En julekalender

Solen står høyt og varmer godt. Enda har jeg ikke truffet på noen. Jeg runder en sving og er brått ikke alene lenger. På et gresskledd platå noen titalls meter fra stien befinner det seg to personer. De er delvis skjult bak noe vegetasjon, men det er helt klart to personer med for lite klær på. Med tanke på den høye temperaturen skal det godt gjøres å ha på seg for lite klær, men disse to har altså klart nettopp det. Skal jeg gå forbi eller skal jeg hilse? Jeg kan ikke dy meg og roper ut: «Ser ut som om dere har det ganske gøyt. Er det plass til en til?» Det blir en brå stopp i bevegelsene på platået før en kvinnestemme svarer: «Nei ellers takk». «Ha en fortsatt orgasmisk dag» svarer jeg og rusler videre.

Nå har jeg sett det også. Men hva om de hadde invitert meg opp? Hva hadde jeg gjort da? Ikke godt å si. Det er generelt uhøflig å takke nei til en invitasjon, og uhøflig vil jeg ikke være. Men dersom man inviterer seg selv på besøk, føler ofte verten at hun må si ja for å være høflig. I så fall ville det høflige av meg ha vært å takke nei til invitasjonen for å rette opp i uhøfligheten jeg begikk da jeg inviterte meg selv inn bakdøren. Hun takket jo nei, så da er det ingen problemstilling. Men hva med ham? Han sa ingenting. Kanskje han ønsket besøk. I disse likestillingens dager burde vel begge vertene avsi sin stemme. På den annen side er det ikke sikkert de var gift, i så fall har de hver sine eiendeler, og hun var kanskje vert alene. Om hun var vert alene er hun naturlig nok i sin fulle rett til å selv velge hvem som inviteres. At jeg ikke har spesielt lyst til å komme på besøk til ham, er en annen sak. Nå ja, nok om det. Jeg tar en pause i både vandring og tenking, lar solen slikke ansiktet og drikker en slurk vann.

DI-DI-DI. DI-DI-DI. DI-DI-DI. Venstrehånden flytter søvnig på seg og slår av vekkerklokken i en rutinert bevegelse.  Sove videre. Fem minutter senere ringer vekkerklokke nr to. Den er vanskeligere å slå av i søvne – dermed er det på tide å stå opp. «Hvorfor har du to vekkerklokker når det egentlig holder med den som er vanskelig å slå av?» har jeg blitt spurt. Til det har jeg ikke noe godt svar, annet enn at det er den første som er originalen – min første vekkerklokke. Det skal litt til å kvitte seg med den, spesielt når den virker utmerket og det er min egen feil at jeg aldri snoozer den.

Jeg kaster bort dynen og svinger bena ut av sengen. Det er fortsatt natt ute. Livet kan bli ensformig. Jobb, litt trening, TV og PC, finne på noe i helgene, så runddansen en gang til. Kanskje har man en ektefelle og/eller unger, men det blir ofte enda mer rutine. Av og til er det godt å bryte opp, gjøre noe helt annet. Av den grunn har jeg besluttet å dra ut på vandring. Alene. Fri til å tenke. Fri til å handle. Fri til å ikke handle for den saks skyld. Jeg kler meg lett, hiver noen ekstraklesplagg og litt mat i sekken. «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski» var det en sang som het engang. Vi sang den på barneskolen, husker at jeg likte den. Det er riktignok 20 grader for varmt for ski, men ellers passer sangen bra. Ut i det fri.

Jeg låser døren og tar bena fatt. Det nærmer seg soloppgang i den fineste sommeren i manns minne. Sol og temperaturer over 20 grader i gud vet hvor mange uker. Noen kilometer senere begynner skogen. Takk og farvel til byens tjas og mas med alle sine rutiner og plikter. Hei til naturen. Jeg labber av gårde på en smal sti gjennom en miks av bar- og løvtrær. Her og der er det spor av mennesker – fire fem gamle trepaller får meg tørrskodd over en myr. En trestamme veltet over en elv fungerer som bro. Selv om jeg har sett både pallene og trestammen tidligere overrasker de meg alltid. Dette er ikke et typisk turområde. Ingen reiser hertil bortsett fra de som bor i nærheten, og knapt de engang. De fleste nøyer seg med å gå på forseggjorte turveier. Til tross for at det er få som ferdes i området har likevel noen tatt seg bryet med å gjøre det enklere å ta seg frem tørrskodd. En stor fordel i et område som normalt er regntungt. Samtidig har brobyggerne, i motsetning til enkelte andre, ikke gått bananas og laget troll, benker og skilt overalt. Applaus til de ukjente for akkurat passe og diskre tilrettelegging.

Bonde lette frenetisk etter utløsermekanismen, men innså fort at det var nytteløst. Hva nå? Tenke, tenke, tenkte han. Hvor går denne døren? Han orienterte seg i rommet. Døren var nødt til å føre til et sted som lå til høyre for inngangsdøren han selv hadde brukt tidligere. Bonde la på sprang og befant seg snart i den mørke hallen. Han var på nippet til å stoppe for å vurdere hvilken dør han skulle prøve, da han så at den røde døren var sprengt i stykker. Bonde fortsatte løpet sitt og hoppet elegant over dørrestene.

Lance Bob var sikker på hvor inntrengeren hadde tenkt seg og nærmest fløy med sine 110 kg i retning dette lokalet. Han befant seg i en hemmelig bakgang og siden Sid sikkert hadde brukt hovedinngangen ville Lance Bob kunne overraske ham. Lance Bob nådde frem til bakdøren og braste inn.

Sid var halvveis gjennom skuffer og skap og papirene fløy overalt da han med ett hørte et skrall. Han hevet blikket – klar til å møte hvem det måtte være – og stirret rett på… Lance Bob? 20 meter fra ham stod Lance Bob og pustet og peste svær som en hval. Og med en vasketralle? Sid begynte å gapskratte. Han kunne ikke tro at de sendte vaskepersonalet bevæpnet med en vasketralle for å stoppe inntrengere.

Lance Bob trengte bare et par øyeblikk på å få tilbake pusten og sa:

– Helsiken heller Sid! Hva holder du på med? Om 7 år og 8 måneder vil jeg ha lært deg alt jeg kan. DU KAN BLI VERDENS BESTE RENHOLDER!

– Slutt å snakke med store bokstaver. Selv om du kanskje trodde det var jeg aldri virkelig din disippel. Jeg er bare interessert i tegningene slik at vi kan bygge vår egen maskin.

– Da må du forbi meg!

– Og hvordan skal du stoppe meg ditt feite beist?

– Slik!

Lance Bob løsnet moppen fra renholdstrallen og svingte moppen rundt som en ninja. Sid kvapp til. Dette hadde han ikke ventet. Han så seg raskt rundt og heldigvis stod det en mopp like i nærheten. Sid rullet seg over bordet så glass sprutet og PCer knuste, fikk tak i moppen og vendte seg mot Lance Bob.

Bonde løp gjennom en trang, mørk gang mot lyset i enden. Da han kom frem bråstoppet han for å få overblikk over situasjonen. Til venstre for seg så han Johnsen Johnsen og Duran Duran, men det var i midten av rommet det foregikk. En svær dundre og en tynn forvokst dverg sirklet rundt hverandre med mopper i hendene. Med ett hørte han en svak lyd.

Oh-hoh-hoh-hoah
Oh-hoh-hoh-hoah

Hva i alle dager var det? Og hvor kom det fra? Kom det fra renholdstrallen? Lyden fortsatte, men nå gradvis høyere.

Oh-hoh-hoh-hoah
Oh-hoh-hoh-hoah

Jovisst kom lyden fra renholdstrallen, og det var; var det ikke? Jo det var det. I det musikken begynte for fullt startet slagene å hagle mellom dundren og minien.

Everybody was Moppe Fighting
Those strokes were fast as lightning
In fact it was a little bit cleaning
but they did it with expert timing

There was funky cleaning men from funky Washingtown
They were washing them up
They were washing them down
It’s an ancient modern art
And everybody knew their part
From a fainting, to a slip
And a kickin’ from the hip

På dette tidspunktet hadde Bonde selv begynte å bevege på hoftene, mens han moppe-fightet med seg selv i luften.

There was funky Lance Bob and little Sid the Man
He said, here comes the big boss, let’s get it on
We took the bow and made a cup
Started swaying with the mop
A sudden motion made me skip
Now we’re into a brand new trip

Bonde var sikker på at en av de to fighterne måtte være Spekepølsemannen. Men hvem av dem? Dundren var stor nok til å være en skikkelig spekepølseelsker. Men på den annen side var spekepølsene alltid halvspiste, noe som kunne passe bra med en mini-mann. Bonde bestemte seg for å ta ut begge samtidig.

Everybody was Moppe fighting
Everybody were fast as lightning
In fact it was a little bit fright’ning
Make sure you have expert timing
Moppe fighting, had to be fast as lightning…

I det sangen begynte å ebbe ut hev Bonde en brevkniv gjennom luften samtidig som han tok tak i trallen og siktet seg inn på minien. Sekunder senere var dundren fanget i en lampe som hadde blitt kuttet ned fra taket av kniven Bonde kastet, mens minien var innelåst i det spesialforsterkede bosspannet på vasketrallen.

– Godt jobbet Bonde, sa Johnsen Johnsen mens Duran Duran hjalp Lance Bob løs fra lampen.

– Ingen årsak, svarte Bonde og sa: Jeg antar det er minien som er inntrengeren? Jeg kommer fra etterretningsvesenet. Vi hadde spor som tydet på at en internasjonal forbryter planla å stjele bedriftshemmeligheter fra dere, og bestemte oss derfor for å agere.

Johnsen Johnsen nikket rolig og ba Marielle, som dukket opp ingensteds fra, om å oppbevare Sid til Bonde var klar til å hente ham. Etter en kort prat følte Johnsen Johnsen og Bonde at de begge hadde fått vite det de trenge å vite, og de skiltes som venner.

Bonde trillet glad og fornøyd vasketrallen ut byggets hovedinngang og inn i den mørke vinteren, mens Sid bannet og steikte i bosspannet.

Lance Bob kom fort til hektene etter moppekampen og danset videre til sin egenkomponerte vaskesang mens han glad og fornøyd ryddet i rotet Sid hadde laget.

Litt senere på kvelden stod Johnsen Johnsen og stirret ut av kontorvinduet i toppetasjen mens han tenkte på dagens hendelser. I en lengre periode hadde Teknobedriften utført vedlikeholdsarbeid på Julegavemaskinen, maskinen som produserer alle gavene som julenissen har med seg. Det var tegningene til denne maskinen Sid hadde vært ute etter, men heldigvis hadde han mislyktes.

I et annet bygg, i et annet kontor, stod Nissa og stirret ut på den kalde, klare vinternatten. Gjennom avhør av Sid hadde det kommet frem at han var fra Den demokratiske republikken Kongo. Det hele hadde startet med at Norge hadde sendt Tjostolv Moland og Joshua French for å spionere på Kongo og rapportere alle Kongos industrielle, kulturelle, teknologiske, historiske og personlige hemmeligheter hjem til Norge. Etter avsløringen av de to spionene hadde kongoleserne lenge tenkt på hvordan de skulle ta hevn, og i år hadde de endelig funnet ut hvordan. De skulle stjele tegningene til Julegavemaskinen.  Heldigvis hadde resolutt inngripen fra en sikkerhets- / renholdsansvarlig og en av hans egne agenter stoppet planene. Kongo ville ikke få bygge sin egen julegavemaskin – eller enda verre, selge tegningene til det høystbydende kriminelle nettverket. Og takk Gud for det.

Lenger borte i gangen stoppet Lance Bob og vendte seg mot veggen. Hurtig banket han rytmen til sangen Secret Door på ulike steder på veggen. Veggen trakk seg med ett litt tilbake før den gled ut til siden og åpenbarte en heis. Lance Bob hev både seg selv og trallen inn og satt heisen i bevegelse mot 20. etasje. Heldigvis var dette en god gammeldags ekspressheis rett oppover, og ikke en av disse moderne Byggheisene som skulle innom alle kriker og kroker av bygget.  Plutselig hørte Lance Bob en ny piping fra lommen og han hentet opp skjermen igjen. Smalahoveovervåkingskameraet i 20. etasje hadde blitt aktivert av en bevegelse og viste ham nå et opptak som var noen minutter gammelt. Skjermen hans viste en person, først vettskremt så lettet, som stirret rett på Smalahovekameraet før han forsvant – sannsynligvis inn i det midtre løpet som var det eneste stort nok til å romme en mann. Lance Bob var så sjokkert over det han så at han måtte støtte seg til trallen. Personen i ventilasjonssjakten var Sid, hans relativt nyansatte renholdsmedarbeider.

Duran Duran hadde øyeblikkelig en liten skjerm i hånden. Bonde så at Duran Duran stivnet og han forstod at noe var på ferde. Duran Duran skyndte seg bort til Johnsen Johnsen og viste ham et eller annet. Johnsen Johnsen ba Bonde bli der han var og ferdiggjøre oppgaven, før han og Duran Duran løp av sted. Bonde la øyeblikkelig fra seg trolldeigen, børstet av hendene og småjogget på en smygende måte etter de to. Han var ikke her for å leke med trolldeig.

Sid følte seg som om han var døden nær. All luften ble slått ut av ham da han landet og hele kroppen hans skrek etter oksygen. Da noen sekunder hadde gått kom han til hektene og kavet seg opp på bena. Én malt og åtte fargeløse og solide metalldører omgav ham. Sid var ikke i tvil om hvilken dør som skjulte hemmeligheten – det måtte være den rødmalte døren. På en av vaskerundene hans hadde han kommet over lydløse plastiske eksplosiver og klart å snoke til seg en liten klump. Nå var det på tide å nyttiggjøre seg av denne teknologien. Sid tok hånden ned i brystlommen for å ta ut eksplosivene, men det var lettere sagt enn gjort. Eksplosivene var blitt most da han ålet seg gjennom sjakten og hadde klistret seg til skjorten hans. Sid grafset ut så mye eksplosiver som mulig, knadde de sammen til en klump, festet de på den røde døren og satt i tennpluggen. Deretter trakk han seg unna til andre siden av rommet og trykket på fjernkontrollutløseren.

Bonde hastet lydløst etter Johnsen Johnsen og Duran Duran da han plutselig hørte et dempet smell. Hva kunne det være? Noe som veltet? Bonde så at de to andre forsvant gjennom en sidedør som umiddelbart lukket seg etter dem. Da han kom frem til døren lette han febrilsk etter en åpningsmekanisme, men kunne verken se en kortleser eller nøkkelhull. Ikke en gang et dørhåndtak. Det var heller ingen bokhylle eller peis i nærheten som kunne fungere som utløsermekanisme slik som i alle gamle filmer.

Lance Bob forstod at det virkelig var alvor og trykket på heisens turboknapp. Han kjente den umiddelbare akselerasjonen og følte at han ble trykket mot gulvet. Bare sekunder senere stoppet heisen i 20. etasje og døren gled til side. Lance Bob grep trallen og stormet ut.

Sid befant seg i et stort rom med hvite vegger, hvitt tak og hvitt gulv. Den ene halvdelen av rommet var fylt med ulike datamaskiner og virket å være en forskningslab, mens den andre halvdelen var bak en glassvegg og fullt av diverse industrielt produksjonsutstyr. Sid gikk rett bort til den nærmeste PCen og plugget en liten maskin i en av usb-portene. Mens maskinen jobbet med å knekke påloggskoden startet Sid med å lete gjennom skuffer og skap etter tegningene til den store hemmeligheten. Det var sannsynligvis ingen kamera her, fordi opptak ville avsløre hva som foregikk i dette rommet, men inngangsdøren var garantert overvåket. Han hadde dermed ikke mange minuttene på seg. Sid var klar over at det var langt fra sikkert han ville finne det han lette etter før vaktene kom, men han visste han kunne takle hva som helst.

Sid stirret tilbake før han trakk et lettelsens sukk. Det var bare et smalahove. Han trakk på smilebåndet og lurte på hvem i alle dager som fant på å plassere et smalahove i en ventilasjonssjakt. Ja, ja, lykke til når det begynner å lukte. Etter en rask vurdering forstod Sid at han reelt sett ikke hadde noe valg – fire av sjaktene var for smale. Sid ålet seg derfor inn i det midtre løpet og møtte raskt enden av sjakten. Under ansiktet hans var en ny rist og han kunne se en mørk hall med flere dører nedenfor. Skruene til risten satt på utsiden, så han fant frem metallverktøyet sitt igjen og skar løs risten. Sid forstod enda en gang at han burde tenkt bedre gjennom ventilasjonssjaktplanen sin; nå hadde han hodet først og to meter ned til gulvet. Ja, ja, det var bare å la det stå til tenkte han. Sid stakk hodet ned i hullet og brukte armene til å skyve resten av kroppen gjennom. Med ett fikk tyngdekraften overtaket og han falt nedover. Sid begynte på en halv forlengs salto for å lande på beina, men kom bare halvveis rundt og landet på ryggen med et brak.

Litt tidligere i en annen del av bygget: Lance Bob var midt i en vill moppedans da ørepluggen hans plutselig begynte å pipe. Han vippet en liten skjerm opp fra lommen og så varselet blinke mot seg. «Security breach in sector 33 a! Security crack in sector 33 a!» Lance Bob irriterte seg over at ingen hadde tatt seg bryet med å lage norsk språk til programvaren – nå til dags var det altfor mange engelske ord og navn rundt omkring – men han måtte innrømme at programvaren i alle fall var god på synonymer da teksten «Safety break in region 33 a!» blinket over skjermen. Lance Bob festet moppen til renholdstrallen og la av gårde i fullt firsprang.

– Ja det høres ut som om du har holdt på med litt av hvert Bonde. Jeg tror du kunne passet godt inn her, sa Johnsen Johnsen.

Bonde smilte henrykt før han svarte

– Det tror jeg også.

Bonde la med ett merke til at Duran Duran var borte. Bare han ikke ante ugler i mosen. I samme øyeblikk dukket Duran Duran opp igjen bærende på en stor plastboks. Duran Duran satt boksen på et lite bord og løftet av lokket. Johnsen Johnsen strakte hånden inviterende mot boksen og Bonde gikk bort og så ned. Bonde stirret på en deigete masse; hva kunne det være? Var det faktisk deig,og hva i alle dager skulle det være godt for? Johnsen Johnsen humret enda en gang i skjegget han ikke hadde, da han så forvirringen i Bondes ansikt.

– Det er trolldeig, sa Johnsen Johnsen. Du er jo en kreativ person, så her skal du få vise deg frem. Lag det du vil så steker vi kunstverket i ovnen etterpå. Du har ti minutter på deg.

Dette fikk Bonde til å føle seg litt uvel. Trolldeig var ikke hans sterke side og selv om han var kreativ, var han ikke i nærheten av å være så kreativ som han hadde fremstilt seg som. Bonde helte langsomt trolldeigen ut på bordet mens han tenkte så det knakte. Han hadde akkurat satt hendene i deigen og begynt å forme noe udefinerbart da det pep fra Duran Durans lomme.

Sugekoppene klasket mot sjakten mens Sid klatret oppover, oppover og oppover. Etter en stund tok han seg en pause for å få igjen pusten og lyste mot toppen av den mørke sjakten. Noen meter høyere oppe traff lyset fra lykten en tykk metallrist. Sid sukket oppgitt og tenkte det var bra han var en velutstyrt mann. Noen hindre måtte han jo bare forvente på et sted som dette. Sid klatret de siste meterne opp til risten og fant frem et lite batteridrevet verktøy fra brystlommen. Etter et par lette berøringer på verktøyet dukket det opp et lite blad og en lav summelyd kunne høres. Sid førte bladet opp mot gitteret og sakte men sikkert gled bladet gjennom metallstengene. Lite visste Sid at bladet også gled gjennom noe annet; en nanotråd som lå i kjernen av metallet usynlig for øyet.

Det gikk ikke lang tid før hele risten var skåret løs. Like over gitteret var det en horisontal sjakt som bøyde av mot høyre. Sid ante ikke i hvilken etasje han var i, men siden ventilasjonssjakten var sperret av var det nødt til å være 20. etasje. Sid plasserte risten inn i den horisontale sjakten før han selv ålet seg inn der. Noen meter senere merket Sid at passasjen begynte å smalne. Det var trangt nok som det var, og han begynte å bli redd for at han skulle bli sittende fast. Fremfor ham delte sjakten seg i fem deler. Sid stirret inn i dem etter tur, kvapp plutselig forskremt til og dunket hodet sitt i taket. I det venstre løpet var det noe som stirret på ham.

Lance Bob trakterte moppen over gulvet som bare han kunne. Frem og tilbake i åttetall, oppned-åttetall, uendelig tegn og en og annen pepperkakeform fløy moppen og fjernet skit, smuss og alskens drit. Han var en stor mann, nærmere 1,90 og med en kombinasjon av muskler og fett som gav ham en vekt over 110 kg. Til tross for sin størrelse danset han inn i enhver støvete krok og inn i alle trange toalettbåser. Ved behov dro Lance Bob frem sin trofaste venn Svampebob, overdrysset ham med sitt hjemmelagde rengjøringsmiddel, dyppet ham i akkurat passe temperert vann og sveipte ham over aktuelle overflater. Noen elsket fotball, andre penger, noen kvinner eller menn og enkelte både kvinner og menn, men Lance Bob elsket rengjøring. Ingenting var som å forlate et 20. etasjers bygg klinisk renset og tilbringe kvelden i sin BOB-leilighet mens man tenker på dagens arbeide.

På dagens rengjøringsrunde følte Lance Bob seg ganske varm. Svetten rant nedoveransiktet hans mens han utførte en dedans og faille med moppen. Lance Bob gikk bort til et av ventilasjonsuttakene og strakte hånden opp foran risten. Han kjente ingenting og forstod hvorfor han følte seg så varm. Lance Bob satt fra seg renholdstrallen sin og gikk til vaktmesterens kontor. Ola Johnny var ikke inne, men Lance Bob kjente pålogget til ventilasjonssystemet og logget seg på systemet. Det viste seg at anlegget var satt til det laveste nivået. Rart tenkte Lance Bob og bestemte seg for å stille ventilasjonen på fullt og komme tilbake senere for å skru det ned til det normale. Nå blir det snart bedre temperatur og luft her, tenkte Lance Bob og gikk tilbake til trallen sin.

Sid festet den høyre hånden til veggen igjen og tenkte seg om. Kunne to sugekopper bære hele vekten hans? Kanskje det, kanskje det. De fire sugekoppene måtte jo kunne bære en normal mann, dvs i overkant av 80 kg. To sugekopper måtte dermed kunne bære minst 40 kg. Da var det bare synd at Sid veide 55 kg. Men å henge her som en skadet flaggermus inn i evigheten var ikke et alternativ. Sid løsnet igjen høyrehånden, men denne gangen festet han den høyere oppe i sjakten. Deretter gjorde han det samme med venstrehånden og begynte å dra underkroppen ut av sjakten.  Tak for tak dro han seg lenger og lenger ut, mens han hele tiden passet på at kroppen var så tett opptil veggen som mulig. Midt i et tak begynte plutselig Sid å gli nedover. Han hamret den frie hånden inntil veggen igjen og glibevegelsen stoppet. Lårene hans var ute, og kun leggene gjensto. Sid kastet et blikk ned i mørket før han roet seg ned og begynte med en serie raske tak. For hvert tak gled han litt nedover, men han kom allikevel lenger og lenger ut av sjakten. Til slutt hadde Sid hele kroppen ute. Han stod oppreist med fremre delen av føttene inn i sjakten, hælene ute i det fri og resten av kroppen klistret mot den kalde metallveggen. Sid prøvde å legge mest mulig av vekten på tærne, slik at armenes eneste funksjon var å hindre et fall bakover. Da Sid følte han hadde funnet en god balanse i posisjonen, løsnet han igjen høyre armen, frigjorde en tredje sugekopp fra beltet og bøyde høyrebenet for å sette på sugekoppen. Hele vekten hvilte dermed på venstrefoten hans, som fort begynte å dirre. Men der. Der fikk han festet sugekoppen på foten. Sid satte høyrefoten inn igjen i sjakten og gjentok prosessen med venstre foten. Så var han klar til å klatre oppover.

Imidlertid var det til liten nytte. Jo løsere Bondes grep ble, dess fastere ble Johnsen Johnsens. Til slutt var Bondes håndflate helt utstrakt og han begynte å få panikk – dette var helt uakseptabel sosial oppførsel. Med ett slapp Johnsen Johnsen hånden hans, dunket ham kraftig på ryggen og sa

– Så du er geniet?

– Tja, jeg ville ikke brukt akkurat det ordet, men jeg håper å kunne bidra med min kompetanse i denne bedriften.

– Er du så sikker på å få jobben?

– Jeg er ikke sikker på noe, men jeg vet hva jeg er kapabel til og håper du er i stand til å se dette.

– En mann med selvtillit kan jeg godt like. Hva var det nå igjen du jobbet med tidligere?

Bonde bestemte seg for å fortelle mesteparten av livshistorien sin og begynte med å legge ut om den gangen han, seks år gammel, hacket PCen til Gro Harlem Brundtland og fant slibrige eposter fra Bill Clinton. Johnsen Johnsen lo hjertelig av historien og Bonde følte han begynte å få ham på kroken. Bonde fortsatte med fortellingene om hans liv som gründer med en rekke brilliante produkter – men en økonomistyring som gjorde at han gikk konkurs oftere enn Idar Vollvik – via faste stillinger i Microsoft, Google, Namsos Trafikkselskap og Apple til en ledende posisjon i Tech Consulting.  I Tech hadde han blant annet utviklet selvlysende juletrær, snø som ikke var kunstig og svin som var resistente mot multiresistente bakterier. Med andre ord – produkter som vil endre verden. Underveis i beretningene la han frem glimrende attester og referanser, og Johnsen Johnsen var tydelig imponert.  Lite visste Johnsen Johnsen at hvert eneste ord som kom ut av Bondes munn var renspikket løgn.