinningen etter hvert stopper, ser Nikolas at han er i et stort sterilt rom. Hvitt gulv, hvite vegger, og et kraftig hvitt lys. Men ellers ingenting. Ingen møbler eller maskiner, bare hvitt. Plutselig bryter en stemme stillheten «Jaså ja, er det du som henger her?»

Lisa beveger seg sakte og nysgjerrig gjennom grotten. Et stykke lenger fremme har hun sett en åpning i fjellveggen, og hva annet kan hun gjøre enn å gå mot den? Lisa har nå kommet så nærme åpningen at hun kan se at det ikke bare er et vanlig hull, men for å bruke et av Farfars favorittord, et skikkelig forseggjort hull. Fjellveggen rundt åpningen er slipt glatt, og mønstrene i steinen glimrer i det skiftende og dunkle lyset – nesten som om steinen lever og beveger seg. I fjellveggen over åpningen er det skrevet inn et eller annet, med tegn som ikke ligner noen bokstaver Lisa har lært enda. Hun tenker det kanskje kan være engelske bokstaver, for engelsk har de ikke hatt på skolen enda, men uansett ser de gamle og mektige ut. Åpningen er cirka like høy som to pappaer, like bred som ti pappaer, og – akkurat som hullet bak luken i Farfars hage – totalt mørkt. Lisa står nå like foran åpningen, nøler ett øyeblikk, tar et dypt pust, tar så ett steg, og blir totalslukt av mørket.

Da Lisa falt hadde hun endt opp i en gigantisk rutsjebane. Den minnet henne om en diger vannsklie, bare uten vann, en sånn en hun tok med Pappa i sommer, og som han sa minnet ham om tegnefilmen ‘Jakten på den forsvunne lampen’, og når Pappa først blir minnet på tegnefilmer fra starten av gamle dager, altså 90-tallet, da er han umulig å stoppe. Siden Pappa blir så engasjert av slikt, prøver Lisa å følge med i håp om å bli like fascinert og glad, men når han begynner å snakke om filmer på store kassetter – og hva er egentlig en kassett, Lisa har flere ganger tenkt hun må google frem noen bilder – og videospillere, faller hun helt av lasset hver gang. Det er bare umulig å forstå at folk tidligere hadde filmer på kassett. Hvordan fikk de filmene ut av internett? Lisa tenker smilende tilbake på da hun var liten, og hadde ristet nettbrettet til Mamma over en kasse for å få en film på kassett, nå vet hun bedre, men det virker fortsatt umulig at man skal kunne ta på noe fra internett.

Sklien hadde tatt Lisa både til venstre og til høyre, til og med gjennom en og annen loop, hele tiden med et konstant svakt gulaktig skinn fra et sted under henne, før hun hadde blitt kastet over en avgrunn og i redsel lukket øynene før hun kjente hun landet i noe stort og mykt, men ikke mykt nok. Nå da hun hadde kommet seg opp i knestående så hun at hun hadde landet i en stor blå tjukkas. Det var fortsatt dunkelt, men ikke mørkere enn at hun kunne skimte omgivelsene rundt seg. Foran seg kunne Lisa se en slags grotte. Svimmel og ustø snudde hun seg rundt for å se hvor hun kom fra. Overraskende nok var det ikke fra apene, som naturfagslæreren sier, men fra det store mørke intet, med et stort smell. Sklien kunne hun ikke se noe til, og hvor det gulaktige skinnet kommer fra var umulig å si, så Lisa bestemte seg for å gjøre som Mamma så ofte gjør. Ignorere det. Hun vendte seg mot grotten igjen, kom seg opp på bena og stavret seg av tjukkasen.

Godt hjulpet av blindestokken beveger Nikolas seg lenger og lenger inn i det totale mørket. Innimellom møter han på en vegg, men stort sett går ferden rett frem – eller i alle fall føles det som rett frem, det er vanskelig å si når man ikke ser – det er som om han befinner seg i det store, tomme intet. Nikolas begynner å lure på om han har valgt feil, er det dette, det store mørket som er den virkelige fellen, et tomrom man aldri kommer seg ut fra, da han med ett kjenner noe treffe stokken. Nikolas setter seg ned på huk for å kjenne etter med hendene, og ganske riktig, det må være en dørstokk. Etter å ha følt seg oppover med hendene finner han omsider et dørhåndtak. Så stille som mulig presser han ned dørhåndtaket og prøver å åpne døren. Ingenting skjer. Han presser hardere. Ingenting. Enda hardere. Fortsatt ingenting. «Er det et nøkkelhull her» sier Nikolas til seg selv og fortsetter befølingen av døren. Etter hvert finner han også nøkkelhullet, fisker frem en nøkkel fra bukselommen og vrir om. Et svakt klikk høres, og Nikolas kjenner spenningen stige. Enda godt nøkkelen kom til nytte, med tanke på hvor vanskelig det var å få tak i den. Med en svak dytt glir døren opp og et lys som fra solen totalblender Nikolas.

Et annet sted, ikke langt unna, slår Lisa fortumlet opp øynene og mumler: «Hvor er jeg?»

Lisa ser mot det blå lyset. Det pulserer svakt og rytmisk, men lyser ikke opp noe. Det står bare og skinner for seg selv og mørket som er tilstede. Skritt for skritt kommer Lisa nærmere lyskilden, det blålige lyset minner henne om noe, men hun klarer ikke helt gripe minnet, det svever liksom akkurat utenfor hukommelsen hennes. Brått kjenner hun ingenting under høyrefoten, den bare fortsetter nedover, treffer ikke bakken den skulle truffet. Lisa rekker ikke å tenke, men refleksene hennes gjør det de kan, hiver overkroppen hennes bakover for å gjenvinne balansen. En hundredel ser hun ut som en tegneseriefigur, armene går som propeller, hælene spinner febrilsk etter feste. Fånyttes. Med et skingrende skrik faller Lisa.

I trappen henger fortsatt Nikolas. Lisas skrik skjærer gjennom marg og ben, det er nesten så han glipper taket av frykt. Men henrykt blir han hengende. Det var synd det måtte gå slik med jenten, hun virket grei, men jenter finnes det mange av og Nikolas har viktige ting som må gjøres. Når noen først måtte gå i fella, var det bedre at det var Lisa enn ham selv. Nikolas klatrer ned de siste meterne og ser seg om. Først nå ser han det blå lyset og skjønner at Lisa må ha gått i retning det. Nikolas blir stående og tenke. Skal han gå mot lyset? I så fall: hvordan unngår han fellen Lisa gikk i. Lisa gikk nok rett mot lyset, så Nikolas lurer på om han skal prøve å gå i en vid bue mot lyset. Det kan virke. Men hva om lyset i seg selv er fellen? Hva om det er et lokkelys som skal lure inntrengere i fellene? Nikolas tenker han skulle hatt med seg en gjeng med småunger han kunne sendt ut en etter en, men det er alltid lett å være etterpåklok, og for hvert sekund som går får han det mer og mer travelt. Nikolas puster dypt, finner frem den sammenleggbare blindestokken han har på innerlommen og begynner å gå. Bort fra lyset.