En julekalender

Jon Bonde så heisens etasjemarkør skifte fra 1. til 2. før den plutselig stoppet og heisen umiddelbart deretter begynte å bevege seg sidelengs. Bonde var usikker på hvor lenge heisen hadde beveget seg sidelengs, men til slutt måtte han spørre:

– Er det bare meg eller beveger heisen seg sidelengs?

– Jo det stemmer. Det jobber en del personer her i 2. etasje og det er viktig at vi får flest mulig til å ta heisen. Derfor går heisen rundt i andre etasje før den går videre opp eller ned.

– Men det kommer jo ingen på?

– Det er fordi vi heiser utenom rushet; da står folk som sild i tønne og mange må vente på neste heis.

– Kan ikke de i andre etasje bare ta trappene?

– Trappene?

Duran Duran så misbilligende på Bonde før han fortsatte.

– Vi har ikke trapper. Hadde vi hatt trapper ville jo ingen tatt heisen. Skal man gjøre noe må det gjøres skikkelig. Derfor har vi bygget en skikkelig Byggheis som skal ivareta behovene til alle ansatte i hele bygget.

– Men heisen må da bruke utrolig lang tid? Og hva med brannforskriftene – må dere ikke ha en rømningsvei i tillegg til heisen?

På denne tiden av dagen var de andre vaskehjelpene ute på rundene sine, men Lance Bob var uberegnelig og kunne plutselig finne ut at han trengte en pause. Av den grunn kunne ikke Sid bli stående foran den åpne sjakten for lenge. Sid trakk pusten dypt et par ganger for å roe seg ned før han klatret opp på stolryggen for å vinne noen ekstra centimeter.  Han førte først armene, så øvre del av overkroppen inn i sjakten. De kalde metallveggene berørte ham på begge sider, men det gikk hårfint. Sid presset hendene mot veggene i sjakten og dro seg opp mens han prøvde å hjelpe til med beina mot veggen. Han hadde på seg både klatrehansker og spesialdesignede sko, men å få godt grep på sjakten og veggen var vanskeligere enn han hadde trodd.  Etter noen stressende minutter hadde Sid fått tyngdepunktet inn i sjakten og dro lettet beina inn også. Plutselig slo det ham. Risten foran sjakten! Å snu seg i sjakten var umulig. Skulle han krabbe ut igjen? Han slo fort bort tanken. Å komme seg inn i sjakten med beina først var ingen mulighet. Sid ålte seg derfor fremover så fort han kunne. Noen meter lenger fremme delte sjakten seg i to. Sid lirket seg inn i det ene løpet med overkroppen, og fikk etter mye om og men underkroppen inn i den andre sjakten slik at han kunne rygge inn i den og dermed snu seg. Rask som en antilope ålte han seg tilbake til ventilasjonsuttaket, tok tak i risten og tapet den fast med renholdstape.

Nissa stirret betenksom ut av gulv-til-tak-vinduet på det store hjørnekontoret sitt. Å være leder for Norsk Industri Kontraspionasje Senter (NIKS) var sjeldent en dans på roser; og de gangene det var det, endte han alltid opp med å danse på tornene. Det snødde lett. Denne formiddagen følte han seg litt tynget, men samtidig optimistisk. En dans på brennesler med mulighet for mer behagelige snøklokker i nærmeste fremtid. Med ett banket det lett på døren. Nissa snudde seg mens den svake knirkingen fra døren duvet gjennom luften og traff trommehinnene hans. Det viste seg at det var Dronningen, Nissas nestkommanderende.  Dronningen var en høy, mørk mann som forstod hvordan taktiske operasjoner skulle håndteres. Nissa visste at bøndene i NIKS ofte kalte ham og dronningen for «et søtt par». Spesielt de kvinnelige kollegaene deres var misfornøyde med at han som konge hadde utpekt en mannlig dronning, men det var tross alt 2013 og likestillingen burde gjelde i begge retninger. Med kvinnelige formenn og brannmenn og nordmenn, måtte det da være mulig å ha en mannlig dronning. Nissa ble revet ut av tankerekken sin da Dronningen tok ordet.

– Operasjonen er iverksatt og det er grunn til å tro at alt går som planlagt.

– Synd det ikke var mulig å komme inn med kommunikasjonsutstyr.

– Ja det var ergerlig, men med de sikkerhetstiltakene ville det vært en for stor risiko. Jeg har etablert operasjonssentralen i Kongesuiten om du vil bli med?

Nissa nikket. Enhver operasjon måtte følges live for og raskt kunne respondere på uventede hendelser.

Sid Meier satt fra seg vasketrallen på vasketrallerommet, lot døren automatisk gå i lås og spaserte over gangen til vaskepersonalets pauserom. Han kastet et raskt blikk i begge retninger for å sjekke at gangen var tom og skyndte seg inn på pauserommet. Rommet var tomt og sparsomt møblert – et bord, noen stoler, en kjøkkenkrok og et ventilasjonsuttak. Sid gikk bort til kjøkkenskapet og fant frem «Den Store Renholdsboken» bind 1 til 4 i kledelig rosa omslag ispedd grønne prikker. Hvert av bindene var på størrelse med Duden, og serien hadde utøvd minst like stor innflytelse på den globale renholdsbransjen opp gjennom historien som Duden hadde på verdens tysklærere. Sid la de fire bindene vannrett oppå hverandre og lempet de over på den ene stolen. Deretter dro han stolen bort til veggen under ventilasjonsuttaket, tryllet frem et skrujern fra lommen og klatret til toppen av bokstabelen. Hodet hans var nå på høyde med åpningen til ventilasjonssjakten. Ett minutt senere hadde Sid skrudd opp tre av skruene og snudd risten slik at den hang løst fra én skrue under uttaket. Til tross for at Sid var en liten mann – under 1,60, tynn og nesten uten skuldre – virket ventilasjonssjakten uhorvelig liten. Sid kjente pulsen stige; dette var øyeblikket han hadde ventet på. De siste månedene hadde han vasket toaletter og gulv og gud vet hva mens han gjorde seg kjent med bygget og de andre ansatte. Nå var tiden i ferd med å renne ut med skyllevannet og Sid var derfor tvunget til å handle.

Jon Bonde kjente varmen slå mot seg da han forlot den kalde desemberluften og entret den store lyse foajeen til Teknobedriften. Like foran ham lå en skremmende livaktig nisse og slappet av på dekket til et minicruiseskip som lå og skvulpet i en stor fontene. Fra fontenen sprutet det ut store snøflak som dalte ned over nissen, cruiseskipet og det omkringliggende vannet. Fascinerende tenkte Bonde mens han tok av seg lue og hansker og gikk med faste skritt mot den smilende brunetten som stod i resepsjonen.

– Hei mitt navn er Bonde, Jon Bonde. Jeg har en avtale med T. Johnsen Johnsen.

– Ett øyeblikk, svarte brunetten med akkurat passe miks av varme og høflighet i stemmen.

Bonde likte å vite navnene på dem han traff og kastet derfor et blikk på navneskiltet hun hadde på venstre side av brystet. Men hva var det som stod der da?  Ma – Me – Marita? Marille? Det var et fint utformet navneskilt med forseggjorte bokstaver. Men akkurat her og nå kunne ikke Bonde vært mer enig med Blindeforbundet sin kampanje om at mange av matvarene i Norge er for dårlig merket – man må jo kunne lese hva man forlyster seg med. Bonde lente seg forsiktig fremover og prøvde seg en gang til. Mathilde?

– Marielle er navnet, om det er navneskiltet du stirrer på?

Bonde syntes plutselig det føltes ekstra varmt, og åpnet jakken før han svarte.

– Marielle ja. Til å være et navneskilt det var det et fint navn. Jon heter jeg. Eh, sa jeg det?

– Det sa du. Len deg litt frem er du snill.

Marielle bøyde seg forsiktig frem og klistret brutalt en lapp på venstre siden av Bondes skjortekledde bryst.

– Sånn, nå kan alle se hva du heter også. Vennligst sett deg i sofagruppen til høyre, så vil du straks bli hentet.

Bonde mumlet frem et takk og gikk mot sittegruppen mens han irriterte seg over å ha stirret på resepsjonisten. Sofaen var av den myke typen med stor avstand fra kanten til ryggen og kort hard rygg. Bonde seg godt ned i sofaen og lente seg tilbake, slik at han halvveis lå, halvveis satt. For å utsondre en stil litt mer i tråd med sofaen og Moodsick-dressen han hadde på seg, la han høyrefoten pent over venstrefoten slik alle fasjonable mannlige sofasittere gjør.

Få minutter senere kom en ung mann gående mot ham. Mannen presenterte seg som Duran Duran, Johnsen Johnsens personlige assistent, og ba Bonde følge etter ham til heisen. Vel inne i heisen trykket Duran Duran på 20. og holdt nøkkelkortet sitt foran en kortleser for å starte heisen. Bonde la merke til at ingen kode krevdes. Heisen startet med et forsiktig rykk og Bonde smilte inni seg mens han på godt norsk tenkte «Let the games begin».

Det lille snøfnugget kjente Jorden trekke seg nedover. Bort fra den frie, lyse tilværelsen og ned mot en kompakt fysisk gjenforening med sine søsken. Fnugget kjente vinden ta godt tak i de ujevne kantene sine og håpet på hjelp til å vinne ny høyde, men innså raskt at vinden for det meste førte det bortover og ikke oppover. Under seg skimtet han høye fjell og skogkledde landskap – steder der han i alle fall kunne få ligge i fred i vakre omgivelse og drømme om atter en gang å kunne fly. Fnugget følte seg splittet mellom ønsket om å fortsette den vidunderlige ferden enda lenger, og ønsket om at Jorden kunne trekke ham ned så han kunne få leve i denne vakre naturen. Etter hvert som fnugget nærmet seg jordoverflaten skjønte han at hans skjebne var annerledes. Meter for meter falt han mens vinden rev og slet i ham.  Det var fortsatt fjell og skog i sikte, men fnugget hadde kurs mot noe som lå mellom alle fjellene. Den store varmekilden. Konstruksjoner av betong, stål og døde, mishandlede trær. Oppvarmede konstruksjoner med tusenvis av små varme vesener som virret rundt som hodeløse maur.

Noen hundre meter under ham – på et flatt, fint område – lå en rekke av hans søsken som et hvitt teppe; pent og pyntelig mellom konstruksjonene. Fnugget håpet det skulle lande der og ha det fint i alle fall en liten periode, da han så det grusomste. Et pustende og pesende metallbeist for frem med en skrekkelig skrapelyd og dyttet søsknene hans sammen til en svær haug, før beistet både slo dem i hodet og pøste enda flere mishandlede snøfnugg på toppen av dem. Hvit av skrekk ønsket fnugget av hele sitt hjerte at det ikke skulle lide samme skjebne. Fnugget ble plutselig tatt av et vindkast som sendte ham i en miniloop. Da han igjen kunne se bakken forstod han at han ville lande på eller mellom de små varme skapningene som pustet frostrøyk. Brått slapp vinden taket og fnugget dalte loddrett nedover. Han skjønte han ville lande på en skikkelse i lue og svart frakk. Skapningen var dekket av et tynt lag med snø, og fnugget trakk den konklusjonen at dette måtte være en skapning som likte snø – og som ville kunne gi ham et kort, men lykkelig liv. Idet fnugget raff skapningens arm kjente han umiddelbart en kontakt med sine brødre og søstre som hadde kommet før ham. Gjenforeningen. Fnugget skulle akkurat til å spørre hva de syntes om livet da han så noe komme mot seg. En hanskekledd hånd slo ham med enorm kraft og børstet ham bort fra armen. Fnugget ble splintret i tusen biter og kjente det begynte å svartne for ham mens han falt mot bakken. Det siste han så var at skikkelsen forsvant inn i en av stålkonstruksjonene. Ut fra døren kom en varm vind. En for varm vind. Fnugget rakk knapt å reagere før han døde og gjenoppsto.

Kort tid senere fant de den sjette storesøsteren, som naturlig nok var den syvende søsteren i slottet. Denne søsteren var en ung kvinne ved navn Aliandra og det viste seg raskt at hun var kronprinsessen i Seters. Kommunekongen hadde blitt kongenappet for en tid tilbake av en omstreifende VARULV, noe som hadde kastet kronprinsessen ut i den dypeste sorg. For ikke å skape kaos i kommunen hadde hun ikke fortalt det til noen; ikke en gang søstrene sine. Årsaken til at hun valgte å fortelle dette til brødrene Bruse var at de var fremmedfolk på desperat boligjakt, som sikkert var villige til å gjøre hva som helst for å få seg en bolig. Kronprinsessen la frem følgende tilbud for dem: ”Hvis dere uskadeliggjør beistet og befrir min far kongen, skal dere få meg selv, to av mine søstre og halve kommunen.”

Brødrene Bruse var skeptiske til å ta opp kampen med en VARULV, men siden belønningen var såpass stor takket de allikevel ja til tilbudet. Kronprinsessen fortalte dem at de sannsynligvis kunne finne beistet i skogen sørvest for kommunesentrumet. For å spare krefter til konfrontasjonen med udyret lånte de tre kameler fra Aliandra som de red ut i skogen på. Etter en liten stund hadde de kommet frem til det VARULV-belastede området. Så lydløst som det er mulig å bli når man rir tre kameler, spredte brødrene Bruse seg ut i vifteformasjon, og ikke lenge etter så de monsteret suse rundt foran dem. En VektorAutoRegresjon Uten Laggede Variabler, på folkemunne en såkalt VARULV, løp rundt kongen som var bundet fast til en einebærbusk midt på en liten lysning. Per, analytisk som han var, ble helt vettskremt av det forferdelige synet. Et mer paradoksete uhyre hadde han aldri noensinne sett før.

VARULVen laget de skrekkeligste, skjærende lyder og vendte seg mot de tre nykommerne. Kamelene steilet, kastet brødrene av og sprang så fort de kunne vekk fra lysningen. Brødrene Bruse trakk finaleknivene de hadde skaffet seg på reisen. Per og Pål hadde hver sin, mens Arfan med sine to kniver hadde én i hver hånd. Det ble en heftig og durabelig kamp. Faktisk var kampen så heftig at dersom motstanderne hadde truffet hverandre ville hele lysningen vært dekket med blod. Siden ingen av de klarte å få inn ett eneste treff, var imidlertid lysningen like blodfri som den hadde vært før brødrene ankom.

Etter hvert ble VARULVen lei av striden og skrudde opp paradokskraften sin til maks. Per gav umiddelbart etter og segnet om på bakken. Få øyeblikk senere var også Pål paralysert. Fordi Arfan hadde to finalekniver var han i stand til å holde ut litt lenger, men også han kjente at han snart ikke kunne stå i mot mer. Kraften fra VARULVen var rett og slett for sterk. Sekken! Plutselig skjønte Arfan hva han måtte gjøre. En VektorAutoRegresjon Uten Laggede Variabler må vel bli ufarlig om den får noen laggede variabler? Arfan kastet seg opp i sekken sin og rotet febrilsk rundt etter noen laggede variabler. Og der – der fant han en variabel fra to perioder siden. Arfan stakk hodet opp igjen fra sekken og kastet den laggede variabelen hardt mot VARULVen. Variabelen fra to perioder siden traff VARULVen midt i planeten og hele uhyret brøt ut i en voldsom krampe. Arfan lette videre og fant fort variabler som var både tre og fire perioder gamle som han kastet på VARULVen. Til sist fant han også en variabel fra forrige periode og avsluttet med å hive også denne på monsteret. VARULVen hadde nå fått hele fire laggede variabler og var blitt transformert til noe så ufarlig som en VARMLV – en VektorAutoRegresjon Med Laggede Variabler. Og som vi alle vet er smør på flesk mindre farlig enn et umulig paradoks. VARMLVen luntet hyggelig rundt i buskene mens de tre Brødrene Bruse befridde kongen.

Kort tid etter var de alle tilbake på kommuneslottet hos kronprinsessen. Hun kastet seg rundt halsen på kongen og gav deretter hver av de tre brødrene en skikkelig klem. Da mesteparten av gleden hadde lagt seg nevnte Brødrene Bruse belønningen for å ha befridd kongen. Som de hadde blitt lovet ville de ha både kronprinsessen, to av hennes søstre og halve kommunen. Brødrene ble svært overrasket da det viste seg at kronprinsessen ikke hadde lovet bort seg selv, to av hennes søstre og halve kommunen. Det hun hadde lovet bort var Megselv og to av de ni Minesøstre søstrene, i tillegg til halve den gården som het Kommunen. Per, Pål og Arfan Bruse ble først litt skuffede, men da de fikk se og møte Megselv og to av de ni Minesøstre søstrene, og da de fikk se den halve gården, ble de øyeblikkelig frelst. Brødrene Bruse flyttet umiddelbart inn i sin nye bolig.

Dermed kunne de bruke romjulsferien på flytting og møblering, og avslutte og innlede det gamle og det nye året med en heidundrendes innflyttingsfest. Siden levde de tre brødrene Bruse lykkelig i alle sine dager mens de nøt det grønne gresset i Seters. Dessuten var de svært fornøyde med at de hadde reddet kongen slik at de slapp å spise seg fete for å få råd til å kjøpe bolig.

De tre brødrene Bruse fortsatte gjennom skogen mot sentrum i Seters kommune, men på grunn av Arfans svulmende mage og svekkede evne til å bevege seg, gikk det veldig langsomt. Per og Pål ble raskt leie av å støtte ham, og Per foreslo derfor at Arfan tok en liten pause mens han og Pål kunne lete etter et ridedyr til ham. Ikke ett, ikke to, men tre minutter senere kom Per og Pål tilbake. Pål hadde funnet et esel, og sammen med Per klarte han å få Arfan opp på eselryggen. En liten stund senere, på kvelden lille julaften, ankom de tre brødrene Bruse Seters kommunesentrum. Per gikk først og så seg nysgjerrig omkring, mens Pål leide eselet som bar Arfan med den store magen. Etter å ha sovet under åpen himmel i lang, lang tid gledet brødrene seg til å få seg et godt rom på et skikkelig herberge. Dessverre viste det seg at alle herbegene var fulle – det var visst en konferanse i byen for de som skulle arrangere neste års manntallstelling, og disse folkene fylte hvert eneste rom. Men etter mye om og men fant brødrene omsider et herberge som hadde en stall de kunne få sove i. Dødstrøtte stupte de overende i høyet og sovnet til stallkorets rytmiske sang om en konge som skulle fødes i morgen.

De våknet tidlig neste morgen på selveste julaften da tre vise menn, som var på leting etter en eller annen, ved en feil snublet inn i stallen. Arfans mage hadde nå kommet tilbake til sin vanlige størrelse, og han hoppet derfor lekent rundt. Egentlig var det bare bra at de vise mennene hadde gått feil, fordi de tre brødrene hadde det travelt hvis de skulle rekke å kjøpe hus før julefeiringen skulle begynne. Da de gikk ut av stallen la Per merke til at det hang en svær stjerne over stalldøren. De fant raskt ut at for å kunne kjøpe seg hus måtte de henvende seg til kommunekongen.

En liten stund senere stod de tre brødrene Bruse foran det staselige kommuneslottet. Dessverre var døren stengt og ingen lukket opp da de banket på, men heldigvis fant Arfan en annen vei inn. Et stykke opp på veggen var det nemlig et åpent vindu, og med hjelp av tre par sugekopper Arfan hadde i sekken, klarte brødrene å klatre opp til og inn vinduet. Etter å ha virret rundt i de tomme slottsgangene en stund møtte de en bitteliten jentunge. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned den gangen og til venstre, så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en liten jentunge. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned opp den trappen så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jentunge. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned til venstre, så finner dere henne.”

Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jente. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå til høyre og ned trappen, så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jente som var litt kvinne. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned den gangen og til venstre, så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jente som også var kvinne. Heller ikke hun visste hvor kongen var og henviste de til storesøsteren sin. Per begynte å bli temmelig irritert nå; de hadde ikke tid til å løpe frem og tilbake i dette slottet som en og annen shaggy på gjenferdjakt. Dessuten visste han at det ville bli en temmelig kjedelig historie å fortelle hvis de gjentatte ganger gjorde nesten det samme.

Foran dem stod en diger pelikan og sperret veien til Seters. På det blå brystet hans var det et bilde av en stor sau og i høyre vingen holdt han et langt spyd. Det viste seg at pelikanen het Gray Shaw og at han var kommunegrensevakt for denne veien til Seters. Gray rettet spydet truende mot dem og fortalte at veien var stengt for fremmedfolk. Seters hadde nemlig strenge restriksjoner på hvor stor befolkningen skulle være, for å på denne måten sørge for en stabil utvikling i boligprisene. De tre brødrene Bruse hadde kommet for langt til å gi opp nå, og tenkte så det knakte og brakte for å komme på en løsning.

Per var den første som skulle prøve seg på pelikanen, og naturlig nok tok han i bruk sine analytiske og logiske ferdigheter for å beseire ham. Siden Seters ville begrense befolkningsveksten i kommunen, tilbød Per å drepe de tre første de traff i Seters. Dermed ville befolkningstallet i kommunen forbli det samme. Uheldigvis var ikke mattematikk pelikanens sterkeste side, og han klarte derfor ikke henge med på Pers resonnement om at 3 minus 3 er lik null. Irritert dunket pelikanen spydskaftet i hodet på Per og jaget ham vekk. Pål var andremann og fortalte den gripende historien om Simba, Løvenes Konge. Dessverre fikk heller ikke dette forsøket pelikanen Gray til å slippe dem forbi, og Pål forstod heller ikke selv hva han hadde prøvd å oppnå med historien.

Som tredjemann lurte Arfan på om han burde gå inn i grisehuset, som lå like ved, og fise for å skremme pelikanen, men han slo denne ideen raskt fra seg til fordel for en genial tanke. Mang en gang opp gjennom historien hadde menn kappspist mot troll – så da måtte vel Arfan kunne kappspise med en pelikan. Gray aksepterte raskt utfordringen, og Arfan hentet frem en gigantisk og rykende varm grøtgryte fra sekken sin. Arfan og pelikanen fant hvert sitt grøtfat og begynte å spise i samme takt, skje for skje. Arfan kjente fort at han begynte å bli mett, men heldigvis hadde han en særdeles elastisk magesekk som enkelt utvidet seg selv. Gray så upåvirket ut, men etter en stund skjønte Arfan hva som var pelikanens styrke. Pelikanen svelgte ikke all grøten; han la i stedet for mye av grøten i den lange posten som hang under nebbet hans.

Arfan lurte på hva han kunne gjøre for å vinne duellen og kom frem til følgende løsning: for hver skje med grøt han spiste skulle han hive innholdet fra én skje over venstreskulderen, og kline én skje grøt i ansiktet. På den måten måtte magen hans kun ta i mot 1/3 av den grøten han hevdet han spiste. Denne taktikken så ut til å virke. Pelikanen Grays pose ble stadig fullere og han ble i tillegg litt forvirret av at Arfans ansikt begynte å ligne på en hvit sau. Arfans mage var begynt å bli temmelig stor og han var usikker på om han kunne vinne duellen, da Gray plutselig deiste overende. Pelikanen var nå så full av grøt – både i magen og i posen under nebbet – at han ikke lenger klarte å stå oppreist. Arfan var dermed seierherren. Per og Pål tok godt tak i Arfans grøttunge armer og hjalp ham over kommunegrensen, mens den stakkars pelikanen ble liggende igjen bak dem. Det hadde vært så mye enklere for alle parter om de tre brødrene Bruse bare hadde løpt forbi pelikanen med en gang de traff hverandre. I motsetning til hva folk flest tror, er nemlig ikke pelikaner i stand til å løpe ekstremt fort, og med all den tunge rustningen han hadde på seg ville han ikke klart å fly heller. Fortvilet så pelikanen Gray brødrene Bruse forsvinne i det fjerne, mens han gruet seg til å måtte skrive rapport om hendelsen.

Etter at Arfan hadde fortalt Per og Pål hva han hadde sett begynte de tre brødrene umiddelbart og hoppe jublende opp og ned. Den handelsreisende ved navn Othello, som i luke tre hadde fortalt Pål om Seters, hadde nemlig berettet at Seters’ kommunevåpen var heist opp i flaggstenger langs hele kommunegrensen. Og som du har gjettet, kommunevåpenet var en sau på blå bakgrunn. Brødrene Bruse var altså nå langt, men ikke lenger enn langt, unna deres mål for reisen. Med nytt mot langet brødrene ut mot kommunegrensen på rekke og rad. Først kom Pål, rett bak kom Per og til sist kom Arfan med sekken nynnende på en klassisk Fabricius-Bjerre-låt. Før de hadde gått så veldig langt, for en gangs skyld, kunne de se kommunegrensen foran seg med det blotte øye. Ekstatiske over å nesten være fremme satt de opp tempoet og Arfan tok et trekkspill opp av sekken og begynte å spille den velkjente Fabricius-Bjerre-låten for full musikk. Plutselig trådde en skikkelse ut midt i veien foran dem og de tre brødrene Bruse stoppet forskrekket.