En julekalender

Ja, så var det tid for en ny adventsjulekalender. Som så mange ganger før vil årets kalender skille seg fra tidligere årganger, forhåpentligvis på en positiv måte. I år har vi nemlig valgt å lage en skikkelig blogg. Ja du leste riktig, vi skal lage en blogg som handler om hva vi holder på med, hva vi tenker, og hva vi tenker om andre. I disse juletider teller jo tanken spesielt mye, så vi tenkte det var en god idé.

Hvem som blir årets hovedforfatter er ikke avklart enda, kan hende blir det ganske likt fordelt, kanskje vil personligheten til en av oss bli den dominerende. Faktisk har vi ikke bestemt oss for om vi skriver jeg eller vi enda, så det kan jo bli spennende i seg selv.

Men, nok snakk. Det er klart at denne typen for blogg er svært populært, enkelte tjener millioner. Har så vi noen erfaring fra slik blogging? Tja. Det eksister vel noe på det store internettet, men ikke akkurat innen denne sjangeren. Men ikke fortvil, vi har lest bloggen til John Arne Risse, (riktignok bare én gang og ett innlegg), så vi vet hva det går i. (Om vi skal rette skrivefeil er pt et uavklart spørsmål.) Vi ble rett og slett så sjokkerte over at mannen kunne skrive at vi ble nødt til å besøke bloggen hans da vi hørte om hans nye bravader tilbake i 2010-og-når-det-nå-var. Godt å lese med hans egne ord hvordan han tar på seg sokker, og at han faktisk trener, noe som jo er bra siden han på den tiden tross alt var fotballspiller.

Det høres altså ikke så vanskelig ut. Men dessverre er det slik at det er utrolig vanskelig å gjøre det enkle på et høyt nivå, så vi får se. Kanskje har du allerede mistet interessen, men det lever vi godt med. (Hadde brukt superselvhøytideligkunstnerfrikmedglimtiøyetsmilefjes, om det ikke hadde vært for at hun damen i Nydalen har ødelagt de fleste smilefjes.)

Vi leses!

Og minus 4 dager til årets julekalender starter.

Ja, da var det bare tre søndager igjen før årets julekalender starter.

Mr. Bowler ber oss slukke faklene og vi fortsetter noen meter i stummende mørke. I følge planen fra i morges skal Mr. Bowler nå se gjennom flere hull i veggen for å sjekke om det er tomt i denne delen av kjelleren. Sekunder senere hører jeg et klikk, og i lyset som siver mot oss ser jeg veggen svinge inn i kjelleren. Vi beveger oss inn i rommet og deretter hurtig mot høyre, mens Chewbacca lukker den skjulte døren bak oss. Både gulv, vegger og tak er belagt med store steiner, men på gulvet ligger det heldigvis også tykke tepper, slik at vi ikke lager særlig lyd.

Brått kommer en av Fains Venner ut fra en dør til venstre foran oss. Han ser nølende på oss et par sekunder, prøver sannsynligvis å kjennes oss igjen, men så skjønner han at vi er inntrengere. Høyrehånden hans beveger seg mot hoften, men før han kommer så langt har han en pil først i venstreøyet, så i det høyre. Jeg snur meg og ser Chewbacca senke armbrøsten, samtidig som Gulli stormer forbi meg og kiker inn i rommet støvletypen kom fra. Heldigvis er rommet tomt. Mr. Bowler ber meg dra liket inn på rommet, så jeg tar godt tak under begge armene hans og drar det jeg er kar om. Det skal ikke være mulig, men jeg synes allerede liket stinker av forråtnelse.

Snart står vi foran en tung og låst tredør, og det er på tide å splitte oss opp. Mr. Bowler skal fortsette rett frem og forsøke å sperre av gangen for å hindre forsterkninger. Chewbacca gå tilbake dit vi kom fra og sørge for at ingen overrumpler oss bakfra, mens jeg og Gulli skal befri fangene. Gulli setter seg ned på huk og begynner å dirke opp låsen. I et forsøk på å holde meg rolig begynner jeg å telle sekundene Gulli bruker på dirkingen. Tusenogen, tusenogto, men før jeg har kommet til tusenogåtte er Gulli ferdig. Hun slenger opp døren og vi kommer inn i et lite rom. I andre enden av rommet er det en ny dør, helt lik den vi nettopp kom inn. Gulli setter seg ned for å begynne på låsen da jeg plutselig hører en lyd innenfra.

– Hørte du det Gulli?, hvisker jeg.

– Døren er ikke låst heller.

Det er utvilsomt støveltramp vi hører.

– Skal vi hente Chewbacca? Det skulle jo ikke være noen her.

 – Det har vi ikke tid til. Når han skal åpne døren smeller vi til ham.

Gulli retter seg opp, legger skulderen mot døren og legger hånden løst på toppen av dørhåndtaket. Jeg følger hennes eksempel og legger skulderen mot døren like bak henne. Akkurat i det jeg hører dørhåndtaket bevege seg, hvisker Gulli «Nå». Hun smeller ned håndtaket, vi dytter til døren så hardt vi kan og stormer inn i rommet. Jeg hører et smell idet vi åpner døren og ser en av Fains Venner sitte omtåket på gulvet med blodet rennende fra nesen. Uten å tenke meg om kaster jeg meg over ham og smeller hodet hans i steingulvet. Jeg hører hodeskallen hans sprekke, noe som gjør meg så kvalm at jeg umiddelbart kaster opp. På hodet hans. Jeg stirrer apatisk på det spykledde hodet, før jeg kommer til meg selv og tørker meg rundt munnen med høyreermet. Hvor er Gulli tenker jeg og ser meg rundt. Gangen foran meg har rekker med dører både til venstre og høyre. Fangehullet. Gulli er allerede i gang med å dirke opp den første døren. Det slår meg at kanskje denne støvletypen har nøkkel til dørene. Jeg kjenner i lommene hans, og ganske riktig, i den ene bukselommen finner jeg et stort nøkkelknippe. Verken nøklene eller cellene er nummererte, så jeg prøver nøkkel etter nøkkel i dørene til høyre, mens Gulli dirker i vei på rekken til venstre. Gangen fylles raskt av dempede jubelrop og vennlige hilsener, og snart er alle befridd. De er færre enn jeg hadde sett for meg, knappe 20 stykker. Plutselig kjenner jeg igjen en av de Gulli har befridd. Chewbaccas bestevenn Han Solo står rett ved siden av meg. Er det mulig, tenker jeg, får øyekontakt med ham og sier

– Hallo Han, godt å se deg.

– Hva mener du? Jeg heter Indiana.

Jeg kan ikke annet enn måpe, mens Indiana snur seg bort og får blikkontakt med Gulli.

– Kom an, vi må ut! roper hun.

Flere av fangene er mer eller mindre skadet og jeg støtter opp om en eldre herremann mens vi beveger oss så fort vi kan ut i gangen igjen. Der står Mr. Bowler og venter, med det som må være blod klint utover hele hattebremen. Med Chewbacca i front og Mr. Bowler som baktropp kommer vi oss tilbake til den hemmelige inngangen. Halvveis hører vi en god del bråk bak oss, og jeg gjetter at Fains Venner har oppdaget at noe er galt, men at Mr. Bowler har sperret veien så godt at de ikke kommer forbi med det første. Alle kommer vel inn i den hemmelige gangen og døren lukkes bak oss.

Nede i den store hallen får Chewbacca, Gulli og jeg hjelp av de friskeste av fangene til å sette flere vogner på sporet og koble dem sammen. Godt hjulpet av svære Chewbacca kommer alle fra Bevegelsen seg relativt raskt opp i vognene, og jeg begynner å trekke et lettelsens sukk idet Mr. Bowler starter vognene. Tilbaketuren til Mr. Bowlers bosted går problemfritt, og vel tilbake gjør vi som de gamle gallerne: feirer med et festmåltid bestående av villsvin. Det er trangt med over 20 personer i en så liten hule, så vi sitter tett i tett på gulvet. Jeg sitter selv tett inntil Gulli, lytter til samtalene, og nyter både måltidet og nuet. Det er lenge siden jeg har følt meg så i live som jeg har gjort de to siste dagene. Kan jeg da være død? Bare tiden vil vise.

Mesteparten av dagen går med til hvile og repetisjon av innholdet i kveldens aksjon. Mr. Bowler byr på et par gode og forfriskende måltid, slik at vi får fylt rikelig på med krefter, men på grunn av lett nervøsitet har jeg problemer med å få ned så mye. Et par timer før solnedgang ber Chewbacca oss gjøre oss klare. Vi kler oss i svart fra topp til tå inkludert svarte støvler av samme typen som støvletypene går med. Hensikten med bekledningen er dels å gå mer i ett med mørket, dels å se ut som fire av Fains Venner. I tillegg pakker vi litt lett utstyr i hver vår sekk, mens Chewbacca fester den klassiske armbrøsten sin over brystet ved hjelp av en stropp.

Når vi er ferdigpakket begir vi oss ut i tunellene igjen. Jeg kjenner nervøsiteten har tiltatt, kroppen sitrer nesten av det. Etter en kort vandring utvider tunellen seg, og jeg kan skimte noe i mørket foran oss. Like før vi kommer bort, ser jeg hva det er: en slitt, skitten og firkantet metallcontainer. Med hjul. På skinner.

– Det er en gammel gruvevogn, med den skal vi foreta mesteparten av reisen, forklarer Mr. Bowler for tredje gang.

Vi klatrer om bord. Chewbacca må krølle seg godt sammen, men alle får plass. Mr. Bowler løsner bremsen og starter vognens innebygde motor. Turen er i bunn og grunn som en noe kjedelig berg og dalbane-tur i en gang svakt opplyst av lamper i tunellveggene. Det går mye rett frem, svingene er stort sett lange og slake, og i oppoverbakkene går det tregt. Men i nedoverbakkene går det til gjengjeld styggfort. Jeg begynner etter hvert å kjenne meg litt småkvalm, og jeg trekker et lettelsens sukk når Mr. Bowler annonserer at vi straks er fremme og farten avtar.

Vognen triller ut av tunellen og inn i en stor hall med svært dempet belysning. Jeg forestiller meg at det var her malmen fra gruven ble tatt i mot og sendt videre til behandling. Vi kliver ut av vognen så fort den har stanset, og følger etter Mr. Bowler som den reneste Olsenbanden med Dynamitt Harry-Chewbacca til sist. Heisen som ble brukt til å frakte malmen ble ødelagt av tidens tann for lenge siden, så vi må ta bena fatt opp en rekke trapper og stiger. Omsider er vi fremme, rett på utsiden av kjelleren.

Padan Fain valgte den største og flotteste bygningen i landsbyen som utgangspunkt for det nye hovedkvarteret til Fains Venner. Nemlig det tidligere hovedkvarteret til det lenge nedlagte gruveselskapet. Fain hadde neppe tatt dette valget om han hadde visst hva som befant seg under bygningen, nemlig en rekke tuneller som fører til den gamle gruven. Da gruvedriften ble lagt ned, ble det utført enkelte endringer på bygget. Den gamle hovednedgangen til gruven ble forseglet og ombygd til kjeller, men flere mindre forbindelser til gruven ble beholdt, men skjult. Det er en av disse skjulte inngangene vi nå skal benytte. Dermed kommer vi rett inn i hjertet til Fains Venner uten å måtte forsere vaktpostene og de nye, halvferdige murene.

Neste morgen blir jeg vekket av en lyd fra Chewbacca. Om det er et morgengjesp, eller bare måten han snakker på er ikke godt å si. Natten var god, dyp og drømmeløs. Både kroppen og hodet er klar til innsats. Fornøyd strekker jeg meg og følger etter de to andre ut av sengen. Vi begynner dagen med en god frokost før vi begir oss av gårde til Mr. Bowler, der jeg skal få en innføring i kveldens aksjon. Ferden foregår igjen i de mørke tunellene, men denne gangen har vi med oss en fakkel hver slik at jeg kan se litt av omgivelsene. En rekke ganger kommer vi til kryss der flere tuneller møtes, og selv om jeg aktivt prøver å følge med er jeg sjanseløs. Vi møter rett og slett for mange kryss og det er tilsynelatende ingen logikk i valg av retning – vi kan like gjerne gå til venstre som til høyre eller rett frem, og enkelte ganger velger vi en tunell som vender tilbake der vi kom fra.

– Hvem har laget disse tunellene?, spør jeg

– Legenden sier det var noen spretne bjørner en gang for lenge siden, svarer Gulli med et lite smil.

Bjørner altså, tenker jeg. De må ha vært halvt meitemark eller noe.

Etter det som føles som mye frem og tilbake, har vi nådd en blindvei. I enden av tunellen er en solid tredør inngravert med en stor B. Chewbacca banker en serie raske slag på døren. Deretter er det stille et par sekunder før jeg hører bankelyder fra innsiden. Som svar på dette banker Chewbacca et par slag til, jeg hører et klikk og døren glir sakte innover.

Like innenfor døren står en eldre mann, kanskje i slutten av 50-årene, med en bowlerhatt på hodet og et stort smil rundt munnen. Gulli introduserer oss, og Mr. Bowler gir meg et varmt og solid håndtrykk. Mr. Bowlers leilighet, om jeg kan bruke et slikt ord om noe som egentlig er en hule, ligner Gullis og Chewbaccas i størrelse og romløsning, men den ser mer ut som et skikkelig hus. Gulv, vegger og tak er dekket med trebord, på gulvet ligger det flere tykke tepper, mens gobeliner henger på veggene. Sentralt i rommet står noe spesielt. Jeg vet ikke hva det heter, men det minner om bordene foredragsholdere ofte bruker til å legge notatene sine på, en liten forhøyning til å stå på og en skråstilt bordplate omtrent i brysthøyde. På bordplaten ligger en enorm bok – minst én meter høy og over en halv meter bred i lukket tilstand. Jeg åpner munnen for å spørre om boken, men et raskt blikk fra Gulli stopper lyden i halsen på meg. Boken er nok forbeholdt de som har vært med i Bevegelsen en stund, jeg får spørre igjen i morgen. Om jeg er i livet da.

Vi setter oss rundt Mr. Bowlers spisebord, og han går igjennom kveldens aksjon. Grundig. Med oppgaver for alle og beskrivelser av lokasjonen. Aksjonen starter presis etter solnedgang. Jeg kjenner hjertet banke. Jeg lever. What A Feeling!

Chewbacca? Personen foran meg er stor, hårete og ser ut som en wookiee. Gulli introduserer oss, og ganske riktig, det er Chewbacca. Med sin erfaring fra tidligere motstandskamper ble han valgt til leder for Motstandsbevegelsen. Den store wookieen viser oss til spisebordet og heller opp tre glass juma juice. Mens vi drikker forteller Gulli kort hva som har skjedd i dag; først fant hun meg, og deretter fant Fains Venner hjemmestedet hennes. Chewbacca lytter ettertenksomt, og stiller av og til et spørsmål på det uforståelige språket sitt.

Når Gulli er ferdig med historien fylles rommet av stillhet. Det ser ut som om både Gulli og Chewbacca tenker på noe. Etter hvert virker det som om de treffer en felles beslutning, og Gulli begynner å fortelle igjen. Jeg får høre at Fains Venner har vært på offensiven i det siste. De har funnet og slått til mot flere av Motstandsbevegelsens oppholdssteder, og arrestert flere titalls fra den lille bevegelsen. Gulli mener noen av de som ble arrestert tidligst må ha tystet, kanskje etter tortur, slik at Fains Venner fikk informasjon om oppholdsstedene deres. Alternativt kan det være en eller flere forrædere i gruppen.

Antall frie motstandsfolk er nå under ti og bevegelsen er på desperat jakt etter rekrutter. Samtidig er det vanskelig å rekruttere folk fra byen, fordi de ser hva som har skjedd med de fleste fra Motstandsbevegelsen. I tillegg er det en mulighet for at folk fra byen jobber for Fains Venner. Gulli spør derfor om jeg har lyst til å bli med i bevegelsen. Jeg tenker meg om. Jeg vet jo bare det Gulli har fortalt meg, og har ikke noe særlig kunnskap om hvordan situasjonen her egentlig er. Før jeg risikerer livet bør jeg jo ha en klar formening om at det er det riktige å gjøre. På den annen side, jeg har ingen grunn til å tvile på det Gulli sier, og den lille erfaringen jeg har med støvletypene er ikke særlig hyggelig. Dessuten. Chewbacca. Om Chewbacca synes dette er en kamp verdt å kjempe, ja da må det være nettopp det. Jeg tar beslutningen og sier et klart og tydelig:

– Ja!

Jeg får vite at de har planlagt en aksjon allerede i morgen, og at de trenger et par ekstra hender. Alt er timet og tilrettelagt av Chewbacca, Gulli og en Mr Bowler, som jeg skal få treffe senere. Målet er å befri de fengslede Motstanderne som fortsatt er i live. Det begynner å bli sent på kveld så Chewbacca beslutter at det får være det for i dag. Nå er det på tide med litt kvelds, og deretter en lang og god natts søvn.

Han disker raskt opp med en slags salat – den er god, for all del, men ikke like god som Gullis stuing. Salaten metter godt og har en salgs søvndyssende virkning. Kort tid etter måltidet er det leggetid. Chewbacca viser oss til sengen, som må være nærmere tre meter både i lengde og bredde. Jeg lurer på om det ikke er flere senger her, men får negativt svar. Chewbacca legger seg til høyre i sengen og sovner umiddelbart. Jeg blir stående og se på den sovende wookieen og lurer på hva jeg skal gjøre, når jeg kjenner Gullis hånd i min.

– Kom igjen. Bedre med en wookiee i sengen enn å sove på gulvet.

Sier Gulli og bukserer meg opp i sengen. Sengen er myk og behagelig, og jeg kjenner døsigheten sive over meg. For en dag. Og nå er jeg her – i en seng mellom Chewbacca og Gulli. For ikke å snakke om morgendagen, det vil nesten bli like mektig. Trøtthet. Svarthet. Søvn.

Gulli forteller at det nylig dukket opp en del annerledes typer – det vil si skumle typer. De dukket opp relativt samtidig og virket å kjenne hverandre fra før. Ingen av dem snakket noe særlig med folk, og de laget en del kvalme, men de var til å leve med. Helt til de fikk en leder. Han er kledd i svart fra topp til tå og kaller seg Padan Fain. Ingen vet om lederen også dukket opp nå nylig, eller om han var en av de tidligere fredfulle innbyggerne, men uansett organiserte han disse typene i et slags militært forbund. De så ut til å like det, kanskje var de soldater som falt i en eller annen krig et eller annet sted. Forbundet tok navnet Fains Venner og satt som mål å underlegge seg hele området.

De første dagene nektet noen av innbyggerne å underkaste seg Fains Venner, men det førte bare til vold. Enkelte ble regelrett nedslaktet, mens andre ble satt til å bygge sine egne fengselsceller. Det eksisterte ingen formelle maktstillinger eller -strukturer i samfunnet, dermed var det i starten heller ingen som naturlig organiserte en motstandskamp. Etter en uke eller så ble det etablert en gruppe, som forståelig nok kalte seg Motstandsbevegelsen. Dette var en gruppe med all slags folk, men få hadde særlig kamperfaring. Dermed ble det besluttet at det beste ville være å unngå åpen kamp og heller føre en geriljakrig. Medlemmene i Motstandsbevegelsen trakk seg tilbake til skogen, mens Fains Venner tok over de bebodde områdene. Siden dess har det vært en del trefninger med varierende utfall. Motstandsfolkene bor på ulike steder slik at de ikke skal bli knertet i ett angrep alle sammen. Gulli avslutter historien med å fortelle at hun er medlem i Motstandsbevegelsen, og at støvletypene som forfulgte oss i dag er fra Fains Venner. Jeg lar historien synke inn og vi jogger videre i taushet.

En stund senere stopper Gulli opp og sier:

– Vi er fremme.

Tunellen fortsetter rett fremover, så jeg forstår ikke hva hun mener, før hun igjen berører en skjult bryter i fjellveggen. Som ved et «sesam, sesam», åpner en skjult dør seg i fjellveggen. Døren er belagt med stein ytterst og går helt i et med fjellveggen, men under steinen er det et tykt lag med et eller annet metall. Gulli ber meg følge etter og vi går inn i en svakt opplyst gang mens døren glir igjen bak oss. Åtte – ni meter lenger inne kommer vi til en ny dør. Gulli banker en rytme på døren – den minner om Griswolds Halleluja, halleluja halleluja.  Det går ti sekunder, tjue sekunder og ingenting skjer. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg føler meg overvåket. Gulli begynner å flytte vekten fra fot til fot; hun ser nesten litt nervøs ut, og jeg begynner å lure på om noe er galt. Men så hører jeg et klikk, Gulli virker roligere og døren glir til siden. Rommet innenfor er sterkt opplyst og jeg myser automatisk for å redusere lysinnslippet til øynene. Foran meg ser jeg en svart silhuett av en stor person. Det er vanskelig å se noe, men det er noe kjent ved ham. Ja sannelig. Er det ikke…

Det ligger en svær kampestein midt i tunellen. Der er så stor at det ikke er mulig å komme rundt. Støvletypen nærmer seg faretruende. Jeg snur meg og ser ham komme halsende i fullt firsprang.

– Ned her!, skriker Gulli

Hun bøyer seg ned, og nå ser jeg at det er et hull under stenen. Mens Gulli åler seg under, legger jeg merke til at kampesteinen er relativt rund – nei mer enn det, den er kulerund. Jeg åler meg raskt inn i hullet og under stenen. Når jeg stikker hodet ut igjen på andre siden har Gulli kommet seg på bena, har et lys i hånden og står klar ved det som må være en ny knapp i steinveggen. Så fort også bena mine er ute, trykker hun på knappen. Og stenen, stenen begynner å rulle. Først sakte, så bygger den opp fart. Steinen dundrer etter hvert nedover i en rasende fart. Det er som i Indiana Jones, bare at her har støvletypen ingen sjans. Stakkars.

– Vi fortsetter, sier Gulli.

Vi begynner å bevege oss igjen, Gulli først og jeg etter. Et eller annet sted må stenen ha stoppet, men om det i det hele tatt er mulig å flytte eller knuse den, vil det uansett ta lang tid. Jeg trekker konklusjonen at vi er trygge pr nå, noe også Gullis væremåte tyder på.

Siden forfølgerne nå er borte, beholder Gulli det lille lyset, og vi småjogger gjennom den underjordiske gangen. Underveis forteller hun historien hun skulle til å begynne på da støvletypene kom brasende. Det viser seg at jeg har kommet til et spesielt sted. Et sted der folk regelmessig dukker opp fra intet. De fleste husker alt eller deler av hva som inntraff før de dukket opp her, men mange husker ingenting. Noe annet som er spesielt er tiden. Sannsynligvis går tiden senere enn mange andre steder, det er i hvert fall noe mange mener. Dessuten er det svært vanskelig å få barn her, og følgeliger avhenger befolkningen av hvor mange som dør, og hvor mange som bare dukker opp. Samfunnet hun beskriver minner mye om et slags fredelig, men LSD-fritt, hippiesamfunn mikset med senmiddelalderen, tidlig moderne tid eller noe slikt. Historie er ikke min sterke side, men i alle fall slik jeg forestiller meg at det var i midten av forrige årtusen. Samtidig er det noen moderne absurditeter her, som «CD-etui»-gjenstanden med den elektriske motoren. Jeg lurer på om Edison kanskje har dukket opp her på et eller annet tidspunkt, men akkurat idet jeg skal spørre, skifter hun tema til noe mer alvorlig.