En julekalender

Sakte men sikkert klatrer Lisa nedover, nedover, nedover. Metallet er kaldt men kjennes samtidig solid og betryggende. Luften er overraskende varm. Underveis lurer hun på om Farfar vet om luken, og det må han vel ha gjort så glad Farfar er i å være i hagen, men mest av alt lurer hun på hva som er der stigen slutter.

Det er dørgende stille, selv ekkoene har gitt seg, og mørkere enn i graven. Over seg ser Lisa ingenting, luken nekter fortsatt å slippe lyset til, under seg ser hun like lite. Omsider treffer foten hennes noe annet enn den tynne metalltrappen. Lisa antar det er bakken, men for å være sikker fører hun foten frem og tilbake langs underlaget mens den andre foten står i trappen og hun klamrer seg til metalltrinnene med begge hender. Så langt foten hennes rekker kjenner hun noe fast. Betrygget setter hun også den andre foten ned på bakken, snur seg sakte 180 grader og ser – fortsatt intet. Hadde det vært en strime av lys, og hadde Lisa snudd seg oppover, ville hun sett at Nikolas hadde stoppet nedstigningen et par meter fra bunnen av trappen. Til tross for sitt gode nattesyn, kunne heller ikke han se noe, men hans gode hørsel ble ikke stoppet av hulens lyddemping, og han visste derfor at Lisa nå var nede. Usikker på hvilke lumskheter som kunne være der nede, bestemte han seg for å bli hengende til Lisa sa alt var klart.

Lisa stod stille som en gravstøtte, noe som passet bra siden det var mørkere enn i graven, og lurte på hva hun skulle gjøre. Lisa hadde hørt om en slik luke tidligere, Det Hatsjo-luken i Låst, en serie hun aldri hadde sett, men som storebroren til Thomas ivrig hadde fortalt om. Kunne Hatsjoen kanskje være til hjelp? Lisa prøver å tenke på Hatsjoen, med det resultat at hun må nyse, og – tilfeldig eller ikke – noe skjer idet nyset braser ut. Ekkoet er tilbake, sprettende som aldri før, høyt og buldrende. Lisa kryper sammen, lukker øynene, holder seg for ørene og venter redd på snøskredet, alle vet jo at høye lyder utløser snøskred, sekundene går, ekkoet ebber ut, og Lisa kjenner fortsatt ingen snø omslutte kroppen. Forsiktig åpner hun øynene og, der i det fjerne skimter hun noe bryte mørkets enevelde. Det brenner et svakt blått lys der borte. Med små prøvende skritt begynner Lisa å gå mot lyset.

«Hall …» sier Lisa før Nikolas legger sine tynne fingre over munnen hennes og hveser «Hysj!» Lisa lytter spent og stille, men alt hun hører er ekkoet av sitt eget «Hall» som spretter frem og tilbake i sjakten som en sprettball med stadig mindre sprett. Lisa ser spørrende på Nikolas. «Han må ikke høre at vi kommer» hviskehveser Nikolas. «Hvem?» Nikolas ser dumt på henne, og svarer «Tyven selvsagt.» Lisa lar blikket gli granskende over hullet. På badet hjemme er det ingen vinduer, så om hun skrur av lyset blir badet så mørkt som det er mulig å forestille seg. Men når Lisa åpner baderomsdøren, strekker lyset fra gangen utenfor seg inn på badet og lyser opp med sine lange fingre. Lisa skjønner at dagslyset skulle gjort det samme her – strukket sine lange fingre ned i hullet, ned i mørket, kjærtegnet det, fått det til å føle seg bra, for å bruke den største storesøsteren til Mariell sine ord, og gjort sånn at Lisa kunne se nedover – men det gjør ikke dagslyset. Det er som om dagslyset møter en ugjennomtrengelig vegg, og bare, og bare – stopper … Som en slags lysstoppende hinne. Nikolas har gått ned på alle fire og kryper langs kanten med den ene armen stukket ned i hullet, kun overarmen hans er synlig. Lisa bestemmer seg for å holde ham i genseren så han ikke skal falle nedi, og sammen beveger de seg langs kanten. Brått stopper Nikolas. Han fører armen frem og tilbake som om han tar på noe Lisa ikke kan se, hun ser bare den underarmsløse overarmen hans bevege seg. «Kjenn her» hvisker han. Lisa legger seg på magen og strekker ut armen. Hun skjelver av spenning i det hun ser først fingrene, så resten av hånden og bit for bit av armen forsvinne som om den gradvis ble kappet av av Morfars store kjøttøks. Der! Lisa kjenner opphisselsen treffe henne idet fingeren hennes møter noe. Hun griper om det. Det er tynt, hardt, rundt og kaldt – noe metallgreier? Lisa lar fingrene løpe langs metallet, først bortover, så en høyresving før fingrene treffer veggen i hullet. Hun fører fingrene tilbake, bortover, venstresving, mer bortover, venstresving, bortover til veggen igjen. En metalldings festet i veggen? «En trapp!» Lisa kjenner sitringen boble over, og ‘En trapp’-ekkosprettballen spretter i vei i hullet. Nikolas nikker. «Du først.» Lisa føler seg beæret. Den største storesøsteren til Mariell sier at vi må ha likestilling, men at guttene må få lov til å være litt elegante, som å betale – å som Lisa gleder seg til hun finner en gutt som vil kjøpe godteri til henne og aper til mobilen – som å la jentene få velge, og ikke minst, la jentene få gå først. Lisa syntes først det hørtes litt urettferdig ut, men den største storesøsteren til Mariell forklarte at det er bare å kaste svakt på håret og smile sexy til guttene så blir de så glade at de nesten hopper ut av buksene sine. Lisa vet ikke helt hvordan man kaster på håret, som tross alt sitter fast på hodet, og fordi den største storesøsteren til Mariell måtte løpe av gårde fikk hun heller ikke vist hvordan et sexy smil er. Så Lisa tar begge hendene bak hodet og fører alt håret fremover i et kast samtidig som hun smiler så sexy som hun kan. Nikolas ser overrasket på henne og strekker hendene mot henne for å hjelpe henne ned i hullet. Mens Nikolas holder i henne setter Lisa seg på kne med ryggen mot hullet og leter med venstrefoten etter stigen. Der, kjenner hun skoen treffe metallet. Prøvende legger hun vekten på den, det går fint. Lisa fører så høyrefoten ned i hullet, ser også den bli spist opp av mørket, leter etter neste metalldings, finner den like under den første. Og så er nedstigningen i gang.

Overfor henne ser Nikolas Lisa bli slukt av mørket bit for bit. Han ble glad for at hun ville gå først – om noen prøver å knerte henne, vil han få en mulighet til å flykte – men det hårgreiene og det creepy smilet hun sendte ham satt ham nesten ut av spill. Hvem smiler på en så vederstyggelig måte? Nikolas bestemmer seg for at selv om Lisa er liten, må han være forsiktig. Det kan være mer ved henne enn utseende tyder på. Kanskje er det ikke han som utnytter henne, men hun som utnytter ham. Nikolas grøsser, men ikke på grunn av mørket, idet han begynner på nedstigningen.

Ved snøhaugen bøyer Nikolas seg og snuser søkende langs bakken. Plutselig stivner han, skraper mot bakken med høyrefoten og legger på sprang i retning hekken. Lisa setter etter ham så fort hun klarer, og straks står de foran hekken, på nøyaktig samme sted Lisa stod tidligere. Nikolas’ hode virrer i alle retninger, sånn en rar nisse har Lisa aldri sett, ikke synger han heller. «Greinene er tête-i-tête, vi kommer ikke igjennom der» sier Lisa, storfornøyd med det nye uttrykket hun har lært seg. «Neei, du har rett, men jeg tror ikke tyven har gått igjennom der heller.» Nikolas kryper delvis under hekken, tar tak i gressmatten og drar den bakover bort fra hekken. Under gresset og et lag jord dukker det opp en sort metalluke med en metallring i ene enden. Like ved siden av luken ligger en åpen, kraftig sekssifret kodehengelås, muligens av merke Franz Jäger. Nikolas tar tak i metallringen og drar til, men luken rikker seg ikke, så Lisa kommer bort for å hjelpe. Til ingen nytte. Luken sitter like fast som en for tykk nisse i pipen. Selv ikke å skrike som en kulestøter hjelper. Nikolas ser ut til å være på gråten da Lisa får en idé, løper til vedskjulet og kommer tilbake med tau og trinser. Ved hjelp av utstyret og epletreet klarer de å dra opp luken som smeller i bakken med et brak. Nysgjerrig løper Lisa til luken og kikker ned. Alt hun ser er stummende mørke.

Noldusen som ikke er en noldus ser skeptisk på Lisa og svarer surt «Det har ikke du noe med. Jeg må gå.» Han beveger seg mot døren. Lisa nøler et øyeblikk før hun bestemmer seg for at dette finner hun seg ikke i. Hun sperrer derfor veien for noldusen og legger ut om hvor viktig det er å være snill med andre, og hvor tror forresten Herr Noldus han hadde vært om ikke Lisa hadde hjulpet ham? Ganske riktig, da hadde han fortsatt sittet fast i løvehode, støvsugerslanger og all slags rot. Noldusen stirrer paff på Lisa, dette hadde han ikke ventet, og sier spakt «Jeg heter Nikolas.» «Det var et fint navn» svarer Lisa og gir ham en klem, noe som bare gjør Nikolas enda mer ukomfortabel. Omsider får Nikolas revet seg løs, sier han må inn i huset og begynner å småløpe mot det. Men da Lisa sier at Farfar sover etter fyllefesten og at noen hoppet ut av vinduet blir Nikolas stående bomstille. Han snur seg mot Lisa, ser som gal på henne og setter i gang med enda et av de hylende skrikene sine EEEEEEEEEEEEEE!!! Etter å ha fått ut frustrasjonen ser han enda mer intenst på Lisa, går mot henne og legger hånden sin på brystet hennes. Lisa synes det er ekkelt og lurer på om hun skal løpe, men det er noe, en slags varm følelse, som får henne til å bli stående. Sekunder senere fjerner Nikolas hånden, ser henne dypt i øynene og sier «Noen har stjålet noe fra farfaren din og vi må få det tilbake. Fort. Kom.» Nikolas tar Lisa i hånden og går i retning snøhaugen.

«Noldus!» roper Lisa, «Du er en noldus!» Noldusen fjerner hendene fra øynene, blinker flere ganger, og ser på Lisa. Han er liten og spinkel, ikke stort større enn Lisa. «Kaller du meg noldus?» svarer han småirritert mens han rister på hodet. «Hva har jeg gjort deg? ‘Noldus’, hørt på maken!» Kanskje steg selvtilliten hans da løvehodet kom av, eller kanskje det er det faktum at Lisa også er liten som spiller inn, men han virker langt fra så fortapt og pinglete som Lisa trodde. «Nei, du er Noldus fra Harry Potter!» sier Lisa oppspilt, hun kan ikke vente til hun får fortalt dette til Mariell. «Nei, nei, neineinei. Jeg er slett ikke noen noldus. Jeg er en husnisse» sier noldusen bestemt. «Ja, og Noldus er en husnisse» svarer Lisa. «Jeg vet ikke hva en slik noldus er, men jeg er i alle fall ikke en tulling. Går en noldus kledd som meg?» Lisa må medgi at det slett ikke er tilfelle, noldusen foran henne har på seg knehøye sokker, en slitt ullnikkers, og en ullgenser. Og siden Pappa sier at klær skaper folk – Lisa vet at dette ikke er helt rett, det er mammaer og pappaer som lager babyer, Lisa har flere ganger fått Mamma og Pappa til å lage boller sammen i håp om å få en lillesøster eller lillebror, men selv om Lisa passer på at det er Mamma som setter bollene i ovnen, har det ikke virket enda, og Lisa tror det er fordi hun er med på bakingen, for den største storesøsteren til Mariell sier at mammaer og pappaer alltid er alene når de putter boller i ovnen, så neste gang de lager boller skal Lisa late som om hun må på do og håpe at bakingen virker, selv om hun ikke kan skjønne hvordan Pappas melk og Mammas egg skal bli til en bolle i ovnen, men det er mye Lisa ikke skjønner enda så det bare aksepterer hun, og kanskje er alt sammen feil, for Peder, som er den flinkeste i klassen og attpåtil englebarn, sier at det er Gud som skaper folk, og det må jo han som har en pappa som ifølge Pappa heter erkefjols Gabriel Gude vite – ja uansett, siden Pappa sier klær skaper folk og noldusen ikke er kledd som en noldus, så er vel ikke noldusen en noldus selv om hele kroppsspråket og kroppsbygningen hans sier det. Så Lisa gjør det eneste hun kan komme på og sier «Jeg heter Lisa. Hva heter du?»

Løve – hodet – vil – ikke – av! tenker Lisa anstrengt mens hun drar som besatt. Fra innsiden av løvehodet begynner det å strømme små, skjærende klynkelyder, og vesenets armer starter å vifte febrilsk. Det må være vondt å bli dratt i hodet. Lisa krøller seg litt sammen for å ta sats, og gjør et siste forsøk. SCHMACK! KRASJ! Lisa fyker bakover inn i et av Farfars åpne skap med løvehodet i hendene, mens skapningen setter i et voldsomt EEEEEEEEEEEE!!! Fortumlet blir Lisa sittende i det store skapet, det tar et par sekunder før det går opp for henne at hun faktisk fikk av det mektige løvehodet, før hun reiser seg opp og går ut av skapet. Vel ut tenker hun at jammen er det som storebroren til Siv sier – det å komme ut av skapet er virkelig befriende. Selv om Lisa ikke var lenge i skapet, ble det klart for henne at det ville vært vanskelig for henne å være seg selv inni et skap. Selv om skapet er stort går det jo nesten ikke an å bevege seg der inne, og hva når man må tisse? Selv  om man tisser i kroken lengst bak i skapet vil det jo begynne å lukte, sånn som det gjør på do når verken Mamma eller Pappa gidder å vaske, og det «bare får være sånn til i morgen, vi får jo ikke gjester», og så kommer plutselig Mormor og så må Pappa vaske og late som om det var planen hans å vaske do hele tiden, og så var det jo dumt at han måtte vaske do akkurat da Mormor kom, men ting gjør seg jo ikke selv og da får han så mye bedre samvittighet når han etterpå kan sette seg ned med oss andre i stuen, og når Lisa prøver å spørre hvorfor Pappa i sted sa at vaskingen fikk vente får Mamma det veldig travelt med å servere bollene Mormor har med seg til Lisa, og når Mormor har gått får Lisa høre at det er viktig å ha det noenlunde rent og ryddig når man får besøk, selv om det bare er Mormor som kommer, det handler om å vise at vi ikke er rotehoder og om å vise respekt for gjestene, noe Lisa synes er rart for de snakker aldri om religion eller hudfarge med gjestene, og det er jo da det er viktig med respekt, for ikke å snakke om toleranse.

Lisa puster ut, puh. Å tenke på hvordan voksne oppfører seg er jammen slitsomt.  Hvorfor noen voksne folk ikke vil at andre folk skal komme ut av skapet, men være inni der med stadig mer og mer tiss og bæsj, kan ikke Lisa forstå. Og at det da Mamma var liten var enda vanskeligere å komme ut av skapet, tør ikke Lisa tenke på engang. De stakkars folkene inni skapene må jo ha svømt i tiss og bæsj til slutt, og det er det jo ingen som liker, bortsett fra Aksel Henny da, for Tone Damli dumpet ham fordi han hele tiden badet i utedoen, det har i alle fall den største storesøsteren til Mariell sagt. Heldigvis klarte noen av de i skapene å bryte seg fri, og i dag er det færre låser på skapene og færre folk som prøver å stenge skapdørene, så Lisa er glad det var i dag og ikke i gamle dager hun kom ut av skapet. Hadde det fortsatt vært gamle dager hadde hun vel sittet der enda. Glad for å være ute av skapet vender Lisa oppmerksomheten mot vesenet, som nå sitter fortumlet på gulvet og gnir seg i øynene. Lisas hake detter forundret ned på brystet – hun har jo sett en slik en før!

Fortvilet skriker Lisa og prøver å komme seg unna det ekle vesenet, da hun ser det er en kost som har truffet henne. Nærmere bestemt Farfars blå kost med røde buster. Forundret kommer Lisa seg opp i sittende stilling og vender blikket mot vesenet. Hva-det-nå-er har tydeligvis falt og ligger og kaver i et enormt rot. De fire-fem armene lange som støvsugerslanger, er nettopp det: støvsugerslanger. Det svære løvemankehode er Farfars løvehode som han laget den sommeren for mange år siden da han spilte teater, og som han mange ganger har brukt i lek med Lisa. Og som alle har skjønt, de tre følehornene store som koster er – ganske riktig, tre store koster. Alle disse tingene, og mer til, har vesenet klart å vikle seg inn i. Og nå ligger det på gulvet og vrir seg, ute av stand til å komme seg opp på bena igjen. Lisa går bort til vesenet og prikker det forsiktig på det som ser ut som en skulder. Vesenet stivner og prøver så febrilsk å komme seg unna. Lisa skjønner at vesenet er redd, så hun stryker det rolig over skulderen og sier «Så, så lille venn. Jeg skal hjelpe deg, alt skal bli bra.» Vesenet slutter å bevege seg, men Lisa ser at det fortsatt er anspent. Lisa skjønner at det må ha fått Farfars hjemmelagde lim over seg, og at det så hadde blitt hengende fast i alt det berørte, noe som ikke var fint lite. Heldigvis visste Lisa hvor i vedskjulet Farfars hjemmelagde limoppløser stod, og ved hjelp av det begynte hun sakte og forsiktig å dra av alt rotet. Etter hvert ser Lisa at vesenet er en liten person, en stor unge kanskje, og at hendene dens er sammenbundet med sånne plastremser som av og til binder nye leker fast i eskene. Til slutt er det bare plastremsene og det store løvehodet som ikke er fjernet. Plastremsene fjerner hun greit med en saks. Men løvehodet sitter skikkelig godt fast, så Lisa setter bena mot det fortsatt liggende vesenets skuldre, griper godt tak i løvemanken, og drar alt hun kan.

Lisa bråsnur men ser ingenting. Kom det fra vedskjulet, som strengt tatt inneholder mer rot enn ved, kanskje? Hun lister seg så stilt på tå, akkurat som om hun skulle ut og røve, i retning skjulet og kikker forsiktig inn den åpne døren. Først ser hun bare masse svart, men så snart øynene får tilpasset seg mørket skimter hun konturer i lyset som flyter inn døråpningen. Det smeller igjen og Lisa hopper i været av overraskelse. Lisa skjønner nå at lyden kommer fra en krok helt bak i vedskjulet, retter blikket dit og skimter det rareste hun noensinne har sett. Hva-det-nå-er har fire-fem armer lange som støvsugerslanger, et svært hode med det som må være en løvemanke og tre følehorn store som koster. Og det er bare det Lisa kan skimte i mørket, resten av vesenet er skjult mellom rotet. Med hjertet bankende drives hun fremover av nysgjerrigheten og lister seg i retning kroken. Brått fryser vesenet – har det hørt noe? Lisa ser de store følehornene vende seg i hennes retning, hun blir stående paralysert. Det er så stille at man kan høre knappenålens lillebror falle, den eneste lyden er en svak … en svak … sniffelyd? Som om noen lukter på noe? Plutselig begynner vesenet å bevege seg akkompagnert av hele bøtteballetten og deres hovedverk Lurveleven IV. Lisa snur seg for å løpe da noe smeller i skulderen hennes sender henne hjelpeløst dundrende i bakken.

Det er selvfølgelig bare å følge sporene etter snøhopperen! Pappa sier absolutt alle legger igjen digitale spor overalt, så da bør det være enkelt! Men hvordan ser et digitalt spor ut? Lisa ble stående og klø seg oppgitt i hodet. Hun visste det hadde noe å gjøre med mobiler, PCer og bankkort, men hun kunne ikke se noe slikt i nærheten. Lisa hadde allerede bestemt seg for at hun aldri skulle legge igjen ett eneste digitalt spor – for tenk hvor dyrt det ville bli å hele tiden måtte kjøpe ny mobil fordi hun la den igjen som et digitalt spor overalt – og snøhopperen hadde tydeligvis bestemt seg for det samme. Lisa sukket oppgitt og tenkte hun ville gitt alt, eller i alle fall en liten bit av lørdagsgodtet sitt, i bytte mot en hakke, for hakkere var det beste om man ville finne digitale spor for det hadde storebroren til Peder sagt. Lisa begynte å skrape i bakken med foten i håp om at foten hennes skulle være like god som en hakke, men bakken var relativt hard, og sint måtte hun innse at en hakke ville vært mye bedre. Hun stirret ned på beina sine og lurte på om hun skulle gå inn og vekke Farfar, han måtte da ha sovet nok nå, da en annen idé ramlet inn i hodet hennes. Akkurat som snøhopperen hadde laget spor i snøhaugen, hadde han vel laget spor på gresset. Lisa bøyde den lille kroppen sin dypt ned mot gresset, og ganske riktig, der, like ved siden av snøhaugen var gresset trykket flatt. Oppspilt begynte hun å følge sporene gjennom hagen i retning hekken. Like foran hekken stopper sporene, Lisa ser seg forvirret rundt. Det er ikke noe hull i den tette hekken, og den er altfor høy til å hoppe over, så hvor har han gått. Plutselig hører Lisa et smell bak seg.

Så fort hun kunne løp Lisa ned trappen og hev på seg klærne. For ikke å vekke Farfar og det vonde, sovende hodet hans var hun stille som en mus, og lukket ytterdøren forsiktig bak seg. Da hun hadde kommet seg rundt huset til snøhaugen ble hun stående og stirre. I den rene hvite haugen var det to store, dype spor – så store at Lisa tenkte det måtte være slike spor en blåhval ville etterlatt seg, om den hadde hatt ben da – og hun skjønte det måtte være der hvem det nå var hadde landet etter å ha hoppet fra vinduet. Foran de to dype sporene var det mange mindre spor, spor etter både hender og ben og noe som var blitt slept over snøen. Lisa fulgte sporene med blikket til enden av snøhaugen. På gresset ved siden av haugen var det tusenvis av små og store snøfnugg og snøkuler. I tillegg var det korte, vinterslappe gresset hardpakket, som om noen hadde stått der og trampet av seg snøen. Lisa syntes det var lurt gjort. Om man ikke har på seg varme klær som tåler snø, kan man ikke leke i snøen. Da blir man bare syk og så må man være hjemme fra skolen. Å være hjemme fra skolen er egentlig bare koselig. Lisa har ikke vært syk etter at hun begynte på skolen, men det må være det samme å være hjemme fra skolen som fra barnehagen. Da kan du se på TV, leke, ja du får til og med låne iPaden til Mamma, bortsett fra at Pappa sier at det ikke er en iPad, men en droide, og hvorfor iPaden er med i Star Wars-serien, som Lisa egentlig er for liten til å se, men som hun av og til ser hos Sofie når storebroren ser på TV, nei det skjønner ikke Lisa, men det gjør det bare enda mer spesielt å låne Mammas Star Wars-iPad. Da er det nesten så det er bedre å være syk enn å være på skolen, så lenge du ikke er sånn veldig febersyk og vondt i hele kroppen da, du må bare være litt syk. Og så må Farfar være hjemme da. Fordi at Mormor og Morfar de er sånne trekkfugler som flyr til Syden etter nyttårsaften, så de kan ikke passe Lisa. Og Mamma og Pappa er nødt til å jobbe, eller så kommer banken og tar tilbake det store, nye huset banken ga dem i julegave for to år siden. At det ikke er lov å ta tilbake gaver har visst ikke banken lært seg da den var liten. Og Lisa vil ikke at banken tar tilbake huset så de må flytte tilbake til leiligheten. Lisa husker ikke mye fra leiligheten, annet enn at den ikke var like fin som huset, og så var den så liten at det bare så vidt var plass til dem. Huset er derimot så stort at Lisa kan få en lillesøster eller lillebror, alle de andre i klassen har jo søsken, men når Lisa spør Mamma om det snart kommer en lillesøster ser Lisa at Mamma blir lei seg selv om hun prøver å skjule det. For Lisa ser mye hun. Og det er derfor det er så viktig at Farfar er hjemme når Lisa blir syk. For hvis Lisa blir syk når Farfar ikke er hjemme og Mormor og Morfar sitter med Karl i hagen i Syden, så må Mamma eller Pappa være hjemme med Lisa. Og da krangler de. Mamma sier hun har viktige møter, Pappa sier Mamma ikke forstår at han også har en viktig jobb. Det er ikke bråkete sinnakrangling som foreldrene til Eirik, det er stillekrangling, ingen roping og ingen styggeord, men de snakker så annerledes, Lisa har bare hørt det noen få ganger fra soverommet sitt, men hun merker det alltid etterpå, selv om de nesten ser vanlige ut, tar det alltid litt tid før alt er vanlig igjen, og derfor er det best å bare bli syk når Farfar ikke er bortreist. Så hvis farfaren til den som hoppet i snøen er bortreist, var det kjempelurt å børste av seg snøen før han begynner å fryse og blir syk. Men hvor er snøhopperen nå? Lisa stirrer på de tusen snøfnuggene ved siden av snøhaugen og en idé dukker opp.