En julekalender

Kalenderen hadde nettopp bikket desember, og det kunne ikke være tilfeldig at Den dna-løse befant seg akkurat her akkurat nå. Det måtte være Teknobedriften som var målet hans. Teknobedriften drev nemlig vedlikeholdsarbeid på en av verdens best bevarte hemmeligheter. Det var bare en håndfull personer som kjente til denne hemmeligheten, og internt i NIKS var det kun Nissa og Dronningen som var blant de innvidde. Formelt sett kjente ikke NIKS til lønndommen, men Nissas forgjenger, Seint Klaus, hadde betrodd ham det på dødsleiet. Nissa hadde i sin tur innlemmet Dronningen i hemmeligheten etter hans utnevnelse. Jo mer Nissa tenkte på Spekepølsemannen og Teknobedriften, dess mer overbevist ble han – det eneste logiske var at Spekepølsemannen var ute etter hemmeligheten. Nissa besluttet å fortelle resten av ledergruppen at Teknobedriften var målet, men uten å meddele hvorfor. Han kunne heller ikke varsle Teknobedriften i tilfelle de hadde muldvarper i taket. Dessuten ville dette avslørt NIKS’s eksistens for utenforstående. Nissa vedtok å oppheve beleiringen av byen og iverksette mer spesifikke kontraspionasjerelevante tiltak.

NIKS hadde lenge ønsket å komme på innsiden av Teknobedriften for å tilegne seg kunnskap om de mange tekniske duppedittene som ble utviklet der, men hadde manglet et legitimt grunnlag. Nå når Teknobedriften var utsatt ble jo NIKS nødt til å reagere, og om de som en bieffekt fikk kjennskap til nye produkt var det bare positivt. Nissa ble lett fasinert av de enkle oppfinnelsene som hadde et konkret praktisk bruksområde. Spesielt sugekoppene med klatreegenskaper var noe han ønsket seg; forutsatt at Teknobedriften klarte å lage noen som ikke sluttet å virke etter kort tid. Men enn så lenge måtte han nøye seg med ryktene og vente til produktet kom på markedet.

Sid fisket frem fire sugekopplignende gjenstander han hadde hengende i beltet. Istedenfor skaft hadde gjenstandene en festemekanisme slik at Sid kunne feste en på hver hånd og fot. Sid hadde kommet over dingsene da han rengjorde i en av de minst sikrede testlaboratoriene. De hadde øyeblikkelig minnet ham om en eller annen tegnefilm han så på da han var barn – muligens Turtles – og han forstod straks at de var laget for å klatre opp loddrette overflater. Sid tok de nærmere i øyesyn og så at de var laget av en slags gummi- og metallblanding, i motsetning til tegnefilmutstyret som var laget av 100 % gummi. Han hadde sett seg rundt, konstatert at det ikke var noen andre i labben, og raskt sveipt fire stykker ned i renholdstrallen sin. Ingen ville merke om det manglet noen få.

Sid lå fortsatt på ryggen i sjakten og hadde fått på seg sugekoppene på begge hendene. Nå kom den utfordrende delen – å feste de to siste sugekoppene på bena. Sid strakte hendene ut av sjakten og førte sugekoppene mot metallsjakten over seg. Han hørte et forsiktig klikk da sugekoppene festet seg til metallet, og dro deretter overkroppen ut i den vertikale sjakten. Sid visste ikke om sugekoppene var sterke nok til at bare én av dem kunne bære vekten av overkroppen hans, men han måtte få festet de på bena også, så han løsnet høyrehånden og gjorde løs den tredje sugekoppen fra beltet. Forsiktig, så forsiktig begynte Sid å dra høyrebenet ut fra sjakten samtidig som han prøvde å beholde mest mulig av venstrebenet, og dermed kroppsvekten, inne i sjakten. Dessverre fant han fort ut at det var umulig. Sjakten var for smal til at han kunne bøye benet spesielt mye, og dermed fikk han ikke ut høyrebenet uten at også venstrebenet kom ut. Med hele rumpen og halvannet ben ute i det fri ville den ene sugekoppen svikte, til tross for hvor liten og lett han var. Sid hatet å være etterpåklok men skjønte nå at det hadde vært en tabbe å ikke ta på seg sugekoppene før han klatret inn i sjakten. Eller hadde det vært en tabbe om han hadde tatt de på seg? De var store og klumpete og hadde garantert laget en del bråk… Ja, ja, gjort er gjort; hva nå?

Moss Avis hadde lansert en storstilt støttekampanje for den harryhandlende mossefamilien. Mossingene støttet lojalt opp de mislykkede svenskehandlerne og hadde valfartet fra så forskjellige steder som Cafe Brandstrup og Grethe`s Gårdsbutikk for å donere bort svensk mat og drikke til den sultne familien. Det var faktisk én giver, som av hensyn til familien valgte å være anonym, som ofret bort en svært sjelden fireliters pet-flaske med Julemust. Avisen hadde til og med arrangert en 24 minutters støttekonsert for familien der et kor bestående av et samlet Bystyre og Kællane fremførte «Her ved sjøen, hvor markene skråner». Et godt stykke lenger vest hadde studenten Gunnar Kjerringrud fått med seg oppstyret og mailet hjem om at han etter en sykkeltur en sen kveld hadde oppdaget en halvspist spekepølse på bagasjebrettet.

SAHALA hadde naturlignok plukket opp denne mailen, analysert innholdet og nok en gang slått full alarm. Nissa hadde umiddelbart sendt ut to spesialteam ledet av Dronningen og Tone, som hadde omringet den aktuelle norske byen. Da Kjerringrud gikk hjemmefra for å lese til eksamen gjennomførte Dronningens team et grundig søk av hybelen.  De hadde lokalisert spekepølsen i bosset mellom et Grandiosa-stykke og gårsdagens studentavis. En analyse bekreftet at pølsen var av Spekepølsemannens favorittmerke og at det ikke var lenge siden noen hadde spist av pølsen. NIKS’ hadde opprettholdt den anonyme beleiringen av byen i flere uker uten at det dukket opp ett eneste nytt spor. Nissa vurderte å trekke mannskapet tilbake da Dronningen hadde kommet opp med et godt forslag; et veldig godt forslag. 

Bonde stirret rett på en røslig kar som lå på magen på noe som minnet om en lav massasjebenk. Heldigvis var han påkledd. Armene hang rett ned, og det så ut som om han jobbet med noe som stod på gulvet mens han nynnet do do do do do do do dodo dododo dodo.

– Jon Bonde er her, sa Duran Duran

Den røslige karen klappet igjen en laptop og trakterte massasjebenken like elegant som Dorthe Skappel da han kom seg opp i sittende posisjon. Karen reise seg opp, rakte frem en stor og hårete neve, og sa

– Mitt navn er T Johnsen Johnsen. Velkommen.

Bonde rakte frem hånden og presenterte seg. Johnsen Johnsens neve var god å hilse på. Håndflaten tenderte til å være trælete, som om han hadde utført mye hardt arbeide opp gjennom årene, men samtidig var den myk, hadde et hint av muskat og gav en antydning av qwerty-følelse. Johnsen Johnsens grep var fast og hendene deres gikk opp og ned, opp og ned mens de hilste på hverandre. Bonde var alltid den som slapp sist når han håndhilste på folk, men her hadde han møtt sin likemann. Johnsen Johnsen smilte og nikket og humret godt i skjegget han ikke hadde, men sa ingenting. Da de hadde hilst i noen minutter uten å veksle andre ord enn navnene sine, bestemte Bonde seg for at nok fikk være nok og begynte å løsne grepet.

Biskop Kvarme hadde nemlig utviklet et overvåkingsprogram kalt SAHALA (Ser Alt Hører Alt Leser Alt), som kontinuerlig og automatisk lastet ned og bearbeidet informasjon fra alle norske nettsider. SAHALA hadde reagert på saken «Mossefamilie lastet bilen med kjøttprodukter, alkohol og svensk Julemust, men da de åpnet bagasjerommet hjemme i Moss fant de bare en halvspist spekepølse og et ellers klinisk renset bagasjerom». Det var åpenbart at journalisten måtte lære seg å lage kortere overskrifter, men det var kombinasjonen av «spekepølse» og «klinisk renset» som hadde fått overvåkingsprogrammet til å reagere. En av de farligste industrispionene på NIKS’ liste var nemlig kjent for å ikke etterlate seg andre spor enn spekepølser. Merkelig nok var det aldri spor av dna på spekepølsene, og han ble derfor ofte kalt Spekepølsemannen eller Den dna-løse. Det som hadde gjort saken enda mer interessant var at Moss Avis hadde forbarmet seg over den stakkars harryhandlende familien og besørget en kriminalteknisk undersøkelse av bagasjerommet. Undersøkelsen ble utført av en pensjonert tekniker fra KRIPOS og fant ingen spor. Da SAHALA fikk bearbeidet all denne informasjonen satte det automatisk i gang rødt varsel og NIKS ble satt i høyeste beredskap. Gjennom de neste ukene plukket de opp løsrevne spor mens Spekepølsemannen forflyttet seg gjennom landet. NIKS var usikre på hvordan de skulle møte denne trusselen siden de verken kjente målet hans eller klarte å få tak i ferske spor. Men plutselig kom gjennombruddet.

Byggheisens dører gled lydløst til siden og åpenbarte en mørk hall med én malt og åtte fargeløse og solide metalldører. Ved siden av hver dør var det en kodeleser og et lite panel med bokstavtaster. Duran Duran gikk bort til en av de fargeløse dørene og dro frem adgangskortet sitt. Han stilte seg så tett opptil kortleseren at Bonde ikke kunne se hva han tastet inn, men noe må det ha vært for døren gled plutselig opp.

– Etter deg, sa Duran Duran.

Bonde gikk inn i et stort og luftig lokale. Veggene var malt i sterke, men behagelige farger. Rommet var preget av ulike sitteplasser. Høye og lave, myke og harde sitteplasser. Alle med en spesialtilpasset plate for en notatblokk eller PC. Mellom sitteplassene var det all salgs figurer. Bonde var ingen ekspert på kunst, men skulpturene så ut til å ha både asiatisk, afrikansk og norsk opprinnelse. Ved første øyekast trodde Bonde rommet var tomt, men han skjønte fort at han ikke kunne se hele rommet fra sin posisjon.

– Følg meg sa Duran Duran og la av gårde mellom skulpturene.

Bonde fulgte etter mellom skulpturene. Med ett syntes han at han hørte noe – en svak nynning, var det det det var? Lyden ble sterkere etter hvert som de gikk og da de rundet en halvhøy skillevegg så Bonde hva som laget lyden.

Sid hadde håpet han skulle få renholdstjeneste i de interessante områdene av bygget, han var jo tross alt bare en vaskehjelp som ingen enset, men Lance Bob enset ham så til de grader og rengjorde hele 20. etasje på egen hånd. Selv om Sid ikke hadde fått muligheten til å se seg om i 20. etasje visste han at det måtte være der objektet befant seg. Han tente en minilommelykt, valgte det venstre løpet og ålet seg av gårde. Etter en rekke veivalg kom Sid omsider til en vertikal sjakt. Han stakk hodet forsiktig over kanten og stirret ned i det store intet. På en av vaskerundene sine hadde han kommet over vaktmesterens lokale og kontrollen til ventilasjonsanlegget. Noen dager senere hadde han fått tak i passordet til PCen. Denne  morgenen hadde han logget seg på ventilasjonssystemet og skrudd det ned til laveste nivå. Av den grunn hadde han ikke merket noe særlig til luftsirkulasjonen i sjakten, men her kjente han en liten bris som rusket i håret hans.  Med litt arbeid klarte Sid å snu seg over på ryggen slik at han kunne se hva som var lenger oppe i sjakten. Han rettet lommelykten oppover. Lykten var for liten til å lyse helt til topps, men det så ut som om sjakten strakte seg over flere etasjer og hadde mange avstikkere lenger oppe. Dessuten virket denne sjaktene litt bredere. Da gjaldt det bare å komme seg oppover.

Sid ålte seg langsomt bakover i ventilasjonssjakten og fikk igjen snudd seg der sjakten delte seg. Men hvilken vei skulle han ta? Han hadde prøvd å få tak i tegningene for bygget og ventilasjonssystemet, men det nærmeste han hadde kommet var tegningene til kiosken ved siden av. Av den grunn hadde ikke Sid fått forberede seg så godt som han ønsket, noe som hadde resultert i ekstremt mye toalettvasking. Lance Bob hadde latt ham velge hvilke områder han ville betjene hele den første uken, og merkelig nok hadde Sid valgt de skitneste områdene hver dag. Først uken etter hadde Lance Bob avslørt innvielsesritualet for alle nyansatte og hvordan han hadde manipulert Sid til å velge de områdene han selv ikke ville vaske. Én hel uke hadde dermed gått tapt til å vaske uinteressante områder. Et par ganger hadde han dristet seg til å vaske i Lance Bobs seksjoner, men det var grenser for hvor mange ganger han kunne «misforstå vaktplanen» uten at Lance Bob ble mistenksom. Å vaske hurtig for deretter å vandre rundt i bygget var heller ikke et alternativ. Sid hadde nemlig fått denne jobben ved hjelp av en imponerende CV som blant annet inkluderte flere år som rengjøringsansvarlig for presidentpalasset i hans hjemland. Slurvete hurtigvasking ville ført til at han måtte slutte i prøveperioden av sin ansettelse uten mulighet til å utføre det han egentlig var her for. Et oppdrag han i dag hadde startet på.

Kongesuiten var det sikreste stedet i NIKS’ hovedkvarter. Det lå i den nederste av byggets to kjelleretasjer og kun 10 personer hadde tilgang. Nissa så at alle de andre som skulle være der allerede var på plass. Tårnet, en av de tyngste offiserene hans, var en dame ved navn Beathe som slo ut alt i sin vei men kanskje var litt vel firkantet. Dataeksperten Biskop Kvarme, som var skjev på flere måter men en glimrende analytiker. Hesten Tone, en genial men uberegnelig kvinne som var vanskelig å tøyle og ri på en fornuftig måte. Og sist, og absolutt minst på så mange måter, Sjefsbonden i Bondelaget: Olaf.

Nissa og Dronningen inntok sine vante plasser i sentrum av suiten, arbeidsplassene nærmest de to store real-time-skjermene som hang på veggen. For at alle skulle ha saken friskt i minne startet Biskopen en oppsummering av saken så fort de hadde satt seg. Målet hadde kommet seg inn i Norge 15. august via Svinesundsbroen. Han hadde brutt seg inn i bagasjerommet til en harryhandlende familie fra Moss som intetanende hadde smuglet ham over grensen. Disse opplysningene var puslet sammen av en rekke små biter informasjon og hadde startet med et automatisk varsel på en sak på Moss Avis sine nettsider.

Bonde merket at Duran Duran begynte å bli både irritert og oppgitt.

– Byggheisen er en utmerket rømningsvei. Den er faktisk så utmerket at vi har hengt opp skilt som sier «Ved brann: Bruk Byggheisen! Ikke let etter trappene som ikke eksisterer!» Dessuten, tid snakker vi ikke om. Har du ikke hørt at tid er penger og at penger er roten til alt vondt? Følgelig er tid roten til alt vondt. Lærte du ikke det på skolen?

– Neeei, det kan jeg ikke huske.

– Da burde du fulgt bedre med i timene. Jeg lærte det i et glimrende kåseri norsklæreren holdt og har båret det med meg siden. Tid er ikke bra.

Nå var det Bondes tur til å bli oppgitt. Han hadde nemlig også fulgt med i norsktimene og kjente til de virkemidlene som ofte ble brukt i kåseri. Til tross for frustrasjonen som lyste fra Duran Duran dristet han seg frempå med et siste spørsmål.

– Så det er ingen som ønsker en heis som beveger seg lodrett slik at man kommer fortest mulig frem?

– Selvfølgelig ikke! Da ville jo folk måttet gå helt fra plassen sin til heisen i andre enden av etasjen, og det gidder de jo ikke. Da er det bedre å bygge en skikkelig Byggheis som alle tar fordi vi ikke har trapper. Hallo?

Duran Duran himlet åpenlyst med øynene. Byggheis my ass tenkte Bonde, heller krongleheis uten mål og mening. Turen føltes uendelig lang. Med bevegelser til venstre, høyre, oppover, i sirkel – selv om Bonde ikke var helt sikker på om det var heisen eller hodet hans som gikk i sirkulære bevegelser –  og et etasjemarkørlys som oppførte seg som et bedugget fyrlys var turen ulidelig. Bonde trakk et lettelsens sukk da Byggheisen omsider nådde 20. etasje.