Gjennom menneskehetens historie har vi som regel gitt noe tilbake til naturen. Vi har underlagt oss landområder, for så å enten flytte videre eller bli drept av naturen eller våre egne slektninger. Dessuten har vi heller ikke vært så mange, og derfor ikke satt så dype spor etter oss. På denne måten har det blitt en viss rotasjon der naturen har kunnet sluke forlatte bosteder. Slik er det ikke lenger. Byene eser ut, vi blir flere og flere. Det er slutt på å låne og gi tilbake, nå er det å ta som gjelder.
Naturen har systemer for å sørge for at ting er i balanse. Et dårlig planteår gir dårlige kår for planteeterne, som igjen gir dårligere kår for kjøtteterne. Et godt planteår gir gode kår for planteeterne og følgelig gode kår for kjøtteterne. Dermed blir hele kjeden, inkludert toppleddet, justert slik at det står i forhold til resten av kjeden. Men hva hvis toppen av kjeden gjør seg uavhengig av de første leddene? Hva hvis toppen av kjeden selv tar hånd om produksjonen av både planter og dyr. Hva skal da regulere toppen av kjeden? Klima vil selvfølgelig fortsatt ha betydning, men ikke så mye som om alt hadde vokst og formert seg fritt. På lang sikt kan derimot klimaet lage problemer for oss.
Noe som er mer truende på kort sikt er det vi ikke kan se. Vi mennesker dominerer totalt alle andre pattedyr, fugler, fisk og hva det måtte være. Men mikroorganismer sliter vi fortsatt med. Dette har vi senest sett med ebolaepidemien som har herjet i Vest-Afrika i rundt ett år. De offisielle dødstallene nærmer seg 8 000, omtrent like mange som innbyggertallet i en norsk småby. Og dette er et virus som til nå har holdt seg til Afrika. Eldre og globale sykdommer som Aids tar like mange liv på én dag. Noen år frem i tid kan antibiotikaresistente bakterier bli et stort problem. Dessverre for oss, og heldigvis(?) for Jorden, kommer vi aldri til å beseire mikroorganismene.
Solen bryter gjennom trekronene, vi nærmer oss en lysning. Er dette herlig eller hva?
Jeg står ved en fotgjengerovergang og venter på grønt lys. Trafikklyset på andre siden har to røde menn øverst og én grønn mann nederst. Hvorfor Oslo har behov for to røde menn har jeg aldri forstått. Jeg antar det har noe med et handicap å gjøre, men fantasien min er ikke stor nok til å komme opp med et handicap som virker fornuftig. Kanskje Oslo skal vise at de har penger nok til to røde menn. I Bergen har de for øvrig trafikklys med bruksanvisning; det er kanskje ikke stort bedre. Det er snart slutt på vandringen – og hva har jeg fått ut av denne reisen?
Noe som ligger langt fremme i hodet er religion. Hvor rart det er at det ikke finnes noen allment aksepterte undere i noen av verdens største religioner de siste hundreårene, mens det visstnok skal ha vært flere slike tidligere. En mulighet er at Gud er død. Det eneste som er evig er evigheten, og knapt den er evig. Sett i dette perspektivet er det ikke utenkelig at guder kan dø. Mot dette kan en anvende at det finnes flere guder – har alle dødd? Det er mulig. Akkurat som ebola herjer i Vest-Afrika, kan en epidemi ha tatt knekken på alle gudene. Selv om en gud er udødelig sett i forhold til menneskene, må han ikke være udødelig i absolutt forstand. Om gudene er dødelige, kan det blant annet forklare sammenhengen mellom jødedommen, kristendommen og islam, som i bunn og grunn har samme guden. Gud 1 stifter jødedommen men dør senere. Hans avkom, Gud 2, overtar og føler for å skille seg fra sin far. Han sender derfor Jesus og oppretter kristendommen. Dessverre for Gud 2 dør han bare noen hundre menneskeår senere og overlater tronen til Gud 3, som kommuniserer med Muhammad og etablerer Islam. På et eller annet tidspunkt dør Gud 3 uten arvinger. Dermed kommer det verken flere store profeter eller undere.
Alternativt kan gudene ha innført demokrati, noe som jo er bra i seg selv, men som gjør at det ofte tar lengre tid å ta beslutninger. Det er godt mulig at den gudefraksjonen som har den mest forsiktige tilnærmingen enten er i flertall eller har et blokkerende mindretall. En skulle tro at det å lage et stort mirakel eller sende en profet av Jesus’ eller Muhammads kaliber krever et kvalifisert flertall, eller kanskje til og med enstemmighet. Hva som er fakta får vi kanskje vite når vi er døde og havner i den syvende dimensjon. Eller kanskje ikke.
Noe annet er som har opptatt meg er hvordan vi vi mennesker brer om oss og infiserer stadig større del av Jorden og gjør nøyaktig som vi vil. For 100 år siden fantes det for eksempel 100 000 tigre, nå er det snart bare 3 000 igjen. Elefanter og neshorn dør i hopetall, for at idioter skal klare å prestere. Siden tusenårsskiftet har det forsvunnet tropisk skog tilsvarende over tre ganger Norges areal. Enkelte politiske parti har et mål om hvor mye bistand Norge skal gi over statsbudsjettet, tror det er 1 % som er målet deres. Det er viktig at vi bidrar globalt, men 1 % er for mye. Staten har først og fremst ansvar for å få orden på Norge, selv om den også må bidra globalt på noen områder. Privat er derimot saken en annen – der bør hver enkelt som har mulighet finne seg et område han/hun vil støtte og trå til. Enten med egen innsats eller pengestøtte. Om du ønsker kan du til og med få skattefradrag, og dermed omprioritere pengene dine fra den store helse-, skole- og diversepotten, til dine hjertesaker.
Var mye bedre før? Ja. Er mye bedre i dag enn før? Ja. Vil mye bli bedre i fremtiden? Ja. Vi er nok svært selvsentrerte i dag, men det var verre før. Da trodde vi tross alt at vi var universets sentrum og at alt dreide seg om oss. Nå vet vi i alle fall at det ikke er tilfellet. Og det er da noe.
En julekalender 