En julekalender

Ettersom de tre brødrene Bruse begynte å nærme seg målet, syntes Arfan det var på tide å speide etter Seters. For noen dager siden hadde han funnet en sjømannskikkert i en maurtue langt inne i skogen. Maurdronningen hadde ikke hatt lyst til å gi sjømannskikkerten fra seg fordi hun likte å nyte utsikten fra toppen av den. Men etter at Arfan hadde drept ni biller som forsynte flere av arbeiderne hennes med narkotiske stoffer, hadde hun valgt å gi ham sjømannskikkerten som en takk for hjelpen. Arfan fant nå frem denne kikkerten fra sekken og vasket den godt i en liten bekk som rant forbi. Deretter satt han kikkerten for øynene og lot blikket gli sakte fra venstre mot høyre. Der – langt i det fjerne kunne Arfan skimte noe som vaiet i vinden. Han stirret ekstra konsentrert mot dette ”noe” og forstod et par sekunder senere hva han så på. Det var et flagg som vaiet i toppen av en høy flaggstang. Flagget viste en stor hvit sau med lang krøllete pels som sprang på en blå bakgrunn.

I løpet av ukene som hadde gått siden de forlot hjembygden sin, hadde de tre brødrene Bruse nå gått langt og lenger enn langt, enda én kilometer, deretter enda en kilometer og så enda én kilometer, over både sjø og land, et kort, et langt og et mellomlangt stykke, og til slutt langt og lenger enn langt for andre gang. Uansett hvor langt langt faktisk var, var det på dette tidspunkt ingen tvil om at brødrene både subjektivt og objektivt hadde reist langt. Faktisk hadde de tre brødrene Bruse nå reist så langt at de begynte å nærme seg den forjettede kommunen Seters – der gresset var grønt og boligprisene var greie. Før de hadde lagt ut på reisen hadde målet vært å kjøpe seg en bolig senest julaften, sånn at de kunne bruke romjulsferien på flytting og møblering, og avslutte og innlede det gamle og det nye året med en heidundrendes innflyttingsfest. Med tanke på at julaften nå bare var noen få dager unna, var det så bra at de tre brødrene Bruse nå hadde reist så langt at de begynte å nærme seg den forjettede kommunen Seters – der gresset var grønt og boligprisene var greie – at det ble veldig viktig å poengtere at de tre brødrene Bruse nå hadde reist så langt at de begynte å nærme seg den forjettede kommunen Seters – der gresset var grønt og boligprisene var greie.

Til slutt var det bare folk fra Sørbygden som en sjelden gang brukte broen. Det ensidige kostholdet som følge av at kun folk fra denne bygden gikk over broen, hadde gjort Hallgeir småsyk og slapp. Han var glad for at brødrene Bruse hadde kommet trampende, fordi de ville gi ham enten noe nytt å spise eller noe å bli veldig veldig glad av. Problemet var bare at det dårlige næringsgrunnlaget og ferden opp til broen hadde gjort ham totalt utslitt og ute av stand til å umiddelbart overmanne den største av brødrene Bruse. Hallgeir stod derfor midt på broen og sperret veien, mens han prøvde og hente seg inn igjen etter klatringen. Per hadde ikke narkotika på seg som han kunne bruke til å bestikke Hallgeir, og dessuten hadde han særdeles lite lyst til å bli spist. Derfor lurte Per på hvordan han skulle komme seg forbi den narkomane kannibalen. Tilfeldigvis hadde Per på seg en stor vikinghjelm med horn han hadde funnet i skogen, og han bestemte seg for å stange Hallgeir bort fra veien. Tre sekunder senere fløy kannibalen som en fugl uten vinger utfor broen og Per kunne gå over til brødrene sine. Dermed var det bare for de tre brødrene Bruse å fortsette på sin ferd til Seters for å spise seg fete og kjøpe bolig.

Til sist var det Per sin tur til å krysse broen. Da Per hadde kommet halvveis over hørte han en stemme som sa: ”Hvem er det som tramper på min bro?” Per svarte fort: ”Det er den største brødrene Bruse som er på vei til Seters for å spise seg fet og kjøpe bolig. Hvem er du?” ”Jeg er …” sa stemmen andpusten. I det øyeblikk kom mannen fra stigen veltende opp på broen og sa: ”Jeg … jeg er mannen som bor under broen.” Deretter fulgte mer høylydt pusting og pesing før mannen sa ”Gi meg litt narkotika, ellers spiser jeg deg!” Det viste seg altså at det bodde en narkoman kannibal ved navn Hallgeir under broen. Han hadde holdt til der i lang tid og livnært seg godt av alle de reisende som hadde trampet på broen hans, men opp gjennom årene hadde han ikke vært flink til å vedlikeholde broen. Etter hvert som broen forfalt hadde flere og flere begynt å bruke nabobroen oppe i dalen, noe som hadde gjort Hallgeirs næringsgrunnlag stadig mindre.

Da Pål hadde kommet ca halvveis over hørte han en stemme som sa: ”Hvem er det som tramper på min bro?” Pål skyndte seg å svare: ”Det er den mellomste brødrene Bruse som er på vei til Seters for å spise seg fet og kjøpe bolig. Hvem er du?” Heller ikke denne gangen kom det svar fra under broen, men Pål kunne høre en masse pusting og pesing. Pål la seg derfor ned på magen, dro seg bort til kanten av broen og kikket ned. Litt til venstre for seg kunne han se en stige som gikk fra bakken langt der nede og helt opp til broen. Omtrent midt i stigen var det en fyr på vei oppover. Han hadde fillete klær og tjafsete langt hår. Mannen var tydeligvis i dårlig form, for det var fra ham all pustingen og pesingen kom. Pål var ikke interessert i å vente på en stigeklatrende fyr for å høre hva han hadde å si, så Pål reiste seg opp igjen og fortsatte til den andre siden av broen.

Da de tre brødrene Bruse hadde gått langt og lenger enn langt kom de til en trettitre meter lang trebro. Broen virket både gammel og skrøpelig så de var usikre på om de våget å gå over. Etter noen minutters betenkningstid ble de enige om at den minste og letteste skulle krysse broen først for å se om den var solid nok. Deretter skulle de følge på én og én. Arfan, som både var, yngst, lettest og minst plasserte derfor forsiktig ett ben på den første planken i broen. Prøvende gikk han lenger og lenger ut på broen mens Per og Pål stod igjen og ventet. Plutselig ble stillheten brutt av en skrøpelig og mørk stemme fra under broen som sa: ”Hvem er det som tramper på min bro?” Arfan hoppet forskremt og svarte: ”Det er den minste brødrene Bruse som er på vei til Seters for å spise seg fet og kjøpe bolig. Hvem er du?” Da ingen svarte Arfan fortsatte han over broen, og det var tid for at Pål skulle krysse.

Arfan ble derimot stående skeptisk ved bredden og våget ikke prøve seg før de andre to begynte å rope oppmuntrende til ham. Forsiktig satt han venstrefoten på vannoverflaten men før han visste ordet av det lå han nesegrus i vannet og plasket febrilsk for å ikke synke. Per og Pål kom løpende til, dro ham opp etter armene og lempet ham tilbake på fast grunn. I noen minutter lå Arfan og sprellet og kavet som en fisk på land, mens hans strevde med å få tilbake pusten. Per og Pål lo av ham og sa: ”Sånn går det når du ikke er vanntro som oss, din hedning. Vi gidder ikke bære deg over hele fjorden. Har du ikke noe i sekken din som kan hjelpe deg?” Arfan åpnet sekken og rotet litt rundt, før han med ett fant et par ski. Kanskje dette er vannski tenkte han og spente skiene på seg. Sannelig var de ikke det. Uten å vite det hadde Arfan gått rundt med et ekte par vannski i sekken, og snart var de alle tre på vei over fjorden. Per og Pål gikk først mens Arfan gikk sist og tenkte glad og fornøyd at de to vanntro brødrene hans bare kunne ha det så godt – å gå på vannski må være mye gøyere enn å gå på bena.

Pål var ikke helt sikker på dette, men svarte at ”Mattias var veldig utrolig sterk i troen, og det eneste logiske måtte være at han trodde på vannet. Mattias må rett og slett ha vært så vanntro at han kunne trå på vannet.” Analytisk som han var, kunne også Per se logikken i dette og de ble enige om å forsøke å gå på vannet over fjorden. Men først måtte de selvfølgelig bli vanntro og alle tre la seg derfor ned på kne og la pannen mot vannflaten foran dem. Etter 7 minutter følte både Per og Pål seg ganske så vanntro og ville krysse fjorden. Arfan følte seg mer usikker, men gav etter for presset fra de to andre og sa seg enig i at det var på tide å forsøke. Prøvende satt Per foten forsiktig på vannflaten og trykket lett ned. Foten ble stående på vannflaten. Like forsiktig satt han den andre foten på vannet – og med ett stod han på vannet. Da Pål så denne suksessen nølte han ikke et sekund. Han hoppet utenksom uti det men klarte ikke holde seg på bena og landet med et skrall på vannoverflaten. Bortsett fra noen skrubbsår på knærne gikk hoppet fint og både Pål og Per danset glade rundt på vannet.

Da de tre brødrene Bruse hadde gått både et kort, et langt og et mellomlangt stykke kom de til en lang og vakker fjord. Dessverre for brødrene hadde ferjemannen nettopp gått av med såkalt afafgs (avtalefestet avgang for gamle slitere), og ingen hadde tenkt å bygge bro fordi det ville ødelegge utsikten for farbror Melk oppi lia. Arfan foreslo at de kunne gå rundt fjorden, men Per og Pål mente det ville ta altfor lang tid. Pål tenkte så det braket, så nok en gang muligheten til å briljere med historiekunnskapene sine, og fortalte om en mann kalt Mattias som for lenge, lenge, lenge siden hadde gjort mange spesielle ting.

”Ja, han har jeg også hørt om” sa Per og fortsatte: ”Det var han som arrangerte en svær fest og serverte så mye brød med fiskepålegg at alle ble stappmette.”

Pål nikket bekreftende og sa: ” Det er godt med fisk på brødskiven, men han kunne godt disket opp med noe litt mer spennende på en fest. Uansett var ikke poenget mitt at Mattias var en mesterkokk. Det jeg vil frem til er at han kunne gå på vannet.”

Arfan stirret måpende molefunken på Pål og spurte: ”Hvordan i alle dager klarte han det?”

Brølende svingte Arfan målebåndløkken i store sirkler over hodet sitt før han nok en gang siktet og kastet. Målebåndet suste lynraskt gjennom luften i sakte film, og løkken – løkken tredde seg ned over hodet på jenten. Arfan strammet til mens jenten dro og rykket i målebåndet til ingen nytte. Hun ble kontinuerlig trukket nærmere de tre brødrene Bruse. Til slutt hadde brødrene fått henne så nærme at de kunne kaste seg over henne og binde både armene og bena hennes med målebåndet. Ombudsmannen var svært fornøyd med at de hadde klart å målebåndbinde datteren hans sånn at han kunne fortelle henne den glade nyheten. Til gjengjeld lovet han at han skulle bygge ut herberget for de syke slik at det ble plass til den gamle mannen og alle andre som ønsket å bo der. Brødrene var godt fornøyde med at de hadde klart å gjennomføre slik en hestehandel, men gladest av alle var den gamle mannen. Som takk for hjelpen gav han hver av brødrene en personlig finalekniv som kunne komme godt med i en eventuell finale. Og mens Ombudsmannens datter og hennes kommende ektefelle levde lykkelig i flere av sine dager, fortsatte brødrene på sin vandring mot Seters.