En julekalender

Det viste seg at Ombudsmannens datter var en vilter attenåring som aldri ville sitte i ro og samtale. Ombudsmannen hadde derfor ikke fått muligheten til å fortelle datteren at han hadde funnet en ektefelle til henne. De tre brødrene så datteren løpe rundt på gårdsplassen mens de lurte på hvordan de skulle klare å binde henne. Etter en stund begynte Arfan å rote rundt i sekken sin og fant 9 målebånd som han med mye om og men fikk bundet sammen til ett stort målebånd. Arfan fortalte planen sin til brødrene sine, som motvillig gikk med på å hjelpe ham med planen. Per tok godt takk i Arfans venstre fot, mens Pål tok tan i den høyre foten. Så løftet de Arfan opp og begynte å løpe etter jenten. Samtidig hadde Arfan laget en stor løkke i enden av det gigantiske målebåndet og svingte det rundt og rundt over hodet sitt. Ombudsmannsdatteren forstod etter hvert hva Arfan hadde i tankene og løp fortere og fortere, rundt og rundt. Arfan bommet på sitt frøste kast; deretter bommet han på sitt andre kast. Pål begynte å bli sliten av å løpe og foreslo at Arfan kunne prøve å brøle. Arfan syntes dette var en god idé og brølte så høyt han kunne mens Per og Pål løp rundt med ham i et høyere og høyere tempo. Det så ut som om jenten begynte å bli både sliten og redd, noe som bare gjorde brødrene mer og mer oppsilte.

Da de tre brødrene hadde gått over både sjø og land så møtte de en gammel mann. Han satt mitt i veien i en haug med tepper, og det første han gjorde da han så dem var å spørre hvor de hørte hjemme. Arfan svarte: ”jeg hører hjemme i huset jeg skal kjøpe, sammen med Pål, sammen med Per, og alle vi som kjøper huset, vi hører hjemme i huset vi skal kjøpe. Hvor hører du vel hjemme?”

Den gamle mannen så bistert på de tre brødrene Bruse og sagde så: ”Jeg bor egentlig på et herberge for syke oppi lia her, men etter hvert ble det trangere og trangere om plassen så jeg ble flyttet ut på veien.”

”Hvorfor bygger de ikke ut herberget da” spurte Pål. Den gamle mannen svarte: ”Ombudsmannen har begrenset med penger og må prioritere hardt. I år var det utedass på kaien ved Åsund og redusering av rikmannsskatten som ble prioritert. Men kanskje dere kan hjelpe meg? Ombudsmannen har nemlig lovet en fyrstelig belønning til den som klarer å binde datteren hans.”

Brødrene sa seg enige i at de kunne trenge en pause fra all vandringen og fulgte gamlingen til Ombudsmannens staselige storgård.

Brødrene gjorde stadige fremskritt og hadde i løpet av kort tid kommet gjennom halve kløften. Abrupt kom det noe lite rullende nedover Stolteberget mot dem. Hva det nå var stoppet rett foran dem og det viste seg at det var en liten venstreforvridd gnom ved navn Lyst Dun. Gnomen hoppet rasende opp og ned foran dem og fortalte at kløften var bygget med lokalt gnomarbeid. Av den grunn ble de nødt til å betale 24 gullstykker for å komme forbi. Dessuten var Lyst Dun tørr på leppene, noe som gjorde at han krevde en ekstra gnomavgift bestående av ett stykk lypsyl. Arfan lette så godt i sekken sin at han stod på hodet i den for å forsikre seg om at han ikke overså noe. Misfornøyd måtte Arfan konstantere at han ikke hadde lypsyl. Det nærmeste Arfan kom var en rosa lepestift han hadde funnet gjemt inne i en kongle, som igjen var gjemt i en fiskemage han hadde funnet under en stein. Arfan rakte frem lepestiften, og selv om gnomen ikke var helt fornøyd klinte han det rosa stoffet fint utover leppene sine.

Men da Per fortalte at Lyst Dun ikke kunne få 24 gullstykker ble gnomen rasende og truet med å spytte på dem. Brødrene lurte på hva de skulle gjøre da det plutselig kom noe rullende nedover Solberget. Det viste seg at det var en høyreforvridd gnom ved navn Vis i Sivet. Denne gnomen hevdet kløften var bygget ved hjelp av en utømmelig ressurskilde – nemlig sentralt gnomarbeid. Derfor kunne ikke Lyst Dun kreve bompenger. De to gnomene barket sammen i en voldsom slåsskamp og enset ikke lenger brødrene Bruse. Dette virvaret utnyttet Per, Pål og Arfan maksimalt ved å forlate slosskjempene og ufortrødent fortsette framferden gjennom kløften.

Da de tre brødrene hadde gått enda én kilometer, deretter enda en kilometer og så enda én kilometer, kom de frem til et stort veikryss. Foran dem kunne de se to identiske og mellomstore berg som fra venstre mot høyre dannet to halvsirkler med en kløft mellom seg. På toppen av hver halvsirkel var det en liten utvekst, som gjorde at Pål syntes formen på de to bergene virket veldig kjent. Etter en liten betenkningspause kom han på hva bergene minnet ham om: nemlig en mattetime på skolen der læreren hadde tegnet og forklart om tredimensjonale plan. Mens Pål drømte seg bort i duvende tredimensjonale berg, stod Per og studerte veiskiltet som stod i krysset. Til venstre lå Stolteberget og til høyre Solberget. Det var ikke godt å vite hvilket berg de skulle bestige, men da Arfan fortalte at han hadde en forkjærlighet for dype kløfter bestemte de seg for å gå mellom bergene.

Pål stirret på Arfan og fortalte ham at som yngstemann var det Arfans oppgave å løse denne typen problem. Arfan ble skrekkslagen før han kom til å tenke på at han kanskje hadde noe i sekken som kunne hjelpe ham. Han åpnet sekken, dro ut benprotesen og sa fornøyd ”denne må kunne brukes til noe”. Arfan begynte å føre protesen frem og tilbake, men Urber klaget på at det gjorde vondt, så Arfan tok en ny titt i sekken. Noen sekunder senere hadde Arfan brukt bjørkebarken til å surre fast mosen på protesens fot, og han gikk ivrig tilverks med sitt nye verktøy. På dette tidspunktet var også Per sunket i et jordhull, mens Arfan tenkte at det må ha vært slik birkebeinerne hadde det for lenge siden. Litt senere hadde Arfan funnet utløsningen på problemet, og kort tid deretter klarte Urber å frigjøre seg fra stubben. Urber takket Arfan rikelig og gav ham hele to finalekniver. Den første var som takk for hjelpen, mens den andre var betaling for benproteseverktøyet som han insisterte på å få kjøpe. Urber fortalte at slike finalekniver var svært verdifulle og personlige, og at de kunne gi ham en fordel i en eventuell finale mot Per og Pål. På dette tidspunktet hadde Per og Pål kommet opp igjen fra jordhullene og var ganske så misunnelige på Arfan, men tatt i betraktning hva Arfan hadde måttet gjøre for knivene måtte de innrømme at han fortjente belønningen.

Da de hadde passert ni trær åpenbarte det seg en fremmedkar foran dem. Han stod vendt mot en stubbe, og bortsett fra at han hadde usedvanlig korte armer og buksen rundt anklene så han ut som en normal og ålreit type. Per analyserte seg raskt frem til hva problemet var – fremmedkaren satt fast i stubben. Det viste seg at hans navn var Urber E. Mast, og at han hadde vært i denne ubehagelige situasjonen i over 13 timer. Brødrene kunne ikke akkurat forlate stakkaren i denne tilstanden, så Per tok i bruk sine analytiske evner for å finne en løsning. Per tenkte tilbake på noe han pleide å se på om kveldene – en gjeng leger som holdt på med ganske så mye rart på hvilerommene og som dessuten hadde behandlet mange varianter av det problemet de nå stod overfor. Med denne ballasten visste Per nøyaktig hva som måtte gjøres for å redusere problemet, og han fortalte Urber hvordan han kunne komme seg ut av stubben. Urber svarte fortvilet: ”Hvordan tror dere jeg havnet i denne situasjonen i første omgang? Armene mine er for korte til at de rekker ned, så jeg klarer ikke å løse dette problemet alene”. Per hadde ikke lyst til å ta på problemet og snudde seg mot de to andre. Pål hadde skjønt hva som lå i luften og var sunket ned i et jordhull for å vise at han ikke ville bidra. Yngstemann Arfan stirret forvirret på Per før han omsider skjønte hvor Per ville. ”Nei, nei, NEI!” sa Arfan. ”Det gjør jeg ikke!”

Da de hadde gått langt og lenger enn langt på skogsveien ropte plutselig Arfan: ”Jeg fant, jeg fant!”

”Hva fant du?” spurte Per og Pål.

”Jeg fant litt mose” svarte Arfan. De to andre så skuffet på Arfan, som puttet mosen i sekken sin, før de fortsatte ferden. Da de hadde gått langt og lenger enn langt ropte plutselig Arfan: ”Jeg fant, jeg fant!”

”Hva fant du nå da?” spurte de to andre.

”Jeg fant en haug med bjørkebark” svarte Arfan og puttet også dette i sekken sin. Da de hadde gått enda lenger og enda lenger enn langt ropte Arfan uventet: ”Jeg fant, jeg fant!”

”Hva fant du nå da?” spurte Per irritert, mens Pål trasket videre.

”Jeg fant en benprotese” svarte Arfan og holdt stolt opp en lårbensprotese. ”Stapp den i sekken og la oss komme oss videre” sa Per.

Da de hadde gått kort og kortere enn kort hørte de plutselig et rop om hjelp fra skogen. Etter en kort og demokratisk prosess ble de enige om å undersøke saken nærmere og begynte derfor å gå mot ropene.

Det første Pål gjorde da Othello døde var å ta syvmilsskritt hjem til brødrene sine for å fortelle dem om Seters og boligmarkedet der. Per og Arfan ble i fyr og flamme, men lurte fælt på hva den handelsreisende kunne ha ment med at det ville være lettere å kjøpe bolig i den andre delen av fylket om de hadde en fet ”et eller annet”. Pål sa han hadde lurt på det samme hele veien hjem og mente han visste svaret. Setningen hadde minnet Pål på noe han hadde plukket opp i historietimene på skolen for lenge siden. I flere samfunn var det før i tiden høy status forbundet med det å være fet, fordi det å være fet betydde at man hadde råd til å kjøpe mye god mat som de tynne og fattige ikke hadde råd til å kjøpe. Det Othello må ha ment var altså at det ville være lettere for Pål å kjøpe seg en bolig hvis han hadde en fet kropp. Pål var den store historikeren i brødreflokken, så Per og Arfan sa seg raskt enige i at det må ha vært dette Othello hadde ment. Alle tre var også enige om at det var på tide å prøve boliglykken et annet sted enn i hjemkommunen, der det tydeligvis ble bygget både for få og for dyre boliger. Det hadde også vært hyggelig om de kunne få kjøpt seg en bolig før julen, som bare var én måneds tid unna. Da kunne de nemlig bruke romjulsferien på flytting og møblering, og avslutte og innlede det gamle og det nye året med en heidundrendes innflyttingsfest. Ved soloppgang neste morgen la derfor brødrene Per, Pål og Arfan Bruse på vei ut mot det grønne gresset i Seters for å spise seg fete og kjøpe bolig.

Som sanden gjennom timeglasset gikk nå dagene i deres liv helt til en dag Pål stormet andpusten inn i huset og ropte: ”Mine brødre kom til meg!” 24,9 øyeblikk senere var de tre brødrene samlet og Pål fortalte hvorfor han var så oppildnet. Han hadde vandret over stokk og stein nede på torget da han tilfeldigvis hadde blitt vitne til en Prosess der en handelsreisende, ved navn Othello, hadde avgått ved døden. Før prosessen hadde kommet for langt hadde Pål rukket en samtale med den handelsreisende, og fått vite at gresset var grønnere på den andre siden av fylket i en kommune som het Seters. Pål hadde alltid likt det grønneste gresset og spurte om en veibeskrivelse og hvordan boligprisene var i dette området. Othello svarte villig vekk og gav Pål en god veibeskrivelse, samtidig som han klaget høylydt over sin bedragerske kone. Han fortalte videre at ”boligprisene var helt greie, men det ville være lettere for Pål om han hadde en fet …” I dette øyeblikket døde Othello, og fordi han hadde kastet bort tid på å klage over konen sin, fikk han bare gitt Pål et halvt råd om hvordan han skulle komme seg inn på boligmarkedet i Seters.