En julekalender

Hva som utgjør høyde, bredde og dybde er i seg selv et definisjonsspørsmål, men si for enkelhets skyld at høyden forsvinner. Vårt univers slutter og går over til et todimensjonalt system bestående av kun bredde og dybde, eller kanskje et endimensjonalt system kun bestående av dybde. I et slikt system kan ikke vi tredimensjonale figurer bevege oss. Kanskje møter vi bokstavelig talt veggen, kommer ikke videre og må snu. Kanskje blir vi tilintetgjort og transformert til død to- eller endimensjonal materie ved kontakt med et system med mindre enn tre dimensjoner. Når det er sagt, er det på ingen måte gitt at antall dimensjoner skal bli redusert der vårt system slutter, kanskje øker antall dimensjoner til syv, åtte eller ni. Og kanskje er våre tre dimensjoner ikke en del av disse ni, slik at det totalt eksisterer tolv dimensjoner. Uansett hvor utrolig dette er å tenke på, er det ingenting målt mot dette: Hva om det her på jorden eksisterer flere dimensjoner enn vi kjenner til? Hva om de tredimensjonale omgivelsene du er i akkurat nå egentlig er seksdimensjonale? Hvis det finnes seks romdimensjoner, finnes det sannsynligvis vesener som eksisterer i alle disse dimensjonene. Det betyr at du kan være omgitt av disse skapningene i dette øyeblikk.

Men tiden kan også eksistere uten endring. Si at du setter et menneske inn i et tomt rom. Rommet har fire vegger, gulv, tak, ingen vinduer, døren er stengt. Ingen insekter, ingen sirkulasjon i luften. Lysmengden er konstant. Det vil være endringer i rommet, spesielt i mennesket. Blod vil strømme, lungene puste, hår vokse og fordøyelsessystemet arbeide. I vegger, gulv og tak, for ikke å snakke om i luften, vil det også være endringer. Lyset vil kontinuerlig bli skutt ut og reflektert fra alt i rommet. Men endringene i disse omgivelsene vil ikke være sansbare for mennesket. Mennesket kan ikke se eller føle lys- eller støvpartiklene, mennesket kan ikke se atomene i veggene bevege seg. Sett fra menneskets synspunkt, vil det ikke være endring. Men vi vet alle fra erfaring at vi føler tiden, spesielt når den går sakte. Sett at vårt tredimensjonale univers stod stille – ikke en eneste endring – men at noen som opplever tid betraktet oss utenfra. Ville det ikke da vært tid også hos oss?

Når vårt tredimensjonale univers er uendelig stort, virker det trolig at det på et eller annet sted alltid vil være endring. Og selv om dette større enn uendelig store skulle ta slutt, må det jo være noe etter slutten. Ingenting er jo også noe, og kanskje ingenting er mer enn vi tror det er. Kanskje finnes det en slutt et sted i universet. Rettere sagt noe vi tredimensjonale vesener vil oppleve som en slutt. Anta at vi kan sende ut ett menneske i absolutt alle tenkelige retninger fra jorden. Sett at disse menneskene kunne reise uendelig lenge og overleve uendelig lenge. Det er mulig at disse menneskene vil komme til noe de vil oppleve som tak, vegger og gulv. At vårt tredimensjonale system tar slutt et sted – at vi holder til i en boks, kule eller annen tredimensjonal figur. At det rett og slett er en slutt på vårt tredimensjonale univers. Men dette er neppe den endelige slutten.

Jeg befinner meg i Peterskirken. Det er alltid noe spesielt med besøkene i religiøse bygg, uavhengig av hvilken religion de er bygget for. Religion er fascinerende. Hvordan noen kan tro så fast og bestemt på noe de verken kan se eller ta på, og som heller ikke kan bevises av vitenskapen. Det eneste beviset de religiøse har er sin egen følelse av at dette er virkelig – denne guden finnes. Selv er jeg en person som liker det jeg kan forstå. Om noe kan sees, berøres eller bevises av forskere, vitenskapsmenn og andre uendelig smartere enn meg, liker jeg det. Jeg ser også på meg selv som en realist, en som liker og tror på realfagene. Men nettopp derfor mener jeg det er godt mulig det eksisterer en gud. Universet er uendelig stort. Følgelig finnes det uendelige muligheter for at alt mulig rart kan eksistere i våre tre romdimensjoner høyde, bredde og dybde. Det sies at universet i tillegg kontinuerlig utvider seg – det må jo bety at universet er større enn uendelig stort… Den fjerde dimensjonen tid må også være uendelig. Å definere tid er vanskeligere enn å definere rom vi alle har et forhold til. Man kan definere tid som endring. Vi mennesker blir eldre, naturen eldes også, planetene, solsystemene, universet flytter seg. Selv om endringene jeg nettopp nevnte er ulike, har de én ting til felles: om vi lager en tredimensjonal modell av objektet på et «tidspunkt» og lager en ny modell «litt senere», vil vi se forskjell. De to modellene vil ikke være like. Endringen foregår altså i vårt tredimensjonale plan med høyde, bredde og dybde. Endring er at noe, det være seg små elementer ned på atomnivå eller mindre, til store samlinger av atomer i gigantiske stjerner, skifter form og innhold.

På én generasjon har barna i stor grad gått fra å utsette seg for aktiv risiko, til å utsette seg for passiv risiko. Tidligere var det vi gjorde i seg selv risikofylt, nå er det vi ikke gjør som medfører risiko. Jeg kan legge til at jeg ikke var en villunge som var ute dagen lang på farlige utflukter, men jeg var ute. Jeg har også tilbragt utallige timer foran både PC og TV, og til en viss grad senere i livet også mobil og mer nylig nettbrett. Jeg skal ikke si at datidens barneaktiviteter er bedre enn dagens, men som med de fleste andre ting i livet er balanse et nøkkelord. Plukk det beste fra alle verdener. Imidlertid kan det virke som om det i dag er mer mobil og øvrig elektronikk enn utendørsaktiviteter. Noe ironisk i denne sammenheng er at det er vi, generasjonen som opplevde begge sider da vi vokste opp, som leder an i denne utviklingen. Vi har brukt mer og mer elektronikk opp gjennom livet og ser ingen utfordringer i dagens stillesitting. Parallelt med dette forsvinner de grønne områdene rundt oss gradvis. De grønne områdene der vi alle, store som små, skal bevege oss.

Jeg blir rykket tilbake til nåtiden. Jeg har vandret mange kilometer med tankene på fordums aktiviteter og er ved enden av stien. Solen er på vei ned over toppen til høyre og kaster delvis lys, delvis skygge, over den åpne plassen foran meg. Et gigantisk gjørmebad. Trær og busker borte. Steinknauser sprengt vekk. Halvdruknet jord ligger igjen. Her skal det bygges kontorbygg og industri. En annen av stiene ender i en menneskeskapt steinrøys av en byggeplass, men her er det gjørmen som gjelder. Menneskelig fremgang. Gjørme forever.

Vi kom oss altså ikke inn i huset, og bra var det vil mange si. «Det er fali det», og det har de sikkert rett i. Men vi gjorde andre farlige ting. I skogen hadde noen store gutter satt opp en slengdisse. Et kraftig rep, mye tykkere enn jeg kunne få begge hendene rundt, var knytt fast i en tykk gren på et mektig furutre. I andre enden av repet var det en sittepinne. Tilsynelatende en helt vanlig slengdisse; med tanke på treets og repets tykkelse en ganske trygg slengdisse. Sittepinnen var også rimelig tykk så vidt jeg husker. Det burde altså ikke være noe problem. Men det var det. Treet stod på kanten av et stup. Og den ytterste tredjedelen av svingbanen var ute i løse luften. Avhengig av hvor tøff du var, kunne du løpe med setepinnen mellom bena, eller du kunne nøye deg med å feste et godt grep rundt repet med hendene og kaste deg på pinnen før stupet. I begge tilfellene endte du uansett langt ute i det fri. Under deg var det intet, deretter intet, og til slutt gress og busker. Det var – det var et utrolig kick. Nervøsiteten, frykten, redselen før du tok sats, ekstasen og frihetsfølelsen i svevet, og lettelsen tilbake med bena trygt plantet på bakken.

Stup var i det store og det hele en risikofaktor i barneårene. I nærheten av der vi bodde var det en loddrett steinvegg, eller fjellvegg som vi kalte det. På tvers fra den ene siden til den andre var det flere ujevnheter som egnet seg til å klatre i. Det var to tverrgående løyper. En med brede ujevnheter som var god å ha bena på, og en smalere som var en utfordring selv for små barneføtter. De første gangene var det utfordrende å krysse, men etter hvert som rutinen økte ble det nærmest hverdagslig. I tillegg var det flere ruter fra bunnen til toppen av fjellveggen som alle måtte utforskes.

Skolen har altså fått på plass grenser for å holde ungene på plass. Samtidig har omgivelsene i seg selv kommet tettere på. En barnehage, et moderne eneboligfelt (dvs eneboliger med hage på størrelse med en innendørs bod i en borettslagsleilighet), og for ikke å snakke om flere utvidelser av skolen, har gradvis spist seg innpå skolens uteareal. Stedet der eneboligfeltet ligger var ganske interessant for 20 år siden. I utkanten av feltet, helt opptil skolen, lå det nemlig et gammel forfallent hus av typen som til stadighet dukker opp i skrekkfilmer. Et trehus, ikke malt siden krigen, knuste og gjenspikrede vinduer, og en forfallen liten hage. Kun på ett område skilte huset seg fra de amerikanske filmene: størrelsen. Ikke noe gigantisk treetasjes hus med et stort og mørkt loft, men en liten rønne på 80 kvm over to etasjer som en gang i tiden hadde vært en nydelig liten enebolig, uendelig langt ute på landet. Nå forlatt og forfallent. Jeg tror aldri noen av oss var inni huset, ganske enkelt fordi det ikke var noen vei inn. Dessuten var vi ikke 100 % sikre på om huset var tomt, noe som gjorde en inntrengning ekstra farlig. Bombadilla, (som fikk kallenavnet fordi han til stadighet gikk rundt og blåste på en av de irriterende fløytene), hevdet nemlig å ha sett en gammel mann i vinduet i andre etasje en gang. Uansett om huset var bebodd eller ikke, førte det til at fantasien fikk løpe fritt: hvem hva hvor hvorfor når? I dag når jeg kan rasjonalisere over huset, var det sannsynligvis et eldre ektepar født på begynnelsen av 1900-tallet som bodde der til de ble tvangsflyttet på aldershjem eller til graven. Ungene var ikke interessert i å overta og solgte heller ikke huset. Dermed ble det stående til forfalls helt til eneboligfeltet kom og gjorde kål på det.

Jeg husker en gammel vandrehistorie, om den er sann vites ikke. En gang på 60-tallet klatret en lærer på en av skolene i nærheten opp i et tre. Godt skjult blant grenene satt han med blokk og blyant og noterte ned navnene på alle som ulovlig kastet snøball i friminuttet. Jeg ser for meg det samme her. En godt voksen lærer ulastelig antrukket i lærerantrekk klatrer opp i et passende tre ved grensen. Istedenfor blokk og penn er det nå moderne hjelpemidler. På japansk maner drar læreren frem et 10,1 tommers nettbrett og filmer alle ungene som krysser grensen. For å komplementere bevismaterialet med glimrende nærbilder og fjerne enhver tvil om hvem synderne er, bruker læreren et kompaktkamera festet på en selfiestang, senket ned fra treet som et omvendt periskop. Den totale mangelen på personvern fanger tidsånden godt, og filmingen med påfølgende redigering bidrar til å øke lærerens digitale kompetanse og transformasjonskraft, noe som er påkrevd grunnet den stadig rivende teknologiske utviklingen. Det er ikke lenger nok at lærerne kan Facebook; nå må det mer digital kunnskap til. Når filmen er ferdigredigert må elevene konfronteres. Få elevene inn på kontoret én etter én og sett en lampe i øynene på dem. Læreren har også med seg en kollega slik at de kan spille good teacher, bad teacher. Om ikke dette får barna til å respektere skolegrensene så vet ikke jeg. Nå ja. Det var kanskje ikke helt realistisk dette. Læreren ville aldri hentet inn en kollega – men derimot spilt good teacher, bad teacher på egenhånd. En schizofren avhørsleder er nemlig alltid mer skremmende for små barnesinn.

Siden dette har jeg altså ikke sett hjort i det fri. Det kan selvfølgelig hende det var en kjempetilfeldighet at vi så hjorten den gangen, men det kan også ha noe å gjøre med homo sapiens sapiens utbredelse. En kort digresjon har vi tid til, så for de av dere som tror jeg skrev feil i forrige setning, så gjorde jeg til opplysning ikke det. Sjekk det ut selv på nettet eller i et godt gammelt leksikon. Chipeti chop trehus. KADABOOOOM. Tuneller. Det forsvinner til stadighet små grønne flekker her og der, og myk og behagelig skogbunn erstattes med kalde, mørke og harde menneskeetterlatenskaper. Vi brer om oss på bekostning av andre, og der vi burde bre om oss stenger vi oss inne. I gode gamle dager, tilbake i de glade 90-årene, var det stor bevegelsesfrihet i skolefriminuttene på barneskolen.  At vi skulle holde oss unna bilveien og de tilstøtende nabolagene var selvsagt, men i skogen var det fritt spillerom. Ingen fysiske eller mentale grenser. I et lite barnesinn kan selv 50 meter med skog være det dypeste Amazonas, og vi hadde betydelig mer enn dette på hele to sider av skolen. Vi gikk gjennom den ene skogen helt til vi kom til stupet. De modigste av oss klatret til og med ned «veien» fra stupet til bakken under. Vi gikk gjennom den andre skogen til vi kom til de omkringliggende blokkene. Vi bygget hytter, klatret og lekte. I dag gjør nok ungene på skolen mye av det samme, men nå er det mentale sperrer i den stadig mindre skogen. En rekke av trærne er nemlig malt. Malt for å danne en ytre grense – en grense ungene ikke har lov til å krysse. En grense jeg ikke liker.

En bevegelse? Det var noe som føk opp i treet, var det ikke? Jeg stirrer oppover til øynene mine treffer noe. Et ekorn. Det må ha klatret opp stammen og sitter nå på en gren to meter over meg. Ekornet stirrer på meg som om det aldri har sett et menneske før. Selv om det sannsynligvis har det. Men hvorfor stirrer det slik da? Kanskje det er på besøk i menneskehagen? Vi besøker jo dyrehager for å se på alskens dyr – hva om ekornet har oppsøkt stien for å se på oss mennesker? Idet jeg tenker tanken vet jeg de fleste vil avfeie slikt som det reneste vås, men det er da overhode ingen grunn til at vi skal være så overlegne og at vi skal kunne vite hva alt og alle andre tenker.

Jeg rusler videre. Med solen skinnende i ansiktet og ekornet friskt i minnet, beveger tankene seg bakover i tid. Bakover til sist jeg så en hjort i det fri. Det må være rundt 10 år siden. En lys mainatt i 2-3 tiden stod den plutselig der. Midt i bilveien og stirret på oss. Et gevir som strålte av makt, og en pels som skinte under lyktestolpen. I en av landets største byer, i et tett befolket område, midt i rekkehusland, møtte vi altså en hjort. Den må ha kommet ned fra skogen noen kilometer unna og forvillet seg inn i asfaltjungelen. Bilføreren hev seg på bremsene og stoppet gode 10 meter fra hjorten. Om det skyldtes frontlysene, bremselyden eller annet er ikke godt å si, men hjorten la uansett på sprang. Med overraskende letthet og eleganse løp den opp en bratt skråning inn i velkjent skogkledd terreng. Lite visste vel hjorten at på toppen av skråningen tok skogen slutt. Ikke flere ville trær og busker, men derimot avdøde trær – rette sagt drepte trær – kuttet ned i sin beste alder, bearbeidet og pleiet av David Fishers likemenn, før de ble stablet oppå hverandre i de rektangulære kassene som i rekkehusland utgjør den enes massegrav; og den andres hjem. Vi lurte på om vi skulle kjøre rundt og opp der hjorten hadde løpt. Vi lurte også på om vi på en eller annen måte kunne lokke den tilbake til skogen. Siden ingen av oss var hjortehviskere, og for ordens skyld slett ingen hjortedrepere, bestemte vi oss imidlertid for å dra videre. Forhåpentligvis fant hjorten veien hjem til den langstrakte skogen.