En julekalender

Gulli rekker meg et tau.

– Bind dette rundt livet.

Jeg gjør som hun sier og ser at hun knyter den andre enden rundt sitt eget liv. Bare én meter skiller oss. Bak meg hører jeg igjen et brak, noe som må bety at de har brutt opp luken inn til kanalen. Gulli ser på meg og sier hurtig:

– Det går mange kanaler på kryss og tvers her inne, ingen av dem er belyst. Forhåpentligvis har de ingen lyskilder med seg og vi kan snike oss unna i mørket.

Gulli strekker seg så lang hun er med armene opp i været. Jeg ser at hun trykker på et tilsynelatende vanlig sted på veggen, og så blir det bekmørkt. Jeg ville ikke sett min egen hånd om jeg hadde holdt den én centimeter foran øynene mine.

– Vi holder hender, da har vi bedre kontroll på hverandre. Tauet er der for sikkerhets skyld. Kom.

Hvorfor kunne du ikke hatt et tau i det tråd-cd-etui-transportsystemet ditt også, tenker jeg, idet jeg kjenner høyrehånden hennes sneie magen min før den finner min venstre. Den er varm og god, og jeg blir på en eller annen måte fylt med en viss optimisme.  Vi begynner å bevege oss. De første meterne i rask gange, men når vi hører støvletypene trampe bak oss skjønner vi at de har kommet til den litt større apekanalen, og vi begynner å småløpe forsiktig. Gulli først og jeg hengende i armen hennes. På grunn av mørket og måten vi beveger oss på, føler jeg meg som Roland hengende etter Oy under Lud. Oy i Franks skikkelse vel å merke.

I begynnelsen er jeg redd støvletypene kommer til å høre skrittene våre, men så innser jeg at jeg er på sokkelessen og antar det samme gjelder for Gulli. De eneste lydene vi lager kommer fra dempede steg og svak andpusthet. Helt til jeg trakker på en skarp sten. Jeg kjenner stenen og en bitende smerte i fotbladet mens jeg er i nedtråkket. På refleks stopper jeg tråkkbevegelsen, noe som gjør at jeg mister balansen og dundrer overende. For tredje gang i dag. En skulle trodd jeg begynte å bli vant til dette nå, men sjokkert over fallet og smerten i foten utstøter jeg et lite høyfrekvent skrik. På grunn av tauet tar jeg også med meg Gulli i fallet, og heller ikke hun klarer være helt stille.

Støveltrampene, som har vært som en jevn summing, stopper plutselig opp. Jeg forestiller meg at de har hørt skrikene, og av den grunn har stoppet opp og lytter i påvente av mer. Jeg banner inni meg, mens Gulli irritert hvisker

– Opp, opp.

I det samme hører jeg støveltrampene igjen, og de virker å være nærmere enn tidligere. Vi kommer oss panisk opp og fortsetter, men det virker som om trampingen kommer nærmere og nærmere. Men samtidig fjernere og fjernere. Siden det er bekmørkt vet jeg ikke hvor vi har løpt, men jeg antar tunellen har skilt seg i flere andre tuneller, som grenene på et tre. Hadde jeg vært støvletypene, ville jeg sendt folk inn i alle de sannsynlige gangene. Men så er spørsmålet hvor mange støvletyper og hvor mange tuneller er det? Hvis tunellen deler seg mange ganger, vil det til slutt ikke være nok støvletyper til å sende minst én inn hver gang. Kan hende det er denne taktikken de har brukt og at vi nå bare har én i hælene? Og at han kommer nærmere og de andre blir fjernere?

Minuttet senere når jeg konklusjonen: Det er sannsynligvis én, og han kommer definitivt nærmere, mye nærmere. Nå er vi på en rett strekning i det som må være en svak oppoverbakke, og jeg ser striper av lys komme over skuldrene. Minst én støvletype ser oss.

– Vi rekker det!

Hvisker plutselig Gulli intenst og jeg kjenner at hun reduserer farten. Rekker hva tenker jeg, og ser plutselig i lyset fra støvletypens lykt at veien er stengt.

Det er ganske mørkt under sengen og øynene mine bruker noen sekunder på å tilpasse seg, men jeg reagerer umiddelbart på at Gulli ikke er der. Hun er såpass stor at jeg burde sett henne til tross for dårlige lysforhold, eller i det minste ha kjent henne.

– Her, her, kom!, roper hun innstendig.

Jeg retter hodet etter stemmen og ser et lite hull i veggen innerst i kroken. Så raskt jeg klarer åler jeg meg mot åpningen, mens jeg sørger for at hele kroppen kontinuerlig er under sengen. Akkurat idet jeg stikker hodet inn i hullet, hører jeg et enormt brak etterfulgt av flere ikke fullt så høye lyder. Jeg skjønner på instinkt at det må være døren til soverommet som er knust. Smadret av noe kraftig med påfølgende regnbiter av splintret tre ned på gulvet.

Åpningen og kanalen videre er smal. Jeg lurer et øyeblikk på om den er for smal, men det går. Skuldrene sneier begge veggene, og det er for lavt under taket til at jeg kan krype, men jeg klarer å åle meg innover. Bak meg høyrer jeg lyden av støvler på gulvet. Akkurat idet føttene mine også er inne i hullet blir det mørkere, og jeg gjetter på at Gulli ved hjelp av en eller annen fjernmekanisme har lukket åpningen bak meg.

Så fort jeg klan åler jeg meg videre. Etter – ja hva vet jeg – 10 meter eller så, blir kanalen litt bredere, slik at jeg kan løpe som en ape. Jeg er på bena, men jeg bøyer meg så mye at hendene nesten berører bakken. Det er mørkt her, men et stykke foran meg er det svake strimer av lys som gjør at jeg i alle fall ser noe. Bak meg hører jeg et dempet brak. Nøyaktig hva det var aner jeg ikke, men jeg antar at støvletypene pælmet vekk sengen, og at de deretter fikk øye på luken. Det begynner å komme en rytmisk banking bak meg, jeg kan bare forestille meg at de sparker på luken.

Etter ytterligere 10 meter munner kanalen ut i en større gang. Det er en naturlig gang i fjell, og er opplyst av et svakt, skimrende lys i taket. Gulli står og venter anspent foran fem tunellåpninger.

Idet Gulli åpner munnen for å fortelle gjaller en høy, skjærende lyd gjennom rommet. Det høres ut som en av de alarmene jeg har sett på utallige filmer. En hissig, høy og negativ alarm som virkelig tyder på at noe har gått galt. Det eneste som mangler for en komplett filmscene er det røde blinkende lyset. Gulli spretter opp og utbryter:

– Inntrengere! Vi må flykte. Kom!

Evakueringsekspertene sier man reagerer på én av tre måter når alarmen går. Man fryser, konfronterer, eller flykter. I noen sekunder faller jeg inn i den første kategorien, jeg fryser. I slike situasjoner er det viktig at flykterne tar grep, bokstavelig talt, og drar fryserne ut av fryseren. Nettopp det skjer her. Gulli drar meg så hardt i armen at det føles som om den er i ferd med å falle av. Jeg reagerer omsider og begynner å bevege meg. Men hvor skal jeg bevege meg? Gulli løper bort til en dør like ved siden av komfyren og river den opp. Jeg løper etter og hører i samme øyeblikk at noen er på vei ned brannmannstangen vi seilte ned tidligere. Halvveis inn døren vrir jeg hodet over skulderen og ser noe svartkledd fare ned mot tjukkasen.

Gulli smeller igjen døren med et brak og barrikaderer den med en god gammeldags treplanke. Planken går over bredden på døren og ligger i to festemekanismer skrudd inn i veggen. Deretter velter hun et skap foran døren. Skapet lager et voldsomt leven, men så blir det stillhet i et brøkdels sekund. Stilheten fylles av en rekke dunk fra andre siden av døren – sannsynligvis er det løpende støvelkledde ben som farer over gulvet i oppholdsrommet. Og etter lyden å dømme er de flere. Muligens mange. Jeg snur meg og kaster et blikk over rommet vi er i – det står en pent oppredd seng der – vi er altså i et soverom. Gulli legger et lite treskrin i en vever sekk hun hiver på ryggen. Så trykker hun en annen liten sekk i min hånd og stuper under sengen. Skal hun gjemme seg under sengen? I samme øyeblikk begynner det å hamre på døren. Jeg banner høylytt, konstaterer at det ikke er andre gjemmesteder her, og stuper etter henne.

Jeg skrur av vannet, hiver meg over det andre håndkleet fra gulvet, og er i gang med tørkingen igjen. Først nå går det opp for meg at jeg har glemt å legge klærne til tørk. De ligger i en haug midt på gulvet; ikke akkurat de beste forhold for optimal hurtigtørking. Gulli har heller ikke lagt frem klær. Jeg tørker meg ferdig, legger fra meg håndkleet på gulvet og kjenner på klærne – fortsatt klissvåte. All fuktigheten i luften etter dusjingen hjelper ikke akkurat heller. Jeg står kliss naken rett opp og ned og lurer på hva jeg skal gjøre, når jeg hører det banke på døren. Sekundet senere ser jeg dørhåndtaket bevege seg. Håndkleet ligger utenfor rekkevidde, så på instinkt snur jeg ryggen til døren. Jeg hører døren åpnes og en stemme sier:

– Jeg legger fra meg noen klær her.

Når døren er lukket snur jeg meg og ser en pen bunke med klær like innenfor døren. Det er en tøybukse – som viser seg å være ganske så tettsittende, hva er det med tettsittende klær på dette stedet – en trøye med noe snorgreier i halsen og undertøy. Jeg kler raskt på meg og åpner døren mot oppholdsrommet.

En pirrende duft treffer neseborene mine idet jeg trer ut av badet. Gulli har tydeligvis kokkelert. Det lille spisebordet er dekket for to og et eller annet står og surrer i en panne på komfyren.

– La oss sette oss

Sier Gulli mens hun plasserer pannen på bordet. Matlukten får frem en intens sultfølelse i meg, og det går opp for meg hvor lenge det er siden jeg har spist. Gulli klæsjer likegodt en stor porsjon både på hennes og min tallerken før jeg rekker å komme bort til bordet. Jeg setter meg ned og hiver innpå.

Maten er en slags stuing bestående av kjøtt, diverse urter og grønnsaker som sammen utgjør en himmelsk kombinasjon på tungen. Mens jeg er godt inne i min andre porsjon merker jeg at Gulli venter på meg, og snart skjønner jeg hun vil vi skal nå klimakset samtidig. Desserten. Den består av en blanding av bær og krem, og overgår faktisk hovedretten. Gulli ser hvordan jeg nyter det og forklarer at dette stedet gjør noe med smaksløkene – alt blir på en måte mer fremtredende, mer tydelig, rett og slett bedre. Bortsett fra dette foregår måltidet i stillhet, mens jeg funderer på hvilket spørsmål jeg skal stille først. Idet vi er ferdige med desserten åpner jeg munnen for å spørre hvor vi er, men hun kommer meg i forkjøpet med et raskt:

– Vent litt. Det er sikkert mye du lurer på, men istedenfor at du stiller mange usammenhengende spørsmål, er det bedre om jeg heller forteller deg litt.

Jeg nikker og sier meg enig.

Jeg føler meg både omtåket og forvirret, kald og forfrossen, og med ett velter dagens hendelser inn over meg. Hendelsene fyller meg som vann i et tomt glass, men istedenfor at påfyllingen av vannet stopper når glasset er fult – så bare fortsetter det. Det renner over langs hele kanten og totalkortslutter systemet. Buss – bang – snø – Gulli – trær.  Buss, bang, snø, Gulli, trær. Buss bang snø Gulli trær. Hva i alle dager er det som skjer? Apatisk stirrer jeg på trusen jeg holder en linjallengde foran øynene. Brått røskes trusen bort fra synsfeltet mitt, og jeg er halvveis tilbake i det som må være den virkelige verden.

– Hvis du har en eller annen slags trusefetisj, kan jeg ikke hjelpe deg. Men om det er tørt undertøy du drømmer om, så kan jeg ordne noe for deg.

Gulli har tatt av seg yttertøyet, snappet trusen fra meg, og står og ser på meg med en blanding av strenghet og gøyhet. Munnen tyder på at hun er ganske sint, imidlertid tyder øynene på det helt motsatte. Hun minner litt om en yngre Tante Sofie, men med et hår som hadde gjort seg godt i en av disse sjamporeklamene. For alt jeg vet kan det hende Tante Sofie også hadde egnet seg i en slik reklame, men hvorfor i alle dager tenker jeg på dette? Gulli tar et par raske steg mot meg og jeg blir revet helt ut av dagdrømmen.

– Sitt stille, så jeg får vasket såret.

Fra et eller annet sted har hun tryllet frem en klut med et sviende middel på – sannsynligvis et eller annet desinfiserende – som hun bruker til å rense såret og vaske vekk blodet på hodet mitt. Det er fort gjort, og når hun er ferdig ber hun meg om å ta en tur inn døren til høyre. Det er visstnok badet, der jeg kan varme meg og bytte til noen klær hun skal legge frem. Selv skal hun fikse litt mat til oss, og dessuten rydde opp i rotet jeg har laget. Jeg blir sittende noen sekunder, mens hun nærmest flytende svinser bort fra meg i herlig tettsittende klær. Vaklevorent stabler jeg meg opp på de forfrosne bena og skjelver meg bort til baderomsdøren.

Gulli har åpnet en skjult dør i trestammen. Jeg kikker inn og ser en glatt metallstang, av den typen brannstasjonene har, som forsvinner nedover i mørket. Selve hulrommet er ganske lite, sikkert godt under én meter i diameter.

– Gå først du, jeg må lukke døren, sier hun.

Javel tenker jeg, slynger armene og bena rundt stangen og glir ned i mørket. Sekunder senere treffer bena mine noe mykt – en god gammeldags tjukkas kanskje? Det er bekmørkt, jeg ser ingenting annet enn svarthet. Ikke en eneste kontur av noe som helst. Plutselig hører jeg Gulli rope «LØYPE!» Jeg kaster meg fremover for å ikke få henne i hodet. Jeg lander stort sett på tjukkasen, men hodet og overkroppen kommer over tjukkaskanten og drar med seg resten av kroppen i et lite fall. Hodet treffer noe hardt, og det påfølgende ståket ville klart alle opptakskravene til Den store bøtteballetten med glans. Omtåket setter jeg meg opp, mens jeg kjenner noe varmt renne nedover pannen.

Under min prøvespilling til bøtteballetten har Gulli tent et lys – eller kanskje flere lys, det blir i alle fall lyst rundt meg. Det tar litt tid før øynene mine venner seg til lyset og jeg kan se meg rundt. Jeg er i et lite rom, kanskje noe tilsvarende et stort soverom hjemme. I en krok står en vedovn, et spisebord står til venstre for meg, til høyre er det en liten dør, mens jeg sitter midt i det som må være skapområdet. Jeg har tydeligvis veltet et lite skap og er omgitt av gryter, bestikk, kopper og fat. Enda godt tallerkenene og koppene ikke er av keramikk, men noe metallgreier, så slipper jeg i alle fall å sitte i en haug med skår.

Plutselig kjenner jeg noe vått i høyreøyet. Jeg løfter hånden for å tørke vekk hva det nå er, og oppdager at det er blod. Samtidig kjenner jeg at det banker litt i hodet, jeg må ha fått et lite kakk da jeg landet. Jeg løfter hånden til pannen for å kjenne, men trekker hånden raskt tilbake. Det gjorde vondt. Kjente jeg ikke noe annet også, har jeg noe på hodet? Jeg legger hånden midt på hodet, og ganske riktig; jeg har noe mykt på hodet. Forvirret tar jeg tak i hva det nå er og holder det foran øynene. En truse. Hvem i alle dager oppbevarer undertøyet sammen med grytene?

Jeg svever gjennom luften grasiøst som en høne. Armene går som på en ryggsvømmer – som om jeg på en eller annen måte prøver å svømme tilbake til håndtaket. Jeg rekker å tenke: Skal jeg dø igjen? For andre gang på samme dag? Brått får jeg ikke puste og jeg kjenner store smerter i ryggen.

Trærne i området er massive, og trærne som er valgt ut til denne typen transport er enda mer massive. Avgangs- og landingsgrenene er særdeles lange og tykke, noe som var flaks for meg. Jeg mistet grepet like før jeg nådde frem til grenen, og farten jeg hadde var høy nok til at jeg fløy de siste meterne og landet med et smell med ryggen på grenen. Landingen slo all luften ut av meg, og Gulli var snar nok til å gripe fatt i meg for å hindre at jeg skulle velte av grenen. Etter at jeg fikk pusten tilbake gikk resten av turen problemfritt. Vi gled av gårde fra tre til tre rundt 30 meter over bakken. Alt som var negativt er nå positivt. Vinden som rusker i håret, høyden med det tilhørende adrenalinrushet, det å se skogen fra denne vinkelen, gløtt av sol som stråler ned mellom grenene. En herlig følelse.

Jeg vet ikke hvor lenge eller hvor langt vi reiser, men det var nok ikke lenger enn langt og det gikk temmelig fort. Etter å ha landet i enda et tre blir Gulli stående stille, så jeg ser spørrende på henne.

 – Skal vi ikke videre?

 – Nei, vi er omtrent fremme nå.

Kicket etter reisen som Tarzan begynner å gi seg og jeg kjenner hvor kald og våt jeg har blitt. Ikke bare er jeg kald på overflaten, kulden har boret seg dypt inn i både muskler og fett og hva nå kroppen er laget av. Egentlig er det vel vann kroppen er laget av – over 60 % eller noe slikt. Jeg holder altså på å bli til isvann. Omtrent samtidig starter et lett snøfall. Vi begynner å klatre nedover, men omtrent halvveis stopper Gulli. Hun slår en serie slag i karibisk rytme på trestammen, og plutselig spretter den snødekte stammen mot meg.

Det er en befriende følelse – befriende og fryktinngytende. Farten er forrykende frisk. Luften og vinden føles enda kaldere her oppe i dette tempoet, og pisker mot ansikt og gjennom håret. Etter noen sekunder drister jeg meg til å se ned på bakken 30 meter under meg. Høyden, kombinert med synsinntrykkene som følge av farten, gjør meg litt svimmel. Svimmelhet er ikke bra når du er totalt avhengig av å klamre deg fast til et styre, så det blir med det ene blikket.  Jeg retter derfor blikket fremover og prøver å se hvor vi skal. Tråden jeg henger i er for tynn til at jeg kan se hvor den går, men jeg ser ryggen til Gulli et godt stykke foran meg.

Brått legger jeg merke til at hun har stoppet; det virker som om hun står i et nytt tre. Panikken tar meg, hun har ikke fortalt meg hvordan jeg skal komme meg av. I dette tempoet vil jeg knuse atskillig mer enn nesen om jeg dundrer i den gedigne trestammen. Forskrekkelsen gjør at grepet rundt håndtaket blir bitte litt løsere og hendene begynner å gli. Jeg strammer til grepet for å ikke falle, og kjenner i det samme at det skjer noe. I starten av turen var hendene og håndtaket foran kroppen, nå er det omvendt. Bena er på vei fremover og armene bakover. Det går noen tideler før jeg skjønner at farten reduseres, jeg bremser på en eller annen måte. Et par tideler senere, forstår jeg også at jeg kommer til å miste taket. Det at grepet i ett mikrosekund var for løst, kombinert med at det nå ikke bare er tyngdekraften, men også bremsekraften, som drar i meg blir min bane. Farten er nå kraftig redusert og endestoppet bare meter unna – men det hjelper ikke. Fingrene glir av håndtakene, jeg ligger nesten horisontalt i luften. Og viktigst – jeg er i fritt fall.

Fra et nytt hulrom i treet henter Gulli frem to sirkelformede metallting med håndtak på. Gjenstandene minner om de runde CD-etuiene med plass til 10 – 20 CDer, som var i bruk før i tiden. Med raske innøvde bevegelse åpner hun det ene «CD-etuiet», fester det rundt en praktisk talt usynlig tråd, og lukker etuiet igjen. Deretter gjør hun det samme med det andre etuiet. Den ene enden av tråden ser ut til å være festet i treet vi står i, men den er for tynn til at det er mulig å se hvor den andre enden er festet. Det virker som om tråden forsvinner i løse luften.

– Er du klar til å slenge deg ut fra treet? spør hun.

– Er det ingen sikring? Det pleier alltid være et sikringstau på slike, på slike turer.

– Du er ikke i en aktivitetspark nå. I livet kan man ikke alltid operere med sikkerhetsnett. Er du klar? Ja eller Nei?

Jeg får frem et litt uentusiastisk ja, og hun begynner å forklare meg reglene. Det er en liten motor i etuiet som vil hjelpe på farten, men det meste må jeg eller tyngdekraften gjøre selv. Jeg må altså ta god løpefart fra treets gren og ut i intet. Og uansett hva som skjer – kan jeg ikke lage en eneste lyd. Hun tar godt tak i håndtaket på det første etuiet, løper langs grenen vi står på og kaster seg ut i luften. På grunn av trådens tynnhet ser det ut som om hun svever av gårde. Fort. Fort av gårde. Jeg griper rundt mitt håndtak. Det føles uventet behagelig, og gir en veldig god gripeevne. Jeg kjenner nervøsiteten stige, magen er urolig, hodet og musklene anspente, og hendene; hendene er i alle fall ikke klamme. En sang fra barndommen når meg plutselig.

 Dette klarer du,

 Dette klarer du

En sang om å få til noe. Dette var i alle fall litt beroligende tenker jeg, før sangens neste linje dukker opp:

Prøv en gang til,

Prøv en gang til

Å prøve en gang til er ikke et alternativ her. Jeg puster dypt og starter løpet langs grenen. Mot det store intet.